Theodoricus monachus

Kapittel 1 diskuterer kun året for Harald Hårfagres tronbestigelse, som Theodoricus setter til 852. Sønnen Erik [Blodøks] med tilnavnet brodermorder får en kort omtale (kapittel 2). Han var grusom og hans hustru Gunnhild enda verre. Etter tre års regjering døde han i England.

Islands oppdagere (kapittel 2) får rundt like mye plass som de to første kongene til sammen. Ingolf fra Hordaland utrustet et skip, kom til Island og begynte å bebygge Island på Harald Hårfagres tid. Det fantes spor etter irer som hadde bodd der lenge før, forteller Theodoricus.

Håkon Adelstensfostres 25 år lange regjering og Harald Gråfells tolv år på tronen får omtrent én side (kapittel 4). Kapittelet ender med Olav Tryggvasons fødsel og Håkon jarls leting etter spedbarnet. Håkon inngår en avtale med danekongen Harald om støtte (kapittel 5). Harald frykter den tysk-romerske keiser Otto, som Theodoricus omtaler som en rettferdig og from mann. Etter å ha sluttet avtalen med Harald drar Håkon hjem til Norge med en stor styrke (kapittel 6). Her kommer han i konflikt med dronning Gunnhild som stadig later som hun flykter, mens han følger etter. Befolkningen blir plaget av store ulykker. Danekongen ber om Gunnhilds hånd på Håkons initiativ. Dronningen reiser til Danmark, hvor Harald lar henne gripe og senke i en myr. Håkon benytter sjansen til å løsrive seg fra Danmark i det keiser Otto angriper den hedenske danekongen for å kristne landet. Håkon forblir en flittig dyrker av avguder.

I det 29. år av sin regjering får Håkon vite at Olav Tryggvason oppholder seg i England (kapittel 7). Olav hadde tidligere vært i Russland og hadde drevet piratvirksomhet mot Danmark, hvor han ble kristen etter å ha blitt reddet fra fare. Han blir døpt på Scillyøyene og dro til England. Håkon får vite dette og truer Olavs slektninger med døden. De drar til England på hans befaling for å melde at Håkon jarl er død.

I kapittel 8 drar Olav til Norge i følge med flere geistlige som skulle vinne Norge for kristendommen. Han sammenlignes med den romerske keiser Jovian (Iovinianus), som var den første katolske keiser. Han ble keiser etter hedningen Julians død under et felttog i Persia i 363 og førte romerhæren hjem i sikkerhet. I kapittel 9 får Olav kristnet Orknøyene, og i kapittel 10 ankommer han Norge. I Nidaros, den gang en liten klynge av hus, men på Theodoricus’ tid rikets viktigste by, blir han utropt til konge av en mengde mennesker. Håkon jarl blir myrdet like etter. Olav kjemper mot avgudsdyrkelsen og ødelegger en mengde gamle gudebilder på Mære (kapittel 11).

I kapittel 12 sender Olav misjonærer for å kristne Island, hvor kristendommen vedtas på Alltinget (år 1000).

I kapittel 13 omhandler Olav den helliges dåp. Theodoricus følger Vilhelm av Jumièges’ historieverk om de normanniske hertuger (ca. 1050–1070) når han plasserer den i Rouen og ikke i England.

Kapittel 14 omhandler Olav Tryggvasons fall i slaget ved Svolder, som var blodig, samt om årene etter slaget. I kapittel 15 oppholder Olav den hellige seg i England hos kong Æthelred. En eneboer spår ham en strålende fremtid, og han drar til Norge året etter. Han ankommer Selja. Olav erobrer en del av Norge fra Eirik jarl og vinner slaget ved Nesjar mot jarlen Svein Håkonsson, som faller.

I kapittel 16 søker Olav å vinne frafalne kristne tilbake til troen og grunnlegger mange kirker. Styret er rettferdig. Olav gifter seg med Olof Skötkonungs datter Astrid. Knut, konge av Danmark og England, drar med en stor flåte mot Norge. Olav tar tilflukt hos Olof Skötkonung og så hos Jaroslav i Russland. De norske høvdingene blir lokket til troskap mot kong Knuts nevø Håkon, som omkommer i en strømvirvel ved Orknøyene etter et besøk i England.

Kapittel 17 er en digresjon om malstrøm med referanser til Plinius’ Naturhistorie og Paulus Diaconus’ Langobarderhistorie. Theodoricus forklarer langobardernavnet og forteller om hunnernes opprinnelse.

Kong Knut sender sin sønn for å styre Norge etter Håkons død (kapittel 18). Olav varsles i drømme om at han skal vende tilbake til Norge. Han forlater sønnen Magnus i Russland og reiser til sin svigerfar Olav i Sverige. Våren etter samler han en hær med mange hedninger. Olav vil presse dem til å skifte tro, men de vegrer seg og vil heller reise hjem. Olav tillater dem å dra. Olavs slektninger samler seg hos ham. Theodoricus går over i en digresjon om at menneskene var større og sterkere i tidligere tider. Menneskenes forminskelse drøftes med referanser til autoriteter som Plinius, Lukan, Platon, Hieronymus og Augustin.

