Anders Larsen var en samisk forfatter, avisredaktør og lærer. Larsen var en pioner i samisk kulturliv. I 1904 grunnla han den samiske avisa Sagai Muittalægje, som han var redaktør for i flere år. I 1912 utga han romanen Beaiveálgu, som regnes som den første samiskspråklige romanen. Den ble publisert på norsk i 2013 med tittelen Dagen gryr.

Etter å ha jobbet i to år som folkeskolelærer i Kokelv i Kvalsund kom Larsen i 1897 inn på Tromsø seminar (senere Tromsø lærerhøgskole) hvor han var ferdig utdannet lærer i 1899. Han var en av de første fra Kvænangen som tok høyere utdanning. Lærerskolen i Tromsø var den høyeste utdanningsinstitusjonen i Nord-Norge, og var en av myndighetenes viktigste institusjoner i å fremme fornorskningen av samer og kvener.

På Tromsø seminar ble Larsen kjent med rektor Just K. Qvigstad, en anerkjent lappolog. Qvigstad var meget interessert i sine samisk elever, og brukte dem som informanter i sin forskning. Anders Larsen var en aktiv elev, og han var gjennom hele sitt liv levende opptatt av det samiske språket og den samiske kulturen. Han og Qvigstad holdt kontakten gjennom hele livet, helt fram til Larsens død i 1949. Han døde kun få dager etter at han hadde sendt Qvigstad manuset til sin andre, og siste bok, Mearrasámiid birra/ Om sjøsamene.

Etter endt utdanning jobbet Larsen som lærer på forskjellige steder i Alta (1899–1902) og Kvalsund (1902–1918). Larsen argumenterte for å bruke samisk som undervisningsspråk, da dette ville gi samiske barn en reell mulighet til å tilegne seg kunnskapen det ble undervist i på skolen, og fremme deres muligheter til å hevde seg i samfunnet. Særlig vekt ble det lagt på at kristendomsundervisningen skulle være på morsmålet.

Larsen møtte stor motbør både fra kolleger, overordnede og norske myndigheter, med skoledirektør i Finnmark, Bernt Thomassen, i spissen. Thomassen var en sterk pådriver for fornorskninspolitikken. Bruk av samisk i skolen var nå formelt begrenset til et minimum, og i praksis forbudt. Norsk var det språket all undervisning skulle foregå på. I Finnmark var det i realiteten et yrkesforbud på etnisk grunnlag, da det i stillingsutlysninger ble annonsert at norskfødte søkere med lite kjennskap til det samiske språk, fortrinnsvis ville komme i betraktning. Dette var ikke et lett klima å jobbe og drive samepolitisk arbeid i.

I 1918 flyttet Larsen med sin kone Petra Hansen (1877–1949) og deres tre barn til Sør-Troms, for å komme nærmere hjemstedet til Petra, som var ei samisk kvinne fra Melvik utenfor Harstad. Dette markerte et tidsskille i Larsens virke: fra å være en politisk pioner og avisredaktør, ble han etter hvert mer tenker, dokumentarist, formidler, debattant og foreleser. Han jobbet fortsatt som lærer, i datidens Sandtorg kommune, fram til han gikk av med pensjon i 1940, først to år på Sandstrand skole (nå i Skånland kommune) og de siste tjue årene på Sørvikmark skole (nå i Harstad kommune).

I sitt engasjement for samisk kultur og språk, var Anders Larsen en pioner på flere felt. I 1903 startet han, sammen med sine brødre Lars og Mathis en forening for å danne et samisk blad. Dette er den aller første samiske organisasjonsdannelsen vi kjenner til i Norden. I 1904 grunnla han sammen med en av sine brødre, den samiske avisa Sagai Muittalægje, der han var redaktør fram til 1911. Avisa ble et viktig talerør for samenes sak og var en sentral bidragsyter til at Isak Saba fra Nesseby i 1906 ble første same som ble valgt inn på Stortinget. Larsen og Saba ble kjent med hverandre under studietiden på Tromsø seminar, og de holdt kontakten med hverandre helt til Sabas død i 1921. Saba var en av bidragsyterne til avisa. Den 1. april 1906 ble Sabas tekst «Sámi soga lávlla» (Samefolkets sang) publisert i avisa. Den er senere blitt tonesatt og ble på Samekonferansen i 1986 valgt som samisk nasjonalsang.

