En fallit, drama av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt 1875. Sammen med Redaktøren (også 1875), er En fallit regnet som det første gjennomført realistiske drama i nordisk litteratur. En fallit ble Bjørnsons største internasjonale suksess og banet veien for Ibsens samtidsdramatikk i Tyskland. Det er et sentralt dokument fra den epoken den danske kritikeren Georg Brandes kalte ”det moderne gjennombrudd”. Skuespillet har også vært ett av Bjørnsons fire-fem mest populære i det tjuende århundret.

En fallit kan sees som et angrep på tvilsom forretningsmoral i en økonomisk urolig tid, men det er  først og fremst en analyse av en familie og dens avgjørende krise. For første gang gir et norsk skuespill et genuint portrett av det borgerlige hjem, ”med dets sorger og glæder, med dets kampe og med dets ømhed”, som litteraturhistorikeren Henrik Jæger formulerte det. Mer konkret er skuespillet beretningen om hvordan grosserer Tjælde etter lang tids selvbedrag og forstillelse finner tilbake til det beste i seg selv, om hvordan hans kone Nanna kommer ut av den skyggenes dal hun som kvinne har vært henvist til, og om hvordan datteren Valborg gjennom familiens krise kan fremstå med ny styrke og frihet, befridd fra et hemmende idealistisk snobberi. Det store samlende temaet er sannhet: Verken individer eller samfunn kan fungere hvis de ikke er sanne mot seg selv og andre. Sannhet gjør vondt, men den befrir, renser og endrer. Dette var en tematikk som sto sentralt i hele det moderne gjennombrudd, og Bjørnson forfulgte det videre i skuespill som Det ny system (1879) og En hanske (1883) og i romaner som Magnhild (1877) og Det flager i byen og på havnen (1884).

En fallit kunne lett endt som en tragedie, men beveger seg til slutt over mot komedien. Bjørnson var en mester i å forene realisme og komedie slik at de ikke kom i veien for hverandre. Muntre scener finnes hele veien, og mot slutten finner familien storslagent og lystig sammen for å feire at de sammen skal arbeide seg ut av de økonomiske vanskelighetene, ”på sannhetens grunn”.

Første akt skildrer grossererens irritable opptreden overfor familien. I tre år har han drevet et dobbeltspill. Han har forsøkt å komme seg unna en truende konkurs ved hjelp av nye lån opptatt på sviktende grunnlag. Hans venn og nabo er nettopp slått konkurs, og en advokat fra hovedstaden, Berent, er på sporet også av Tjældes forretningshemmeligheter. Tjældes nervøsitet skildres med stor innlevelse.

I annen akt finnes skuespillets mest kjente scener. Først en stor selskapsscene ”der alle samtaler føres på én gang”, og der det utbringes skåltaler i sentrum av scenen, mens gjestene baktaler hverandre og verten i krokene. Dernest kommer det store oppgjøret mellom Berent og Tjælde, der den allerede suicidale Tjælde drives fra skanse til skanse og til slutt griper til sin pistol.

I tredje akt får vi Tjældes sammenbrudd, men han reddes av at familien står samlet om ham: Han ser nå Nannas kjærlighet og hennes dybde som menneske. Dessuten tilbyr hans fullmektig, Sannæs, ham økonomisk hjelp, og dét på en måte som får Valborg til å forstå at han ikke gjør det for å innynde seg hos henne, men fordi det er en riktig ting å gjøre.

Fjerde akt er en slags epilog som viser at familien har kommet på fote igjen. Denne har vært kritisert som nærmest unødvendig, men har fine samtaler mellom Valborg og Sannæs som viser hvordan de langsomt finner frem til hverandre på tvers av store klasseskiller.

Bjørnsons realisme skildrer alminnelige mennesker som konfronteres med gjenkjennelige og typiske problemer her og nå. Denne tidlige samtalen mellom fru Tjælde, datteren Signe og dennes kavaler, løytnant Hamar, er som klippet direkte ut av virkeligheten:

Fru Tjælde (kommer langsomt gående fra højre).

Hamar. Hvor du ser tankefull ud!

Fruen. Ja; jeg ved ikke, hvad jeg skal finne på.

Signe [...]. Til middag mener du?

Fruen. Ja.Hamar. Skal her komme nogen.

Fruen. Ja, far skriver, at Finnes kommer.

Signe […] Nu, nogen kedsommeligere kan det dog ikke være.

Fruen. Hvad tror du om afkogt laks og kyllinger?

Signe. Det havde vi jo nylig.

Fruen (sukker). Vi havde alting nylig. Her kommer så lidt på torvet nu.

Signe. Så må vi bestille fra hovedstaden.

Fruen. Ja, den maden, den maden!

Hamar (gjespende) Den er dog det beste, vi har.

Signe. At spise ja; men ikke at lage; jeg vil aldrig lage mad.

Fruen (sætter sig ved bordet). At lage kan ænda gå an; men bestandig finne på noget nyt.

Dette kunne komisk ha utspilt seg i hvilken som helst moderne småbarnsfamilie, men avsnittet har også en underliggende tragikk: Fru Tjældes undertrykte plass i familien blir subtilt portrettert og bare gradvis avdekket gjennom de tre første aktene. ”Hvad kvinderne lider i mændernes kampe, det er et motiv, som atter og atter paany vender tilbake i Bjørnsons digtning”, skriver Bjørnsons første biograf Christen Collin: ”I hele verdenslitteraturen er der knapt nok nogen anden end Euripides, hvis fantasi i en lignende grad har syslet med dette store tragiske motiv”. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.