Paal Brekke

Paal Brekke debuterte i 1942 som flyktning i Sverige med diktsamlingen Av din jord er vi til, etterfulgt av Fri är du född (1943) og Landflyktig soldat samt skuespillet Jakobsnatten.

I Sverige kom Brekke i kontakt med den svenske modernisme-bevegelsen kjent under betegnelsen «fyrtiotalismen», noe som fikk stor betydning for hans egen utvikling som lyriker. Han skaffet seg også gode kunnskaper om engelsk-amerikansk modernistisk lyrikk (T. S. Eliot, Ezra Pound), og markerte seg utover i 1950-årene som en av våre ledende modernister, både i egen produksjon, gjennom gjendiktninger, og i forsvaret av de nye diktformene mot ulike angrep.

Flyktningetiden i Sverige preger romanen På flukt (1946) og diktsamlingen Jeg gikk så lange veier (1946). Med samlingen Skyggefektning (1949) markerte han seg for alvor som modernistisk lyriker – både formelt og innholdsmessig. Her og i senere samlinger formidler han en splintret virkelighetsoppfatning i et oppsplintret språk med identitetsoppløsning, fremmedfølelse og kommunikasjonssvikt som sentrale temaer. Samme år forelå gjendiktningen av Eliots Det golde landet og andre dikt.

Dikt Modernistisk lyrikk fra 8 land (1955), kom diktsamlingene Løft min krone, vind fra intet (1957), Roerne fra Itaka. En ring av dikt (1960) og Det skjeve smil i rosa (1965). Disse diktsamlingene representerer høydepunkter i forfatterskapet og står blant de helt sentrale verk i norsk modernistisk lyrikk, men hans eksperimenterende romaner Aldrende Orfeus (1951) og Og hekken vokste kjempehøy (1953) er også viktige i norsk etterkrigsprosa. I 1962 gav han ut en bok om India, En munnfull av Ganges.

Granatmannen kommer (1968) knytter an til den foregående diktsamling. Deretter fulgte en diktsamling om livet på en aldersheim, Aftenen er stille (1972), som ble tildelt Kritikerprisen. Den er senere omarbeidet til radiospill. Syng ugle med undertittelen «Enkeltvise dikt» kom i 1978, Flimmer. Og strek i 1980, Men barnet i meg spør i 1992 og hans siste diktsamling, Ostinato, i 1994. Samlede dikt (2 bind) utkom i 2001, illustrert av Arne Nøst.

Brekke gjorde et stort arbeid med å formidle poesi til et norsk publikum gjennom antologier og gjendiktninger.

Han gjendiktet de modernistiske forfatterne T.S Eliot, Ezra Pound og Czeslaw Milosz og var redaktør for gjendiktningene i Amerikansk lyrikk (1957), Moderne japansk lyrikk (1965) og Indisk lyrikk (1979).

Han var også redaktør for en rekke dikt-antologier: Modernistisk lyrikk fra 8 land og Den unge lyrikken 1939–55, Tverrsnitt (1958), Norsk lyrikk nå (1968) og Fakkeltog (1968).

Han var redaksjonssekretær i Samtiden fra 1947–1953, redaktør av tidsskriftet Diktets venner fra 1958–1962, litteratur- og teatermedarbeider i Dagbladet fra 1963 og redaktør av for serieutgivelsen Nordisk Poetisk Årbok fra 1963–1967. Et utvalg av hans artikler og anmeldelser foreligger i Til sin tid. Journalistikk 1945–70 (1970) og Farvelet's rester. Journalistikk 1970–1981 (1981).

Paal Brekke er sønn av sogneprest Egil Brekke og far til forfatter Toril Brekke.

• Av din jord er vi til (dikt), 1942
• Fri är du född (dikt), 1943
• Landflyktig soldat (dikt), 1945
• Jakobsnatten (dikt), 19?
• Jeg gikk så lange veier (dikt), 1945
• På flukt (roman), 1946
• Skyggefektning (dikt), 1949
• Aldrende Orfeus (roman), 1951
• Og hekken vokste kjempehøy (roman), 1953
• Løft min krone, vind fra intet (dikt), 1957
• Roerne fra Itaka. En ring av dikt (dikt), 1960
• En munnfull Ganges, 1962
• Det skjeve smil i rosa (dikt), 1965
• Granatmannen kommer (dikt), 1968
• Aftenen er stille (dikt), 1972
• Syng ugle. Enkeltvise dikt (dikt), 1978
• Flimmer. Og strek (dikt), 1980
• Men barnet i meg spør (dikt), 1992
• Ostinato, posthumt 1994
• Til sin tid. Journalistikk 1945–1970, 1970
• Farvel'ets rester. Journalistikk 1970–1981, 1981

• Paal Brekke i Norsk biografisk leksikon

• Beyer, Edvard: «'- et dikt mot verden': tema og faser i Paal Brekkes lyrikk» i NLÅ 1968, 78-96
• Brekke, Toril: Paal Brekke : en kunstner, et liv, 2002
• Karlsen, Ole, red.: Lenkede fugler som evig letter : om Paul Brekkes forfatterskap, 2001
• Linneberg, Arild: «Det faderløse samfunnet : om motsigelsens estetikk i Paal Brekkes poesi» i Vinduet 38, nr. 2 (1984), 14-25
• Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6, Finn boken