I 1906 startet også Larsen sitt viktigste politiske prosjekt, ved å fremme Isak Sabas kandidatur til Stortinget som Finnmarks representant for Arbeiderpartiet. Saba hadde et eget samepolitisk program, noe som var eksepsjonelt på denne tiden, og avgjørende for at han vant nominasjonsprosessen og senere også ble valgt til Stortinget. Valgkampen Larsen førte gjennom avisa Sagai Muittalægje har størstedelen av æren for dette. Dette gjaldt også Stortingsvalget i 1909, da Saba ble gjenvalgt. Avisen ble mest lest i kyst-og fjordstrøkene i Finnmark og Nord-Troms. Leserne var ivrige debattanter, og skrev engasjerte leserbrev. Blant debattantene var det foreldre som var bekymret for at barna ikke fikk undervisning på samisk, da særlig i kristendomsundervisningen. Andre støttet fornorskningspolitikken ved at da bodde barna i alle fall noen måneder i et reint, varmt hus, og fikk nok mat og god omsorg. Det var også leserbrev som omhandlet ulike lokal forhold og lokalpolitiske saker.

I 1911 ble Sagai muittalægje nedlagt, på grunn av stor arbeidsmengde og økonomiske problemer. Dette til stor skuffelse for leserne, som gjennom denne avisa hadde hatt et tidsaktuelt talerør som sloss for samiske saker. Tapet av Sagai Muitalægje som informasjonskanal og debattforum er sannsynligvis også den viktigste grunnen til at Saba ikke ble gjenvalgt til Stortinget ved valget i 1912.

I 1912 publiserte han Beaiveálgu (norsk oversettelse i 2013: Dagen gryr), en dannelsesroman som følger sjøsamen Ábo Eiras oppvekst og liv under den hardeste fornorskningstida i Norge. Boka er den første skjønnlitterære skildring i Norge av etnisitet, av forholdet mellom samer og nordmenn. Gjennom Ábo Eiras barndom, ungdomstid og voksenliv skildres ulike sider av fornorskningens påvirkning på samisk språk, kultur og selvbilde. På den ene siden får leseren et bilde av de negative konsekvensene, som da Ábo som barn for første gang får slengt «finnunge» etter seg, da de får en norsk familie som naboer.

Som ungdom går Ábo rundt på kirkegården, der en bror og en søster ligger begravet, og undrer seg over hvor de samiske gravene er: «Men hvorfor har også samene satt gravskrift på norsk på gravene til folkene sine? Fornorskningsiveren tar da vel slutt når livet opphører? Etter døden er det vel ikke forbudt å bruke samisk, om noe jordisk språk skal brukes!» Her illustrerer, og problematiserer Larsen, hvor viktig det var for han at samisk skulle brukes, høres og ses. Det var grunnene til at Beaiveálgu ble publisert på samisk, selv om Larsen også hadde oversatt den til norsk. Som voksen får også hovedpersonen i boka føle rasismen og skepsisen mot det samiske, når han som ung mann, etter endt skolegang i Trondhjem, jobber som bankkasserer i en by og forelsker seg i en norsk kvinne. Dette blir ikke akseptert av hennes foreldre, fordi han er same.

