Salmer er religiøse sanger som primært hører til i synagogens og den kristne kirkes gudstjeneste. Tekstene kan være fra Bibelen, særlig Salmenes bok, eller er diktet i etterbibelsk tid, enten på latin eller ulike folkespråk. Med reformasjonen fikk den folkespråklige salmediktningen et kraftig oppsving. Salmer samles og utgis i salmebøker. Salmemelodiene er ment som felles menighetssang, men formen og de sanglige praksiser kan variere atskillig.

I dagligtale brukes salme om et strofisk dikt med religiøst innhold som benytter poetiske virkemidler som versemål/metrum, rim eller metaforer, og som er ment til felles sang.

På de nordiske språk er salme en fellesbetegnelse på bibelsk salme (salme fra Salmenes bok) og metrisk menighetssalme. På tysk skjelnes det mellom 'Psalm' og 'Lied', på engelsk mellom 'psalm' og 'hymn', på fransk mellom 'psaume' og 'cantique'. I faglig sammenheng skjelnes det mellom psalmodi (sang av bibelske salmer) og hymnodi (sang av metriske menighetssalmer).

De bibelske salmene deles gjerne i to hovedkategorier:

  • lovsalmer, individuelle og kollektive
  • klagesalmer, individuelle og kollektive

Lovsalmenes tema er Guds skaperverk, Guds egenskaper eller Guds handlinger. Takkesalmer er en undergruppe i denne hovedkategorien. Klagesalmene forutsetter ofte en nødsituasjon; de uttrykker et åndelig eller legemlig behov eller hjelp mot en fiende. Det er typisk for de bibelske salmene at de har en klar retning: Mennesket henvender seg til Gud. De betegnes derfor som sakrifisielle (av latin sacrificium = offer).

De kristne salmene deles gjerne i tre grupper:

  • lovsanger og takkesalmer
  • bønnesalmer
  • betraktningssalmer

Også disse kan formelt være individuelle («jeg»-salmer) eller kollektive («vi»-salmer). De kollektive salmene er særlig egnet i liturgisk sammenheng, men også de individuelle salmenes subjekt kan i mange tilfeller forstås kollektivt. I tillegg kommer betraktningssalmene, som ikke har en bestemt retning. Dikteren henter frem fortellinger fra Bibelen eller punkter i den kristne tro og tolker disse i lys av erfaringen. Klagesalmen er i kristen hymnodi transformert til bønnesalmer eller botssalmer.

I forhold til de bibelske salmene har mange kristne salmer den omvendte retningen ved at det er Gud (eller en representant for Gud) som adresserer mennesket. Disse salmene kan ha mye til felles med en preken eller en oppbyggelig tale; innholdet kan være forkynnende, formanende eller trøstende. Slike salmer kalles sakramentale (av latin sacramentum = hellig handling). I en formanende eller oppfordrende salme kan også de syngende selv være det logiske subjekt.

De metriske menighetssalmene benytter et stort mangfold av versemål, strofeformer og rimmønstre. Et vanlig versemål i de latinske hymnene er det jambiske tetrameter, fire linjer à fire jamber, for eksempel:

O Kristus, du som lyset er, alt mørke flyr hvor du er nær.Vi ser i bønn og tro til deg når solens lys nå skjuler seg.

(«Christus, qui lux es et dies», oversatt av Sverre H. Smebye. Norsk salmebok 2013 nr. 807.1, )

Mange av de reformatoriske salmene bygger på barformen, en AAB-form med minst seks linjer, for eksempel:

Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.

(Martin Luther: «Nun freut euch, lieben Christen g'mein», oversatt av Øystein Thelle. Norsk salmebok 2013 nr. 336.1)

I synagogegudstjenesten har de bibelske salmene en sentral plass og funksjon. Hallelujasalmen 145 er første salme. Senere i gudstjenesten synges en av Bibelens botssalmer. I det jødiske påskemåltidet hører alltid det store hallel med; det omfatter salmene 113–118. Salmene fremføres ofte som solosang av en kantor (hebraisk: hazzan). I ortodokse synagoger fremføres salmer og bønner på hebraisk, og kantoren er alltid mannlig. Reformerte synagoger benytter gjerne folkespråket, og her kan også kvinner være kantorer.

