Geografi, fag og vitenskap som beskriver og analyserer fenomener på jordoverflaten, særlig ulikheter fra område til område.

Både som fag og vitenskap har geografien et vidt omfang, og grensene mot en rekke nabovitenskaper er uskarpe. Det karakteristiske for geografien er den romlige (territorielle, regionale, areelle) innfallsvinkel og arbeidsmåte. Dette er en av grunnene til at kartet er et viktig hjelpemiddel i geografien. Jordbrukets produksjonsområder og industriens råvaretilganger, byenes beliggenhet, lokalisering av økonomisk aktivitet, mennesker som flytter eller reiser, og strømmer av varer og tjenester eller ideer blir studert i en romlig sammenheng. I geografien søker man å finne forklaringer på denne romlige eller regionale variasjon.

Den romlige dimensjonen kommer til uttrykk på mange måter. Den kan ta utgangspunkt i et bestemt område eller sted. Dette er karakterisert av naturgitte forhold som berggrunn, topografi, jordbunn, klima og historisk betingede trekk som viser seg i ressursutnyttelse, arealbruk, bebyggelse og andre fysiske egenskaper ved området.

Der menneskers økonomiske aktivitet er bestemt av lokale, stedegne forhold, kan vi tale om en absolutt lokalisering; båndene mellom mennesket og det fysiske miljø er vertikale.

Men forhold og vilkår på stedet er også bestemt av den relative lokalisering. Stedet eksisterer i vekselvirkning og samhandling med andre områder. Det er avhengig av produksjon og markeder andre steder, av beslutninger truffet utenfor stedet, som for eksempel juridiske og administrative ordninger eller politiske og sosiale forhold. Slike horisontale bånd er kommet til å bety mer og mer etter som arbeidsfunksjoner og produksjonsprosesser blir mer spesialiserte, og mobilitet og samhandling øker. Både de vertikale og de horisontale koblingene bidrar til å forklare regional variasjon og romlige ulikheter.

Det geografiske rommet er derfor et begrep som blir brukt i forskjellige betydninger. Det absolutte rom er fysisk konkret, bestemt av koordinator, absolutte avstander. Det relative rommet kan defineres av omfanget av kontakter, reisetider og tilgjengelighet mellom områder; det absolutte rommet blir modifisert. Fører vi inn avhengighetsbånd mellom mennesker og virksomhet i ulike strøk, kan vi tale om det relasjonelle rommet.

Som skolefag spenner geografien svært vidt: fra geologi og landformer til befolkningsvekst og byproblemer. Hovedperspektivet – menneskenes levekår på jorden – gir imidlertid geografi en samfunnsfaglig vinkling. Levekårene blir belyst både ved naturforhold og naturbetingelser og historiske, politiske og økonomiske forhold. En viktig ambisjon for skolefaget er å gi elevene en nødvendig referanseramme for forståelse og tolkning av mange former for informasjon.

Som vitenskap har geografien to hovedretninger: en naturvitenskapelig orientert naturgeografi og en samfunnsvitenskapelig orientert samfunnsgeografi. Regionalgeografien forsøker å gi kvalifisert og selektiv kunnskap om steder ved å sammenholde de to hovedretningene til en samlet forståelse av steder (land, regioner, områder). Den gamle regionalgeografien fra første halvdel av 1900-tallet ble ofte rent beskrivende. En nyere regionalgeografi drøfter oftere spesifikke samfunnsproblemer og utviklingsmuligheter i de regionene den tar opp.

Naturgeografien kan inndeles i fysisk geografi (geomorfologi, glasiologi, klimatologi, hydrologi) og biogeografi (plantegeografi, dyregeografi). Limnologi (læren om innsjøer) regnes også ofte hit.

I geomorfologien (læren om landformene) studeres særlig jordoverflatens former og de naturprosesser som påvirker og forandrer disse. Naturkreftene virker på jordoverflaten gjennom isbreenes arbeid, rennende vann, forvitring, massebevegelser, bølger og vind. Samtidig er bevegelsene i jordskorpen og egenskapene ved berggrunnen avgjørende for prosessene på jordoverflaten.

