Paal Brekke, født i Røros, norsk forfatter, sønn av E. Brekke. Debuterte i 1942 som flyktning i Sverige med diktsamlingen Av din jord er vi til, etterfulgt av Fri är du född (1943) og Landflyktig soldat samt skuespillet Jakobsnatten. I Sverige kom Brekke i kontakt med den svenske modernisme-bevegelsen kjent under betegnelsen «fyrtiotalismen», noe som fikk stor betydning for hans egen utvikling som lyriker. Han skaffet seg også gode kunnskaper om engelsk-amerikansk modernistisk lyrikk (T. S. Eliot, Ezra Pound), og markerte seg utover i 1950-årene som en av våre ledende modernister, både i egen produksjon, gjennom gjendiktninger, og i forsvaret av de nye diktformene mot ulike angrep. Flyktningetiden i Sverige preger romanen På flukt (1946) og diktsamlingen Jeg gikk så lange veier (1946). Med samlingen Skyggefektning (1949) markerte han seg for alvor som modernistisk lyriker – både formelt og innholdsmessig. Her og i senere samlinger formidler han en splintret virkelighetsoppfatning i et oppsplintret språk med identitetsoppløsning, fremmedfølelse og kommunikasjonssvikt som sentrale temaer. Samme år forelå gjendiktningen av Eliots Det golde landet og andre dikt.
Etter flere antologier med oversatt lyrikk, bl.a. Modernistisk lyrikk fra 8 land (1955), kom diktsamlingene Løft min krone, vind fra intet (1957), Roerne fra Itaka. En ring av dikt (1960) og Det skjeve smil i rosa (1965). Disse diktsamlingene representerer høydepunkter i forfatterskapet og står blant de helt sentrale verk i norsk modernistisk lyrikk, men hans eksperimenterende romaner Aldrende Orfeus (1951) og Og hekken vokste kjempehøy (1953) er også viktige i norsk etterkrigsprosa. I 1962 gav han ut en bok om India, En munnfull av Ganges.
Granatmannen kommer (1968) knytter an til den foregående diktsamling. Deretter fulgte en diktsamling om livet på en aldersheim, Aftenen er stille, (1972) som ble tildelt Kritikerprisen. Den er senere omarbeidet til radiospill. Syng ugle med undertittelen «Enkeltvise dikt» kom i 1978; Flimmer. Og strek i 1980, Men barnet i meg spør i 1992 og hans siste diktsamling, Ostinato, i 1994. Samlede dikt (2 bind) utkom i 2001, illustrert av Arne Nøst.
I tillegg til gjendiktninger av lyrikk, gjendiktet Brekke bl.a. T. S. Eliots skuespill Cocktailselskapet og Mordet i Domkirken. Han var redaksjonssekretær i Samtiden 1947–53, redaktør av tidsskriftet Diktets venner 1958–62, litteratur- og teatermedarbeider i Dagbladet fra 1963. Et utvalg av hans artikler og anmeldelser foreligger i Til sin tid. Journalistikk 1945–70 (1970) og Farvelet's rester. Journalistikk 1970–1981(1981).
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.