I den romersk-katolske kirke ble det i løpet av antikken og middelalderen forfattet et stort antall latinske hymner. Disse fikk sin liturgiske funksjon først og fremst i tidebønnene, mens latinske sekvenser fikk plass i messen. Ellers er det særlig de gammeltestamentlige salmene som har preget katolsk liturgi, både messen og tidebønnene. I nyere tid er det blitt vanlig å synge bibelske salmer som vekselsang (responsorial sang). En forsanger eller et kor synger versene, mens menigheten synger et fast kort omkved. Denne praksisen har bredt seg til evangeliske kirker, også Den norske kirke. Dersom salmene synges vekselvis av to halvkor, som i klostrenes tidesang og i anglikansk korpraksis, snakker en om antifonal sang.

Den evangelisk-lutherske salmetradisjonen sprang ut av Martin Luthers liturgiske reformer, men viderefører samtidig en levende, folkespråklig tradisjon fra de bøhmiske brødre foruten semiliturgiske, folkelige sanger fra senmiddelaldeleren, såkalte leiser. Luthersk gudstjeneste preges av et sterkt innslag av metriske menighetssalmer. Mange salmer er knyttet til de kirkelige høytidene eller bestemte søn- og helligdager i løpet av kirkeåret. Også de faste liturgiske leddene, ordinarieleddene, kan i luthersk tradisjon være erstattet av metriske menighetssalmer (kyriesalme, gloriasalme osv).

Den reformerte tradisjonen springer ut av reformatoren Jean Calvins tanker om gudstjenesten. Her er det Guds ord som skal stå i sentrum, ikke menneskelige frembringelser. Derfor er salmesangen begrenset til Bibelens 150 salmer, gjendiktet på folkespråket med rim og rytme. Dette praktiseres mindre strengt i de fleste reformerte kirker i dag, slik at også evangeliske salmer fra blant annet luthersk tradisjon er blitt tatt i bruk. Også i luthersk tradisjon synges slike salmer, for eksempel Luthers gjendiktning av salme 130, «Av dypest nød jeg rope må» («Aus tiefer Not schrei ich zu dir»). Kirkeårsvariasjon i liturgi og salmesang spiller en mindre rolle i reformert tradisjon enn i katolsk og luthersk.

De store kristne vekkelsene på 1800-tallet begunstiget en strofisk sangform med vers og refreng (chorus). Refrengene har gjerne en medrivende melodi, ofte forberedt av en modulasjon, og ligger i et høyere toneleie enn verset. Som eksempel kan anføres «Jeg vil prise min gjenløser» («I will sing of my Redeemer», Norsk salmebok 2013 nr. 346). Siden disse sangene primært har vært brukt i møtesammenheng, ofte under store friluftsarrangementer, og har et subjektivt innhold, har det vært diskutert om de snarere bør kalles åndelige sanger enn salmer. De store norske misjonsorganisasjonenes Sangboken: Syng for Herren (1928, 1955, 1983) har mange slike sanger, og sjangeren ble representert også i Den norske kirkes salmebok i 1985 og 2013 (se nedenfor).

I kristen tradisjon har pipeorglet etablert seg som det viktigste musikkinstrument til å introdusere og ledsage salmesang. I ortodoks jødedom benyttes ingen instrumenter, mens reformerte synagoger gjerne har orgel og andre instrumenter. Innenfor den kristne tradisjonen skiller den ortodokse kristenhet seg ut ved å holde ethvert musikkinstrument utenfor gudstjenesten. Men også innenfor den vestlige tradisjonen var det vanlig helt til rundt år 1600 å synge salmene uten instrumental ledsagelse, under ledelse av en forsanger eller kor. I mange kirker på landet i Norge som ikke fikk orgel før på 1800-tallet, ble det også sunget a cappella, ofte på en svært fri og individuell måte, under kirkesangerens eller skoleelevers ledelse.

I dag er det blitt vanlig å ha både orgel og et piano eller flygel i norske kirker. I evangelikale menigheter er det ikke uvanlig at et lite band deltar i gudstjenesten. Grupper med messingblåsere kan være et godt alternativ til å lede menighetssangen.

Alternatim-praksis var et kjennetegn ved luthersk salmesang i reformasjonsårhundret. Det innebærer at kor og menighet veksler på å synge de enkelte salmeversene. Praksisen har i nyere tid vært forsøkt gjenopplivet, men har ikke fått noe bredt gjennomslag. En enkel form for alternatim-praksis er å dele versene på henholdsvis menn, kvinner og alle.