I kapittel 19 samler Olav en styrke på Opplandene og dro mot Trondheim. Han ville unngå en stor styrke under ledelse av Svein, sønn av Knut den mektige, i Viken. En fiendtlig hær av bønder samler seg i Nidaros, blant dem høvdingene Tore Hund og Kalv Arnesson. Olav sender Kalvs bror Finn for å tilby fred. Tilbudet blir avvist. Olav var varslet om sitt fall ved en åpenbaring. Theodoricus skriver så utførlig om Olavs fromhet. I det følgende slaget på Stiklestad faller kongen 29. juli 1028 etter Theodoricus beregning. I kapittel 20 følger en fyldig diskusjon om beregning av tid. Biskop Grimkjell fører Olavs legeme til erkebispebyen Nidaros. Til slutt følger et avsnitt om Olavs regjeringstid.

I kapittel 21 sender nordmennene, fulle av anger over sin forbrytelse, fire stormenn til Jaroslav i Russland for å kalle Magnus, Olavs sønn, til konge. Magnus var ti år. Motvillig tillater Jaroslav og dronning Ingegerd at Magnus vender hjem til Norge. Svein, sønn av Knut den mektige, reiser til Danmark og dør. Kong Magnus samler så en flåte og setter kursen mot Danmark (kapittel 22). Han møter den danske kong Hardaknut, De to unge kongene inngår en pakt om at hvis én av dem dør uten arving, skal den gjenlevende få begge kongeriker.

Kapittel 23 utgjør en lengre digresjon som sammenligner pakten mellom Magnus og Hardaknut med den pakt Karl den store sluttet med sin eldre bror Carolomannus.

I kapittel 24 arver Magnus Danmark i samsvar med den pakt som ble inngått i kapittel 22. Svein, nevø av kong Knut av England, møter Magnus med en flåte, men blir beseiret. På samme tid angriper vandalene (= venderne) Danmark. St. Olav viser seg for Magnus i en drøm og ber ham sette sin lit til Gud. Magnus beseirer så venderne ved Lyrskogshede.

I kapittel 25 forlater Svein Danmark. Magnus forfølger Svein og legger til ved Øresund. Der møter Magnus sin onkel Harald [Hardråde], som ber ham om halve Norge. Magnus er velvillig, men Einar Tambarskjelve går imellom, og det kommer til brudd. Svein slutter forbund med Harald.

Kapittel 26 omfatter en lang digresjon om ærgjerrighet krydret med referanser til romersk historie, om Mithridates av Pontos, og om striden mellom keiser Heraclius (Heraklios) og sassanidekongen Cosdroe (Chosroes), og til slutt om Domitian og Titus.

I kapittel 27 deler Magnus makten i Norge med sin bror og fordriver Svein fra Danmark. Ett år senere forstår Magnus at døden nærmer seg og overlater makten i Danmark til Svein i henhold til pakten inngått i kapittel 22. En digresjon om pakter med sitater fra Vergil og Lukan. Magnus død og hans ettermæle.

Harald styrer i tyve år, nitten alene (kapittel 28). Han forsøker forgjeves å erobre Danmark og angriper til slutt England, hvor han faller i et slag. Til slutt en oppsummering av Haralds dramatiske liv.

Olav [Kyrre], Haralds sønn, reiser tilbake til Norge med hæren (kapittel 29). Han regjerer i syv og tyve år. Han holder fred og holder skurker i sjakk. Han bygger en katedral i Nidaros, hvor han blir gravlagt. Hans styre var det lykkeligste i Norge fra Harald Hårfagre frem til Theodoricus’ samtid.

Olav etterfølges av sin sønn Magnus Berrføtt (nudipes), som styrer godt i ti år, men dør tidlig. Han blir etterfulgt av sin onkel Magnus som regjerer i ni år. Han ligner mer på Harald Hardråde enn den fredelige faren. Så følger en digresjon om jærtegn som kommer før en betydelig manns død, her eksemplifisert ved tegnene før Karl den stores død.

Kapittel 31 omhandler et opprør mot Magnus etter initiativ at Steigar-Tore, som får oppnevnt en pseudokonge, Svein. Steigar-Tore blir drept i Hålogaland. Magnus angriper så Götaland for å gjenerobre tre bygder. Det blir sluttet fred, og Magnus gifter seg med datter av götenes konge. Magnus reiste så til Orknøyene og plyndret i Skottland og Wales.

Magnus vender tilbake til Norge med stort bytte (kapittel 32). Etter noen år angriper han Irland og erobrer en del av øya. Deretter blir han narret i bakhold av irene og faller. Han etterlot seg tre sønner, Eystein, Sigurd og Olav, som delte makten. Olav dør tidlig, og Øystein dør etter tyve år. Øystein grunnlegger et kloster i Bergen [Munkeliv]. Han anlegger også bygninger og veier, samt en havn på Agdenes. Han sammenlignes med Augustus i så måte.

Kapittel 33 vies Sigurds store bedrifter på korstog i Det hellige land, hvor han ankommer syv år etter Jerusalems erobring fra hedningene. Han jevner mange hedningebyer med jorden og gir byen Sidon tilbake til de kristne. Kong Baldvin hedrer ham med en flis av Kristi kors. Sigurd må anses som én av de fremste fyrster på den tid.

Det avsluttende kapittelet (kapittel 34) introduserer den senere kong Harald Gille, som kommer over fra Irland, og Sigurds død blir omtalt. Theodoricus avslutter verket med at han vil avholde seg fra å skrive om borgerkrigstiden etter Sigurds død (1130), en tid som er preget av forbrytelser, som manndrap, mened, gudsforakt og plyndring av kirker. Slutten har et lengre sitat av den romerske dikter Lukans epos om borgerkrigene.