samer

Samisk utstyr

Terje Rakke/Visitnorway.com. Gjengitt med tillatelse

Det samiske flagget er flagget til den samiske nasjonen, og er felles for alle samer.

. fri

Sametinget er et folkevalgt organ oppretta for å sikre Norges samiske befolkning politisk representasjon og medvirkning.

Johan Mathis Gaup, Samtinget. fri

Samene er et urfolk som har sine tradisjonelle bosettingsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Landområdet som samefolket tradisjonelt bebor kalles Sápmi.

Den samiske befolkningen bor spredt i alle de land som har delt Sápmi mellom seg, både i og utenfor det tradisjonelle bosettingsområdet. Man anser vanligvis at de fleste samer bor i nordre Fennoskandia og i Nord-Europas større byer. Det blir imidlertid ikke gjort noen offisiell registrering av hvem som har samisk identitet eller bakgrunn, utenom i Russland, og derfor er det ingen som vet nøyaktig hvor mange samer det finnes, eller hvordan befolkningen er bosatt. 

Det finnes tradisjonelt elleve samiske språk: sørsamisk og umesamisk (sydlige), pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk (sentrale), inarisamisk, kemisamisk, skoltesamisk, akkalasamisk, kildinsamisk og tersamisk (østlige). I Norge er de tradisjonelle samiske språkene sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. Nordsamisk er det største samiske språket, både i Norge og på verdensbasis.

Sápmi er det nordsamiske språkets navn på samenes historiske bosetningsområde. På sørsamisk kalles det Saepmie og på lulesamisk Sábme. I gamle tider har området også blitt kalt Lappland eller Finnmark, men i dag betegner disse ordene mindre landområder.

Sápmi har ingen formelle grenser, men det er vanlig å ta med Nord-Norge, trøndelagsfylkene og noen områder direkte sør for Trøndelag (især Trollheimen og Femundsmarka-traktene). Utenfor Norge regnes Kolahalvøya i Russland, Lappland i Finland og Norrland i Sverige som innenfor Sápmi.

Navnet kommer av samefolkets egen benevnelse på seg selv, sámit eller sápmelaččat (nordsamisk). I Norge ble folket tidligere kalt «lapper» eller «finner», likeledes «lappar» i Sverige og «lappalaiset» i Finland. Nå holder betegnelsen sámi også på å innarbeides internasjonalt, for eksempel i toneangivende oppslagsverk og i det verdensomspennende urfolksarbeidet som samiske aktivister deltar aktivt i.

Samenes nasjonaldag, også kalt Samefolkets dag, er 6. februar. På denne dagen kom det første internasjonale samemøtet sammen i Trondheim i 1917.

Samenes nasjonalsang er Sámi soga lávlla (Samefolkets sang), skrevet av Isak Saba. Melodien er komponert av Arne Sørlie, men sangen kan også synges til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark.

Det samiske flagget ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i Sverige i 1986. Det er utarbeidet en liste over offisielle samiske flaggdager for både Norge, Sverige og Finland. Flagget er også i bruk i Russland.

Samisk er ikke et språk, men en språkgruppe hvori man regner elleve ulike språk. Disse språkene tilhører den finsk-ugriske grenen av de uralske språkene. Flere av de samiske språkene er innbyrdes svært ulike, især er det store ulikheter mellom de østsamiske språkene og resten. Forskjellen mellom nord- og sørsamisk er imidlertid også omtrent like stor som forskjellen mellom norsk og islandsk. Ellers snakker de aller fleste samer også nasjonalspråket i den staten de bor i, og en del samer er mer fortrolige med dette språket, altså norsk, svensk, finsk eller russisk, enn med samisk.

Samisk språk i Norge er truet fra flere kanter, ikke bare gjennom massiv påvirkning utenfra, men også ved det faktum at så mange samiske bygder gjennom tidene er blitt fornorsket. Dette fører til at den geografiske spredningen av samisk språk i aktiv bruk har blitt innsnevret. Samisk urbanisering medfører også nye utfordringer til opprettholdelsen av de samiske språkene.

Med språkloven er samisk anerkjent som offisielt språk i Norge. Samiske språk har spesielle rettigheter innenfor Samisk språkforvaltningsområde.

Sametingene er hovedorganene for samisk representasjon i Finland, Norge og Sverige. Organene er innstiftet av statene de virker innenfor, og reguleres av disse statenes lover, men de er kontrollert av folkevalgte forsamlinger som har blitt valgt av og blant landets samiske befolkning. I Russland har man ikke noe slikt organ.

Det norske Sametinget ble oppretta i 1989, i kjølvannet av Alta-saken. Etter dette ble det også etablert et Sameting i Sverige, i 1992. På finsk side ble landets "Samedelegasjon" reorganisert til et Sameting i 1996. Samedelegasjonen hadde eksistert siden 1971, og var en av inspirasjonskildene bak dannelsen av det norske Sametinget.