Tempoet i salmesangen kan variere atskillig og har i perioder vært svært langsomt. I løpet av det 19. og 20. århundre økte tempoet kraftig i mange tradisjoner, slik at salmer i dag generelt ikke synges langsommere enn andre sanger. Samtidig har tonehøyden falt betraktelig, noe som kan avleses i de ulike koralbøkene.

I nyere tid er det mange steder tatt i bruk projektor for å vise salmenes tekster i stedet for å dele ut salmebøker.

Hvem som har forfattet de bibelske salmene, har vi begrenset kunnskap om. Mange er tillagt David, derav det vanlige, men upresise navnet davidssalmer. Andre som nevnes som salmediktere i Salmenes bok, er Salomo og Asaf. Et kollektiv, Korah-sangerne, står bak noen salmer, mens andre salmer er anonyme.

Her følger et utvalg betydelige salmediktere, hvorav de fleste også har oversatt salmer.

Salmebøkene er samlinger av sanger til bruk under gudstjenesten og i hjem og skole. Før Martin Luther begynte sitt arbeid med å utgi salmebøker i 1524, fantes det samlinger med salmer på tsjekkisk til bruk for de bøhmiske brødre. Etter reformasjonen opplevde den folkespråklige salmediktningen i de evangeliske kirkene en kraftig oppblomstring. Det er i dag vanlig at hvert kirkesamfunn har sin egen salmebok i det aktuelle språk, men det finnes også felleskirkelige (økumeniske) salmebøker. Det finnes knapt noe tall på eksisterende salmebøker, men den amerikanske databasen hymnary.org har registrert nærmere 6000 salmebøker, hovedsaklig engelskspråklige.

En salmebok kan være ordnet etter kirkeåret eller følge en saklig disposisjon, for eksempel trosbekjennelsens hovedartikler. En kombinasjon av disse prinsippene er også vanlig.

En salmebok kan inneholde både tekster og melodier. I nyere britiske og amerikanske salmebøker er det vanlig at hver salme er forsynt med full sats, det vil si både melodi og harmonisering. I tysk og nordisk tradisjon har salmene normalt enstemmig melodi. I tillegg kan en salmebok inneholde kalendere, bønner, liturgier og ulike registre. Det fysiske formatet er normalt relativt lite, tradisjonelt i lommeformat.

Norge hadde inntil 1814 alle salmebøker felles med Danmark. Den første danske salmeboken ble utgitt i Malmø i 1528. Luthers salmer oversatt til dansk utgjør stammen i denne og alle de følgende dansk-norske salmebøkene. De økte stadig i omfang etter hvert som nye salmer kom til. Hans Thomissøns salmebok (1569) var den offisielle i Danmark-Norge til 1699, da den ble avløst av Kingos salmebok. Den skulle tas i bruk overalt. I 1778 kom Guldbergs salmebok, og allerede i 1798 Evangelisk-christelig psalmebog, begge til valgfri innføring. Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, var det følgelig tre danske salmebøker i bruk i norske menigheter. Fra 1840 begynte man å arbeide for en ny salmebok i Norge, og ulike forslag og tillegg ble lansert. Det offisielle oppdraget med å utarbeide den første norske salmeboken ble imidlertid gitt til Magnus B. Landstad. Hans salmebok fra 1869 ble raskt den mest utbredte, men noen menigheter tok i bruk Andreas Hauges salmebok (autorisert i 1873). I andre halvdel av det 19. århundre begynte også frikirkene (jf. dissenterloven av 1845) og de store organisasjonene for indre og ytre misjon å utgi egne sang- eller salmebøker.

I 1892 ble en rekke nynorske salmer autorisert til kirkebruk gjennom Elias Blix' samling Nokre salmar. Gustav Jensen reviderte Landstads salmebok. Landstads reviderte salmebok ble autorisert i 1924 og inneholdt salmer i begge målformer. I 1925 kom Nynorsk salmebok, ved Peter Hognestad, Bernt Støylen og Anders Hovden. Den hadde bare nynorske salmer, men i 1927 fikk den et tillegg på 200 salmer på riksmål. I 1954 ble det nedsatt en salmeboknemnd som leverte et utkast til en ny felles salmebok i 1967. Liturgikommisjonen av 1965 overtok ved sin salmebokkomité arbeidet med ny norsk salmebok. I 1973 gav den ut Salmer 1973 til bruk ved siden av de eldre salmebøkene. Dette ga rom for nytt stoff fra den verdensvide kirken, og åpnet for mer visepregede sanger og bibelske salmer.

