Filosofiens disipliner er tradisjonelt metafysikk, etikk, erkjennelsesteori, estetikk og logikk.

Metafysikken ble av Aristoteles (384–322 fvt.) benevnt som «den første filosofi». Denne filosofiens «grunndisiplin» er meget vanskelig å definere.

Ofte sies det at metafysikk er læren om det værendes (det som er) ytterste prinsipper – dette gjelder særlig den delen av metafysikken som kalles ontologi (læren om det som er).

Bedre er det kanskje å si at metafysikken er teoretisering om virkelighetens egentlige vesen. Dens problemer er i en forstand de mest allmenne overhodet, og så godt som alle de eldre filosofer var metafysikere.

Sier en filosof for eksempel at virkelighetens egentlige natur er åndelig, har han sagt noe som får konsekvenser for nesten alle andre mindre generelle utsagn om virkeligheten og den verden vi opplever.

For har man et slikt spiritualistisk syn, må for eksempel alle materielle fenomener fremstå enten som skinn-fenomener og illusjoner, eller i alle fall som sekundære og avledet. Da får det også konsekvenser både for erkjennelsesteorien og for etikken. Fornuften og det åndelige vurderes høyere enn det sanselige og legemlige.

I vårt århundre har det stått strid nettopp om metafysikkens stilling i filosofien. Tradisjonelt er metafysikken læren om den sanne eller «absolutte» virkeligheten, om den ytterste grunnen for den verden vi møter i menneskelig sansning, opplevelse og erfaring.

Noen har ment at metafysisk erkjennelse ikke er mulig – at vi ikke kan vite noe om verden, livet, sjelen og Guds «egentlige» eller «sanne» vesen; slike spørsmål kan ifølge sin natur ikke besvares.

Metafysiske teorier er da, ifølge et slikt standpunkt, verken sanne eller falske og derfor egentlig meningsløse. Den logiske empirismen mente således at filosofien måtte forkaste og «rense ut» all metafysikk og isteden begrense seg til problemer hvis sannhet og falskhet vi har metoder til å avgjøre.

På dette punktet har filosofien i vår tid vært splittet i to hovedleirer. Den ene leiren, som gjerne kalles analytisk filosofi, har ofte vært skeptisk innstilt til muligheten av en filosofisk forsvarlig metafysikk.

Analytisk filosofi er sterkt påvirket av utviklingen innen moderne logikk og naturvitenskap og forsøker å overføre noen av disse vitenskapenes idealer om klarhet, entydighet, stringens og prøvbarhet til filosofien.

Om denne filosofien kan man i dag si at det den betrakter som metafysisk legitimt, er ethvert standpunkt som skiller mellom forskjellige virkeligheter, for eksempel mellom sansbar og oversansbar, og til dels også mellom den naturvitenskapelige og den sosiale, eller mellom grader av virkelighet.

Metafysikken innen den analytiske filosofien fremstår i dag som et forsøk på å beskrive og begrunne de forutsetningene vi nødvendigvis må operere med i vår beskrivelse og forståelse av verden.

Det må for eksempel både i filosofi, dagligspråk og vitenskap være en forutsetning at det eksisterer en ytre verden eller «ting» hvis antatte eksistens kanskje utgjør et nødvendig vilkår for at vi skal kunne ha et beskrivende språk, og dermed for alle andre typer språk, og således også for at vi skal kunne uttrykke erkjennelse – enten det er i filosofi eller i vitenskap.

Kanskje er det også en slik nødvendig metafysisk forutsetning for psykologisk og samfunnsvitenskapelig tenkning og erkjennelse at vi antar eksistensen av andre personer, men det er ikke dermed sagt at vi også må kunne besvare alle spørsmål som reiser seg med hensyn til slike «tings» eller «personers» natur og egenskaper for øvrig.

Den andre leiren, som kunne kalles den tradisjonelle, bygger mer direkte på overleverte filosofiske problemstillinger og forsøker å fornye dem innenfra, så å si.