På den andre siden fungerer Beaiveálgu også som en framtidsrettet utopi, der Ábo Eira har en visjon om at samefolket skal samle seg og forstå hvorfor den samiske bevegelsen er viktig og har livets rett. Etter at hans kjærlighetsforhold til den norske kvinnen blir brutt av kvinnens far, reiser Ábo tilbake til hjemplassen. Etter å ha hørt en fjellsamegutt lese på samisk fra bibelhistorien, bestemmer han seg for at han skal lære seg å lese sitt morsmål. Han får også et syn om at det i framtida vil være stolthet og heder knyttet til det å være same, eller det å ha et samisk opphav. Ábo bestemmer seg for å forsvare forfedrenes åndelige arv, og han taler til sine sambygdinger om at samefolket må holde sammen, for sammen er vi sterke. Dette er radikale tanker i 1912, og mange av temaene i boka er enda aktuelle i dagens samfunnsdebatt.

Like før sin død i 1949 sendte Larsen et manuskript med beskrivelser av sjøsamenes kultur, verdier og forhold til Just K. Qvigstad, tidligere rektor og Larsens lærer på Tromsø seminar. Manuskriptet var på samisk og ble utgitt posthumt i Qvigstads norske oversettelse i 1950 med tittelen Om sjøsamene. I 1979 ble boka publisert på samisk med originaltittelen Mearrasámiid birra.

Qvigstad hadde oppmuntret Larsen til å skrive en slik bok om sjøsamene, da han kjente Larsen som en dyktig innsamler og dokumentarist av tradisjonsmateriale. Larsen og Qvigstad var begge enige om at det var viktig å dokumentere de siste rester av den gamle samiske kulturen, før den forsvant. Samfunnet var i rask endring i tida etter andre verdenskrig: småsteder rundt om i distriktene ble fraflyttet, motorbåter kom i stedet for seilbåtene, det samiske språket var i mange områder i ferd med å forsvinne som dagligspråk og samene sluttet å bruke sine tradisjonelle klesdrakter.

Larsen var spesielt opptatt av å dokumentere den samiske dialekten fra hans hjemkommune Kvænangen. I Larsens tekster finner leseren blant annet forklart mange interessante og gode talemåter- og uttrykk, ordtak og andre ulike tradisjoner. I et par av hans redegjørelser i Om sjøsamene/Mearrasámiid birra, viser Larsen til et par passasjer i Beaivaálgu, der han skriver at «dette har jeg forklart i Beaivaálgu.» I denne sammenhengen viser han ikke til Beaivaálgu som fiksjon, men som fortelling, noe som i samisk tenkning betyr at innholdet anses som sant, i motsetning til eventyr, som er oppdiktet.

Anders Larsen beholdt engasjement for det samiske språket helt til sin død. Drivkraften i hans livslange virke, i hans lærergjerning, i hans arbeid som avisredaktør og i hans bøker, oppsummerte han treffende i et foredrag om samene i 1942: «Vi har samme rettigheter som andre folkeslag til livets bord.» Til tross for Larsens store bidrag til bevaring, utvikling og informasjon om det samiske folket, språket og kulturen, framhevet han ikke seg selv i sine tekster, noe som kan tilskrives den tradisjonelle samiske væremåten, ved at det ikke høver seg å framheve seg selv. Larsens omtanke for sitt folk og kultur var like fargerik som fargene i den samiske folkedrakten, gákti. Hans interesse var knyttet til det samiske folket, og spesielt den sjøsamiske kulturen, som var et felt han kjente godt og hadde stor interesse for.

  • Bjørklund, Ivar og Harald Gaski (red.) (2014): Anders Larsen. Mearrasámiid birra" – ja eará čállosat. Om sjøsamene – og andre skrifter. ČálliidLágádus. ISBN 978-82-8263-147-1
  • Ijäs, Arne Johansen (2011): Sámi pressahistorjá. Samisk pressehistorie. ČálliidLágádus. ISBN 978-82-8263-027-6
  • Larsen, Anders: Beaiveálgu. Dagen gryr, (2013). ČálliidLágádus. ISBN 978-82-8263-140-2
  • Solbakk, John T. og Aage Solbakk (red.) (1999): – dasgo eallin gáibida min soahtái ja mii boahtit – mii boahtit dalán! – selve livet kaller os til kamp og vi kommer – vi kommer straks! ČálliidLágádus. ISBN 82-92044-00-0

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.