Liturgikommisjonen sendte i 1981 ut sitt Forslag til felles salmebok for Den norske kirke (NOU 1981: 40), det vil si en salmebok i begge målformer. Etter en omfattende høring og revisjon ble den godkjent i 1984 og utgitt som Norsk Salmebok året etter. Hele prosessen hadde da vart i 30 år. Et nytt salmeboktillegg ble tatt i bruk i 1997, Salmer 1997. Dette brakte blant annet sanger fra Taizé-klosterfellesskap i Frankrike og inneholder også noen tekster på samisk. I 2013 fikk Den norske kirke ny hovedsalmebok, Norsk salmebok 2013. Den viderefører kjernestoffet fra den forrige salmeboken og 1997-tillegget. Norsk salmebok 2013 er flerspråklig idet den inneholder 45 salmer fordelt på de tre offisielle samiske språkene nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk og 15 salmer på kvensk. I tillegg inneholder den salmer på svensk og engelsk foruten enkeltsalmer på en rekke andre språk.

Av andre norske salmebøker kan nevnes Ære være Gud: Salmebok for Den Evangelisk Lutherske Frikirke (1984), Metodistkirkens salmebok (1987), Lov Herren: Katolsk salmebok (2000) og Frelsesarmeens sangbok (2010). Den nordsamiske salmeboken, Sálbmagirji, er fra 1928 og fikk et tillegg i 2005, Sálbmagirji II. Den lulesamiske salmeboken heter Julevsáme Sálmmagirjje (2005).

  • Stig Wernø Holter: Kom, tilbe med fryd (Solum forlag 2008) s. 243–355.
  • Dagfinn Zwilgmeyer: Den norske salme. Oslo 1942.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. august 2011 skrev Beate Eiklid

Dette opplever jeg som både upresist og uklart. Og kanskje også direkte feil?

Hva vil det si at noe er "diktet _i_ kirken? Salmetekster er diktet av prester, legfolk navngitte og ikke navngitte, i og etter "bibelsk tid". Det er feil å si at de kommer fra etterbibelsk tid, da mange salmer er nettopp bibelske salmer, diktet i førkristen tid. Salmer er jo også både tekst og musikk, mye av musikken til salmer er populærmusikk og folkemusikk, og har på ingen måte oppstått "i kirken".

Salmer fra før 500 er ikke bare diktet på gresk og latin, selv om dette er hva man gjorde i det som senere ble den romerske og den ortodokse kirke. Det fantes kirker i Midt-Østen og Afrika, jeg er usikker men jeg tror at det ble diktet salmer på andre språk der. Dessuten er som jeg skrev over mange av salmene fra Den Hebraiske Bibelen, og disse er diktet og skrevet ned på Hebraisk, selv om de også fantes i gresk oversettelse.

15. august 2011 svarte Ida Jackson

Hei Beate!

Jeg er helt enig med deg i at denne artikkelen er upresist. Jeg tror den må nyskrives fullstendig. Tusen takk for at du gjør meg oppmerksom på dette. Jeg leter etter en ny fagansvarlig for kategorien "salmesang" i leksikonet for øyeblikket, siden det egentlig bare er meg som skjøtter disse artiklene nå. Om du har forslag på mulige fagansvarlige, eller har lyst på et fagansvar selv, er jeg veldig takknemlig.

Etter at jeg begynte som redaktør for Religion og livssyn, virker det som om alle artiklene i leksikonet har et veldig protestantisk bias. Jeg tror det er derfor Davids salmer fra den hebraiske bibelen og f.eks salmer fra den koptiske kirken ikke er nevnt med et ord.

Mvh
Ida Jackson
Redaktør og nettansvarlig

28. oktober 2017 svarte Roman Hankeln

Hei Beate og Ida, jeg er absolutt enig i hva som ble sagt her. De protestantiske "salmer" har sitt opphav i tradisjonen av den katolske kirken hvor Davisssalmene var fra starten av sentrale tekster. Martin Luther tok faktisk ofte utgangspunkt i denne tradisjonen når han skapte nye kirkesanger på morsmålet med utgangspunkt i latinske salmer. Man må altså starte en slik artikkel med å henvise først på de jødiske salmer, oversettelsene til gresk og latin, og dens senere bruk i den latinske kirken for å forklare gjenbruket og gjendiktningen av Davissalmene i den protestantiske gudstjenesten som førte til slutt til at praktisk alle kirkesanger ble kalt "salme". Hilsen, Roman Hankeln NTNU.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.