I klimatologien studeres variasjon i klima fra sted til sted og de konsekvenser dette har. Grunnvitenskapen er her meteorologien.

Hydrologien tar opp prosesser i sjøer og elver og overlapper geomorfologien (fluvial geomorfologi).

Plantegeografi beskriver vegetasjonens art og utbredelse, mens dyregeografien tilsvarende behandler utbredelsen av dyr.

Naturgeografisk forskning er viktig for forståelse av inngrep i naturen og de konsekvensene disse kan ha. Særlig har en økologisk orientert forskningsretning tatt opp slike forhold gjennom studier av landskapsutvikling og resursutnyttelse og annen menneskelig påvirkning.

Samfunnsgeografi brukes vanligvis synonymt med det noe eldre uttrykket kulturgeografi, som det i de senere år mer og mer har erstattet. Også regional samfunnsanalyse er i dag en vanlig brukt betegnelse. Studieobjektet i samfunnsgeografien er gjerne mennesket selv eller forhold og fenomener skapt av mennesket: hvordan det legger beslag på jorden ved å dyrke og bygge på den, hvordan det utnytter og bearbeider naturforekomster og skaper ressurser, hvordan det skaper innfløkte avhengighetsbånd ved transport- og andre kommunikasjonssystemer. 

Geografiens historie er på mange måter også oppdagelsenes og kartografiens historie. De greske filosofene Anaximander og Hekataios laget de første verdenskart, der den bebodde verden, oikumene, var delt i tre verdensdeler, Europa, Libya og Asia, og omgitt av verdenshavet Okeanos. Dette verdensbildet ble forbedret av Herodot, og senere ble ny viten tilført geografien av Pytagoras, Pytheas og Strabo. Eratosthenes (247–195 fvt.) er kjent for målinger som satte ham i stand til å beregne Jordens omkrets.

Ptolemaios (87–150 evt.) blir tillagt æren for å ha grunnlagt kartografien som vitenskap. Hans verk Geographia inneholder summen av hans tids geografiske viten. Kartene hans er gått tapt, men er rekonstruert på grunnlag av opplysninger i verket. Dette skjedde først 1300 år senere da hans atlas ble utgitt (1472).

Også araberne beskjeftiget seg med kartografi. De studerte de antikke geografers verker og laget sine egne sjøkart. Italienske kjøpmenn og sjøfarere tok lærdom av arabernes kart, og fra 1300-tallet finnes såkalte portolankart med overraskende nøyaktig gjengivelse av middelhavskysten.

Med de store oppdagelsene ble kunnskapen om verden radikalt utvidet. Etter hvert ble det klart at Ptolemaios hadde undervurdert Jordens omkrets. Etter Columbus' ferder ble verdenskartet endret, og det gikk ikke lenge før europeerne erkjente at det ikke var India han var kommet til, men et nytt kontinent. Da oppdagelsesferdene etter hvert ble lengre og skipsfart og handel økte i omfang, fikk kontinentene et riktigere omriss, og de hvite flekkene bak kystlinjene ble mindre. Etter de store oppdagelsene fikk kartografien snart en annen karakter. Ikke minst ble det lagt vekt på å finne hensiktsmessige projeksjoner slik at feilene i avbildningsmetodene kunne bli mindre (se Mercator).

Varenius (Geographia Generalis, 1650) er en av de første som antyder todelingen av geografien. Immanuel Kant (1724–1804) foreleste i «fysisk geografi», men innholdet i hans forelesninger omfattet studiet av både mennesker og naturforhold. Kant gav geografien en filosofisk begrunnelse ved sine betraktninger om å ordne empirisk viten i tid og rom. Geografi i moderne forstand kan knyttes til Alexander von Humboldt (1769–1859) og Carl Ritter (1779–1859). Humboldt oppfattet geografien som en ren naturvitenskap, mens Ritter så på forholdet mellom natur og kultur som det viktigste. Både Humboldt og Ritter la vekt på den sammenlignende metode, idet de forsøkte å få frem likheter og forskjeller mellom land og områder. Humboldts fagsyn ble videreført av blant andre Ferdinand von Richthoven, Albrecht Penck og William Morris Davis, som fikk vesentlig betydning for utviklingen av geomorfologien.