Tre viktige retninger innen denne leiren er eksistensialismen, fenomenologien og nythomismen, som tar sine utgangspunkter henholdsvis i spørsmålet om livets mening, om våre vitenskapers behov for en absolutt sikker begrunnelse samt i religionens plass i verden.

Forholdene er imidlertid langt mer nyanserte enn en slik skjematisk oversikt gir inntrykk av i et forsøk på å peke på viktige hovedtrekk i vår tids filosofi. For eksempel er det slik at også tradisjonelle filosofiske spørsmål diskuteres innen det vi har kalt analytisk filosofi.

Vi kan også snakke om en tredje leir, den dialektiske materialismen og andre beslektede, marxistisk influerte skoler som er viktige både fra teoretiske og fra praktisk-politiske synspunkter.

Deres filosofiske teoridannelser tiltrakk seg stor oppmerksomhet i forbindelse med 1970-årenes nyvåknede interesse for Karl Marx (1818–1883). Av særlig betydning har denne tredje leirens synspunkter vært for vår forståelse av sosiale, politiske, historiske og økonomiske fenomener og teorier – det vil si for tenkning omkring sosiale menneskelige fenomeners natur.

I dag kan det kanskje sies at metafysikken igjen er i ferd med å innta sin gamle plass som en sentral filosofisk disiplin. Det viser seg i dagens klare tendens til tilnærming og forståelse mellom tidligere skarpt atskilte filosofiske retninger, nettopp på de metafysiske problemenes grunn.

Senere årtiers vitenskapsteoretiske diskusjon om prinsipielle forskjeller mellom gjenstandene eller objektene som studeres i forskjellige typer av vitenskap – fysikk, biologi, samfunnsvitenskap, humaniora – er på sett og vis en serie variasjoner over gamle temaer om virkelighetens egentlige natur.

Når fysiologien studerer menneskelig hjernevirksomhet, tilhører dens objekter i en eller annen forstand den materielle verden. Når psykologien studerer bevissthetsfenomen som eksempelvis tanker og følelser som «utspringer» av et nevrofysiologisk grunnlag, er dens objekter av en annen natur og kalles i dag ofte intensjonale gjenstander.

Etikken eller moralfilosofien oppstår av spørsmålene: Hvordan bør vi leve? Hva er godhet og hva er rett? De etiske problemene er kanskje de mest allmennmenneskelige i filosofien; de er også blant de vanskeligste.

Gjennom hele etikkens historie har for eksempel problemet om forholdet mellom sann innsikt og riktig handling vært sentralt og omstridt.

Hvor nødvendig er kunnskaper for det moralsk høyverdige mennesket? Kan dyd læres? Er det følelsene eller intellektet som gjør oss til moralske vesener?

Slike klassiske spørsmål om forholdet mellom erkjennelse og moralsk handling ligger også bak den mer moderne problemstillingen som spør hvorvidt normer og vurderinger kan være sanne eller falske, det vil si være produkter av erkjennelsen.

Mot slutten av 1900-tallet ble dydsetikken igjen trukket frem som en sentral teori av filosofer som Alasdair MacIntyre, etter at særlig pliktetikken og utilitarismen hadde dominert i lang tid.

Både utilitarismen og pliktetikken er handlingsorienterte og legger liten vekt på personen som utfører handlingen. Dydsetikk handler om kultivering av personers moralske karakter – det vil si at den er personorientert.

I stedet for å stille spørsmålet «Er handling X moralsk god?», kan man spørre: «Hva slags person er jeg hvis jeg gjør X?»

På 1900-tallet har mange filosofer tvilt på og endog benektet at moralske dommer, eller etiske normer, vurderinger og prinsipper, er uttrykk for erkjennelse og kunnskap.

Dermed ble det også tvilsomt om det kunne være en legitim oppgave for filosofisk eller vitenskapelig erkjennelse å oppstille og begrunne moralske prinsipper eller gi forskrifter for livsførsel.

