Nyromantikken var en nyorientering innenfor norsk litteratur og malerkunst fra starten av 1890-tallet og fremover mot 1905.

Sentrale trekk

Nyromantikken satte subjektiv opplevelse, følelse og fantasi foran en bredere samfunnsanalyse. Nyromantikken representerer en tilbakevending til de sidene ved den mangfoldige romantikken som realismen særlig hadde fortrengt. Det drømmeaktige, innadvendte, nattlige og abnorme kommer nå i sentrum.

Nyromantikken kan dermed sees på som en reaksjon mot den realistiske hovedstrømningen som var dominerende fra 1850-tallet til midt på 1880-tallet. I den realistiske perioden la forfattere som Camilla Collett, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Amalie Skram vekt på å ta opp viktige samfunnsproblemer, eller «sette problemer under debatt», slik som den danske kritikeren Georg Brandes formulerte det.

Samtidige strømninger

Nyromantikken er i hovedsak et særnorsk begrep, men brukes også i tyskspråklig litteraturhistorieskriving, særlig om de tidlige forfatterskapene til blant annet Hugo von Hofmannsthal, Rainer Maria Rilke og Stefan Zweig. Begrepet står i tett forbindelse med andre begreper og strømninger som preget den europeiske litteraturen, som symbolisme og dekadanse. Mange vil også se på 1890-tallsdiktningen til særlig Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder som tidlig norsk modernisme. Deres skildringer av personer som stod fremmede både overfor seg selv og andre, peker tydelig fremover mot et sentralt trekk ved mellomkrigstidens europeiske litteratur. Det samme gjelder bruddet med tradisjonell form som kan sees tydelig i en roman som Hamsuns Sult og et dikt som Obstfelders Jeg ser.

Program for en ny litteratur

Forfatterne Arne Garborg og Hamsun var tidlig ute med å formulere en reaksjon mot realismen og et program for en ny litteratur.

I foredraget Den idealistiske reaksjon fra 1890 skriver Garborg om tidens «ny-idealisme». Ny-idealismen er «den erklærte subjektivisme» og inneholder tanken om at «alt hva kunstneren kan gjøre virkelig, er virkelig». For Garborg sprang denne nye idealismen ut av selve det umulige i å gjennomføre en total eller ren realisme; dikternes temperament viste seg ikke å være bare «den rene glassrute gjennom hvilken virkeligheten kunne passere uforvansket», og ikke under noen omstendigheter kunne realistene få med seg alt. Også de måtte velge og vrake og konstruere og relativisere.

Samme år publiserte Hamsun foredraget Fra det ubevidste Sjærleliv som innledet hans generaloppgjør med forrige generasjons realistiske diktere. Hamsun ville at forfatterne skulle oppsøke «de hemmelige Bevægelser, som bedrives upaagtet paa de afsides steder i Sjælen». De skulle gjengi «Fornemmelsernes uberegnelige Uorden» og «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn».

Inspirert både av Fjodor Dostojevskijs' romaner og av Georg Brandes’ epokegjørende innføring i Friedrich Nietzsches filosofi gikk Hamsun umiddelbart i gang med illustrere og praktisere sine tanker. Den navnløse helten i romanen Sult fra 1890 hungrer seg stolt og egenrådig inn i deliriske tilstander i storbyen Kristiania. I Mysterier fra 1892 møter vi en gulkledd uberegnelighetskunstner, Johan Nilsen Nagel, som i en mindre sørlandsby hengir seg voldsomt både til naturen og til den umulige kjærligheten. I den mer prosalyriske Pan fra 1894 er det i «Nordlandssommerens evige dag» den følsomme løitnant Glahn støter på mennesker som var «særegne og av en anden natur end folk jeg kjendte fra før». Ikke minst gjelder dette den besettende og unnvikende Edvarda, Hamsuns femme fatale fremfor noen.

Andre sentrale verk

Lyrikken blir med nyromantikken igjen en helt sentral sjanger, med lyrikere som Vilhelm Krag, Nils Collett Vogt og ikke minst Obstfelder som debuterte med Digte i 1890. Garborgs diktsyklus Haugtussa kan også stå som et fremragende eksempel på nyromantisk litteratur.

Novellen fikk også fornyet interesse, blant annet med Hans Kincks «eventyr vestfra», som han brukte som undertittel på novellesamlingen Flaggermusvinger fra 1897, og Jonas Lies to novellesamlinger Trold fra 1891–1892. Tryggve Andersen, Thomas Krag og Arne Dybfest er andre av periodens karakteristiske prosaforfattere.

Periodens sentrale kritiker var Carl Nærup, som i sin bok Skildringer og stemninger fra 1897 hyllet tiårets subjektive vending. Om Hamsuns roman Sult skrev han: «Der talte en egen romantisk udsvævende og vilkaarlig Fantasi ud af denne Bogs nye sære Ord og Billeder.»

Viktige norske forfattere

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (5)

skrev Einar Bloch-Hansen

Hei! Jeg synes dere bør begynne med stor forbokstav på overskriftene i artikkelene deres.

svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Einar. Takk for relevant innspill. Vi har stor forbokstav på egennavn og liten forbokstav på fellesnavn. Vi gjør det altså på samme måte som ordbøkerne, og du kan bruke SNL til å finne ut om regjering eller Høyesterett skal ha stor eller liten forbokstav. Men det kan jo bli litt forvirrende når vi og Wikipedia gjør ting litt forskjellig, så vi takker for innspill og tar det med oss inn i diskusjonene i redaksjonen. Her kan du lese retningslinjene våre for titler https://meta.snl.no/Tittel_og_presisering Hilsen Kjell-Olav i redaksjonen

skrev Elin Nesje Vestli

Nyromantikk brukes også som begrep i tyskspråklig litteraturhistorie. Kanskje setningen om at det er et særnorsk begrep er litt for bombastisk? Det gjør det litt vanseklig å lenke til til denne innførselen når jeg bruker begrepet i en tyskspråklig kontekst, sjøl om jeg syns særlig avsnittet "Reaksjon på realismen" er godt også for tyskspråklige formål.

svarte Ida Scott

Tusen takk for kommentar, som har ligget lenge uten svar. Jeg foreslår at du heller legger inn et endringsforslag. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Elin Nesje Vestli

Jeg har lagt inn en formulering i teksten.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg