Olav Nygard, født i Modalen, norsk lyriker. I 1912 ble han med i Hulda Garborgs norske Spellag, og oppmuntret av henne og Arne Garborg utgav han i 1913 diktsamlingen Flodmaal, som røpet et stort og særpreget talent. I 1914 kom Runemaal, i 1915 Kvæde og i 1923, like før Nygard døde av tuberkulose, hans ypperste bok Ved vebande.

Død og kjærlighet er hovedmotiver i hans lyrikk, som for øvrig er preget av religiøs lengsel og visjonær fantasi. Bilder og motiver hentes ofte fra naturen i Nygards hjemtrakter. Språket er konkret og anskuelig, med den fortettede metafor som et gjennomgående stiltrekk. I 1923 gav han ut en samling oversettelser etter Robert Burns. Nygards dikt kom i minneutgave med forord av Hulda Garborg 1934. Dikt i utval kom 1958 ved J. A. Dale, med forord av Claes Gill.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.