Inger Hagerup

Hun hadde plassert seg i kulturlivet, og etter flere refusjoner kunne hun endelig debutere på Aschehoug med samlingen Jeg gikk meg vill i skogene (1939). Mens krigen satte en stopper for studiene, kom det en ny diktsamling i 1942. Begge samlingene var noe ujevne, men her fantes formell dyktighet, pregnante erotiske stemninger og en klar stemme i samfunnsengasjementet. Kritikken var positiv, men noe avventende. Mange så det kvinnelige særpreget, og flere så en fare i den åpenbare formsikkerheten.

Både Inger og Anders Hagerup deltok i illegalt arbeid, og i 1943 flyktet de til Sverige. I Stockholm fantes et litterært miljø av andre norske flyktninger, som Sigurd Hoel, Helge Krog og Aksel Sandemose, og Inger Hagerup fikk en sentral plass blant dem. Flyktningtilværelsen i Stockholm var opprivende for ekteskapet og utviklende for forfatteren, forteller yngstesønnen Klaus i sin biografi over moren, Alt er så nær meg (1988).

Med samlingen Videre i fredsåret 1945 fikk Hagerup sitt litterære gjennombrudd. Sentrale kritikere gav den svært positiv kritikk. Diktet «Aust-Vågøy» var allerede kanonisert, og nå kunne flere kampdikt fra krigsårene publiseres. Her finnes også lette lyriske stemninger, senere antologigjengangere, som «Lykke og Løvetannen», men fremfor alt en ny og moden erotisk lyrikk med et større spenningsfelt. Som helhet har samlingen en ny myndighet og en kvinnelig dristighet. Tittelen er manende og spiller både på den aktuelle kampsituasjonen som forfatteren tar del i, og på selve livskampen i vid forstand. Få år senere ble Hagerups posisjon som poetisk talerør for kvinnelig erotikk og kvinnelig livskamp befestet ved utgivelsen av Sånn vil du ha meg (1949) ved forfatterens 10-årsjubileum. Kritikerne fremholdt henne som erotisk psykolog og som talerør for sin egen generasjon.

I etterkrigstiden fikk Hagerup flere litterære oppgaver. Fra 1945 til 1956 var hun skribent og medarbeider i det kulturradikale tidsskriftet Kvinnen og Tiden. Der kom mange av hennes dikt på trykk første gang, og hun skrev anmeldelser og presenterte forfatterkolleger i essayform. Samtidig var hun lyrikk- og teaterkritiker i Norges Kommunistiske Partis avis Friheten (1946–1949). Hun var aldri medlem av noe politisk parti, men plasserte seg i skrift og tale alltid på venstresiden i politiske og kulturpolitiske saker og kalte seg gjerne kommunist. I Den norske Forfatterforening satt hun i styret fra 1945 til 1962.

Samlingene som fulgte i den første etterkrigstiden, var delvis preget av det politiske klimaet, som utviklet seg til kald krig, atomangst og resignasjon. På det sentrallyriske planet blir identitetstematikken tung, og dødsbevissthet og selvoppgjør kommer til uttrykk. Drømmeboken (1955) brakte likevel noe nytt. Her utnyttet hun drømmemotiver i et til dels surrealistisk billedspråk; dødstematikken har innslag av dødsdrift, men samtidig kan det spores en forløsning i tungsinnet, blant annet i lyse streif av erindring.

Til tross for at det er modernismens grunnspørsmål og grunnstemninger av angst, splittelse og jeg-ets hjemløshet forfatteren strir med gjennom det meste av forfatterskapet, plasserte den tradisjonelle formbruken med enderim og fast metrikk Hagerup i periferien av samtidslyrikken i 1950-årene. I en anmeldelse av Drømmeboken kunne modernismens fanebærer Erling Christie bryskt avvise hennes «noenlunde veloppdragne verseføtter». Selv deltok hun ikke i «tungetalerdebatten» som raste mellom tradisjonalister og modernister i norsk poesi. At hun for øvrig allerede 1950 hadde brutt nye veier for poesien med sine barnevers, gav ikke innspill til noen debatt på denne tiden.

Ved siden av Videre står samlingen Strofe med vinden (1958) som den sentrale i Hagerups lyriske forfatterskap. Hovedtema er kjærlighet, identitet og død, men nå gir naturopplevelse et nærvær og en livsvilje som balanserer den gjennomgående melankolien, i dikt som «Å disse fiolette morgentimer» og «I et landskap». Et av hennes mest kjente dikt, «To tunger», formulerer kjærlighetens ambivalens og mystikk, like meislet i sin form som kampdiktet «Aust-Vågøy»: «To tunger har mitt hjerte. Hør på det likevel. Bli hos meg og gå fra meg. Og frels meg fra meg selv.»

Samlingen Fra hjertets krater (1964) skulle vise seg å bli den siste lyriske utgivelsen for voksne. Her finnes ingen kjærlighetsdikt, mens en nagende utforsking av identitet dominerer. Forfatterskapets intense søken etter «henne jeg var» har fått et fullmodent uttrykk i diktet «Detalj av usynlig novemberlandskap», med disse åpningslinjene: «Midt i det skoddeland som heter jeg står det et gammel veiskilt uten vei.» Samlingen har også en avdeling «Barnelærdommer», som setter skarpt lys på alt annet enn idylliske barndomserindringer. Forfatterens genuine evne til å gjenoppleve barndommen hadde gitt ulike poetiske uttrykk gjennom hele forfatterskapet. Det var et særpreg som også kritikken slo fast.

I de nærmeste årene fulgte forfatterens reflekterende, men også tindrende klare barndomserindringer, senere utgitt i ettbindsutgave med tittelen Det kommer en pike gående (1974). Her, om ikke før, demonstrerte forfatteren at hun også kunne gjenskape liv i prosa. Hagerups øvrige skjønnlitterære og essayistiske prosa gjennom 30 år er samlet i Østenfor kjærlighet, vestenfor sol (1977).

Dramatikken lå hennes temperament og hjerte nær, og både hennes egne erindringer og sønnens biografi forteller om skuespillerdrømmer som hun innså at hun måtte skrinlegge. Hun skrev flere hørespill, og tre av dem er samlet i Hilsen fra Katarina (1953).

Hagerup har en en omfattende oversettervirksomhet, der hun selv satte Dylan Thomas' Under Milk Wood (1956) høyest. I tillegg inngår blant annet en rekke dramatiske verk for radio- og sceneoppførelse av William Shakespeare, Molière og Johann Wolfgang von Goethe så vel som Eugene Ionesco og Bertolt Brecht.

Hun gjendiktet også poesi: William Blake, Emily Dickinson, engelske nursery rhymes og barnerim av Halfdan Rasmussen.

Det paradoksale var at Hagerup, som i 1950- og 1960-årene var ute av takt med samtidsdiktningen under modernismedebatten, ble radikalt nyskapende og banebrytende med sine barnetekster. Med Så rart (1950), illustrert av Paul René Gauguin, hadde hun torpedert den stivnede, lett moraliserende vers- og barnerim-tradisjonen som rådde. Her fikk småbarna pregnante, billedskapende tekster med klang og rytme som imøtekom deres språkfølelse og billedfantasi. Med en genuin evne til barnlig undring skapte hun konkrete bilder, som i titteldiktet: «Så rart å være edderkopp med nøste i sin egen kropp og spinne alle dage.»

Kritikken var begeistret, og med denne og ytterligere to samlinger skapte Hagerup et gjennombrudd for et nytt formspråk i barnelitteraturen. 1961 kom Lille Persille, som gav forfatteren Kirke- og undervisningsdepartementets barnebokpris. Denne samlingen har et annet preg og formidler en glede og undring over naturen, ispedd atskillig melankoli, som gav diktene en dobbel bunn: «Hvorfor så stille Lille Persille? Kanskje du ville på ball i år?»

En dypere grunnstemning, og spørsmål uten svar, var noe nytt i tekster for barn. Samtidig har versene en knapp og konsentrert form som gir klare bilder. I Den sommeren (1971) benyttet forfatteren for første gang frie vers, og fabuleringene er mer underfundig all-alderspoesi enn barnevers. Her finnes ny ironi og en freidig og burlesk humor, og Gauguins illustrasjoner er uløselig knyttet til teksten. Forfatteren bruker heller ikke lenger betegnelsen barnevers i tittelen.

Den nyskapende diktningen for barn avsluttet forfatterskapet, og med den stod Inger Hagerup i fronten for nye tendenser i barnelitteraturen. I 1970-årene stilte hun seg også til disposisjon som redaktør for det alternative barnebladet Maurtua (1973–1976).

På denne tiden hadde hun opplevd en renessanse for sitt lyriske forfatterskap fra flere tiår tilbake. Den moderne bevisstheten, som uttrykte seg gjennom et kvinnelig dikter-jeg på søken etter identitet og fotfeste i livet og kjærligheten, vant nå ny gjenklang. Og nå ble også diktenes musikalitet utnyttet, og det ble satt musikk til tekster for barn og for voksne.

• Jeg gikk meg vill i skogene, 1939
• Flukten til Amerika, 1942
• Videre. Norske dikt, Stockholm, 1944
• Videre, 1945
• Den syvende natt, 1947
• Sånn vil du ha meg. 30 utvalgte dikt om kjærlighet, 1949
• Mitt skip seiler, 1951
• Drømmeboken, 1955
• Strofe med vinden, 1958
• Fra hjertets krater, 1964
• Det tatoverte hjerte. Dikt i utvalg, 1969 (ny utgave 1999)
• Dikt i utvalg, 1965 (ny utgave 1973)
• Samlede dikt, 1976 (3. utgave 1998)

• Så rart. Barnevers, 1950
• Lille Persille. Barnevers, 1961
• Den sommeren, 1971
• Hulter til bulter, 1979

• Det kommer en pike gående, erindringer, 1965
• Hva skal du her nede?, erindringer, 1966
• Ut og søke tjeneste, erindringer, 1968 (ny utgave i 1 bind, sammen med de to ovenstående, 1974)
• Østenfor kjærlighet, vestenfor drøm. Prosa gjennom 30 år, 1977

• Hilsen fra Katarina. Tre hørespill, 1953