Moralfilosofiens oppgave måtte i så fall begrenses til klargjøring, systematisering, beskrivelse og analyse av moralske problemer og begreper – oppgaver alle i eldre tider anerkjente som viktige, men som slett ikke alle godtok som etikkens eneste legitime funksjon.

I de siste tiårene har imidlertid nye filosofiske synsmåter, mer i slekt med de klassiske, kommet i forgrunnen. Moralfilosofien søker igjen å gjøre rede for hvordan innsikt og argumentasjon, begrunnelser og gyldighetsbegreper har nødvendige og legitime funksjoner for den moralske bevisstheten og bevisstgjøringen.

Det klassiske problemet om viljesfrihet og moralsk ansvar griper over i psykologi og fysiologi, men igjen er de filosofiske moralproblemene av en helt allmenn karakter: Vi spør ikke hvilke de enkelte gode handlingene er, og ikke om den og den handlingen var fri, men om hva alle gode handlinger har til felles samt hva vilkårene rent generelt er for at menneskelige handlinger skal kunne kalles frie.

Erkjennelsesteorien eller kunnskapsteorien er den delen av filosofien som stiller de mest allmenne spørsmålene om menneskelig erkjennelse og kunnskap: Hva kan vi vite? Hva er sannhet?

Den spør ikke om hvorfor den og den påstanden er sann, men heller: Hva er det alle sanne påstander har til felles og hva gjør dem sanne? Er sikker kunnskap overhodet mulig? Det er lett å se at uansett hvor mye kunnskap vitenskapen etter hvert skaffer oss, så får vi ikke dermed også svar på slike allmenne spørsmål som de ovenfor nevnte, eller som disse:

Hvordan er menneskelig kunnskap mulig? Hva er samspillet mellom fornuft og sansning i erkjennelsen? Forteller sansene oss noe om hvordan virkeligheten egentlig er, eller gir de oss bare subjektivt bestemte bilder?

Estetikken er tradisjonelt den delen av filosofien som tar for seg skjønnhet, smak og standarder for å vurdere kunst.

Sentrale spørsmål vedrører estetiske dommers status: Er de dommer om objektenes egenskaper, eller er de rent subjektive uttrykk for betrakterens reaksjon på objektet? Finnes det kriterier for å skille mellom god og dårlig smak?

Mens den tradisjonelle estetikken konsentrerte seg om skjønnhet, har den moderne estetikken utvidet området for estetisk erfaring til også å omfatte det heslige og det sublime.

Mens både antikkens og middelalderens filosofer betraktet det skjønne, det sanne og det gode som en enhet, ble estetikken, etikken og vitenskapen skilt fra hverandre i den moderne filosofien.

Spørsmålet har vært hva som kjennetegner hvert av disse områdene og hvordan de forholder seg til hverandre: Hva er en estetisk egenskap, og hva skiller kunstverk fra andre gjenstander? Kan kunsten formidle moralske innsikter, og er den en kilde til sannheter som vitenskapen ikke kan frembringe?

Logikken er uten tvil den delen av filosofien som er klarest avgrenset og best definert. Derfor kan det også med en viss rett sies at moderne matematisk logikk i den monn den er veldefinert, ikke lenger hører til filosofien, men er en egen vitenskap.

Likevel hører logikken til filosofien på minst to måter. For det første fordi den beskjeftiger seg med de allmenngyldige lover og vilkår for tenkning overhodet og derfor i en forstand er forutsetningen for all filosofi og vitenskap.

For det andre fordi det innen logikken finnes problemer som (ennå?) ikke lar seg løse eksakt og kategorisk, for eksempel induksjonslogikkens problemer. Hvorfor kan man ikke med sikkerhet slutte fra enkelte iakttakelser til allmenngyldige lover? Hva innebærer det egentlig å si at en induktiv slutning aldri er sann, men bare sannsynlig?

Her er vi snart inne i metodologien, i grenseområdet mellom filosofi og vitenskap. Dessuten skal det nevnes at særlig i senere år har den symbolske eller matematiske logikken vært flittig brukt i filosofien til å stille og klargjøre problemer på en måte som neppe var mulig før.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.