Olav Nygard, født i Modalen, norsk lyriker. I 1912 ble han med i Hulda Garborgs norske Spellag, og oppmuntret av henne og Arne Garborg utgav han i 1913 diktsamlingen Flodmaal, som røpet et stort og særpreget talent. I 1914 kom Runemaal, i 1915 Kvæde og i 1923, like før Nygard døde av tuberkulose, hans ypperste bok Ved vebande.
Død og kjærlighet er hovedmotiver i hans lyrikk, som for øvrig er preget av religiøs lengsel og visjonær fantasi. Bilder og motiver hentes ofte fra naturen i Nygards hjemtrakter. Språket er konkret og anskuelig, med den fortettede metafor som et gjennomgående stiltrekk. I 1923 gav han ut en samling oversettelser etter Robert Burns. Nygards dikt kom i minneutgave med forord av Hulda Garborg 1934. Dikt i utval kom 1958 ved J. A. Dale, med forord av Claes Gill.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.