Visse sider av Ritters vitenskapssyn fikk et grunnskudd da darwinismen slo gjennom, men andre sider av hans geografiske ideer ble videreført som antropogeografi (senere kulturgeografi) av Friedrich Ratzel (1844–1904) og andre. Vitenskapssynet var i denne perioden klart naturdeterministisk, det vil si at hovedvekten ble lagt på å vise at mennesket er underlagt naturens lover og at kulturformene er bestemt av naturforholdene. Reaksjonen på dette synet kom blant annet med Vidal de la Blache (1848–1918), Jean Bruhnes (1869–1930) og Carl Sauer (1889–1975). De innså de naturgitte grenser for menneskelig virksomhet, men la større vekt på menneskenes valgmuligheter (possibilisme).

I årene etter den andre verdenskrig ble en rekke nye problemer formulert, og metodene endret karakter fra overveiende deskriptiv art til en mer analytisk og teoretisk art. Geografien fikk et mye større mangfold både med hensyn til temavalg og vitenskapelig angrepsmåte.

Migrasjonsstudier, kontakt- og transportstudier, studier av urbaniseringsprosessenes forskjellige sider, undersøkelser av spredningskanaler for innovasjoner er eksempler på emner som kom til å stå sterkt. En av banebryterne for en mer modellsøkende og teoretisk geografi var svensken Torsten Hägerstrand ved universitetet i Lund.

I 1950-årene opplevde også geografien den «kvantitative revolusjon». Store datamengder som tidligere ikke hadde latt seg håndtere, og kvantitative teknikker utviklet av statistikere, fysikere og andre, ble tilgjengelige og anvendbare takket være elektronisk datateknikk. Metodene lot seg tilpasse den romlige analysens behov. Geografien utviklet en rekke modeller for geografiske prosesser; for byvekst, for migrasjonsstrømmer og spredning av kulturnyheter, for elveløp og så videre. Resultatene modellene gav, ofte på kart, kunne så testes mot empirisk materiale, også dette tilsvarende fremstilt på kart. Videre tok geografien i bruk analogimodeller fra fysikken for å analysere befolkningsfordelinger, trafikkstrømmer og så videre.

Denne regional science-retningen (regionalvitenskap, som også innbefattet fag som økonomi og statsvitenskap) stod særlig sterkt i 1950- og 1960-årene. Mange problemer ble løst, eller i det minste belyst på en ny måte i denne perioden, ikke minst av amerikanske, engelske og svenske geografer. Imidlertid vokste det etter hvert frem en kritisk holdning til det positivistiske vitenskapssynet som denne retningen stod for. Et karakteristisk trekk er at flere av de fremste representantene for den kvantitative retningen i geografien senere har stilt seg kritiske til de forskningsresultatene den kvantitative revolusjonen kunne oppvise.

Tendensene i 1970–90-årene er ikke entydige, men det er mulig å skille ut flere retninger. En behavioristisk retning har lagt stor vekt på menneskelig atferd. Både humanistiske og fenomenologiske varianter av samfunnsgeografisk forskning finnes. En «radikal» strukturalistisk retning har fått økende oppslutning. Deres krav om «social relevance» har ført til atskillig forskning som tar opp levekår og menneskers sosiale forhold for øvrig. En dekkende karakteristikk av den geografiske forskning i 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet er mangfold både i temavalg og vitenskapelig angrepsmåte. Sentrale temaer både i forskning og høyere undervisning er økonomiske strukturendringer, byproblemer, sosiale, politiske og demografiske forhold, utviklingsproblemer, Nord–Sør-forholdet og miljø- og ressursproblemer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.