I Norge er Sametingets arbeidsområde alle saker som etter tingets oppfatning berører den samiske folkegruppa. Tinget forvalter dessuten en del ansvarsområder delegert fra staten, og det konsulteres av myndighetene i flere saker.

Det avholdes valg til Sametingene hvert fjerde år. I Norge sammenfaller dette med stortingsvalg og fylkestingsvalg. Alle som ønsker å stemme eller stille til valg ved et sametingsvalg, må være registrert i sametingets valgmanntall i staten de bor i.

Du kan melde deg inn i sametingets valgmanntall ved å skrive under på at du oppfatter deg som same, og at du oppfyller visse krav. Disse kravene er ulike fra land til land, men har å gjøre med blant annet ens eget eller forfedrenes språk, eller hvorvidt ens forfedre har vært registrert som samer i visse offentlige dokumenter.

I Norge er kravene at man (a) selv oppfatter seg som same, og at (b1) en selv, eller minst en av ens besteforeldre eller oldeforeldre, har hatt samisk som hjemmespråk under oppveksten, eller (b2) at minst en av ens foreldre står eller har stått i valgmanntallet.

I 2015 var det 15 356 personer innmeldt i Sametingets valgmanntall i Norge. 

Sametingspresidenten, Sametingets øverste leder, velges av og blant tingets plenum. Inneværende president i det norske Sametinget er Aili Keskitalo (NSR). I det finske Sametinget er presidenten Tiina Sanila-Aikio (intet parti, det finske Sametinget har ikke partibaserte valg). I det svenske Sametinget kalles presidentposten "styrelseordförande", og innehas p.t. av Håkan Jonsson (Jakt- och fiskesamerna). I tillegg har det svenske Sametinget en "ordförande" oppnevnt av den svenske regjeringen, Stefan Mikaelsson (Min geaidnu).

Det finnes også et samisk parlamentarisk råd som samler Sametingene på tvers av landegrensene.

Samisk organisasjonsliv er svært allsidig og har en lang historie. Her tar vi for oss et utvalg av samiske sivilsamfunnsorganisasjoner, med fokus på norsk side av grensen.

Den første samiske sivilsamfunnsorganisasjonen i Norge var Brurskanken Samiske Kvindeforening (1910) stiftet av organisasjonspioneren Elsa Laula Renberg. I den tidlige del av 1900-tallet var det mye samepolitisk aktivitet, som blant annet resulterte i det første internasjonale samemøtet (1917). I 1948 etablerte reindriftssamene Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) som en yrkesorganisasjon for reindriften.

Samerådet ble etablert i 1956 som "Nordisk sameråd". Dette er en paraplyorganisasjon for samiske sivilsamfunnsorganisasjoner i ulike land. I 1992 ble en russisk sameorganisasjon for første gang med i Samerådet, og paraplyorganisasjonen fjernet dermed ordet "Nordisk" fra sitt navn. Samerådet har sitt sekretariat i Utsjoki i Finland, og dets høyeste organ er Samekonferansene, generalforsamlinger som holdes regelmessig, med representasjon fra alle medlemsorganisasjoner. Samerådet har offisiell status (NGO-status) innen FN-systemet og har deltatt svært aktivt i arbeidet med å utforme en urfolksdeklarasjon i FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger i Genève.

I 1968 ble Norske Samers Riksforbund (NSR) stiftet som en organisasjon som på bredt ideelt grunnlag skulle samle alle samer og arbeide for bedre kulturelle, sosiale og økonomiske kår for befolkningen. Forbundet har arbeidet aktivt for samenes politiske rettigheter. Ved opprettelsen av Sametinget bestemte NSR seg for å stille som politisk parti. Partiet NSR hadde rent flertall i Sametinget i perioden 1989–97, og har i perioden 2005–07 dannet Sametingsrådet i koalisjon med mindre grupper. Fra 2013 styrer de Sametingsrådet som en «mindretallsregjering». Det andre store partiet i norsk sametingspolitikk er  Arbeiderpartiet, som styrte Sametinget i koalisjon med andre i perioden 2007-2013. Det finnes et stort antall partier både i norsk og svensk sametingspolitikk, mens på finsk side er ikke valg til Sametinget partilistebasert.

En annen samisk organisasjon i Norge, Samenes Landsforbund (SLF), ble stiftet i 1979. Dette var en protestbevegelse mot det noen oppfattet som altfor radikale samiske krav fra NSR, som de mente ville føre til samiske særrettigheter og mulige gnisninger mellom de ulike befolkningsgruppene i nord. Organisasjonen motsatte seg også at det skulle etableres et eget, direkte valgt Sameting. SLF har ikke overlevd inn i vår tid. Imidlertid eksisterer ennå Samenes Folkeforbund (SFF), som i sin tid brøt ut av SLF.

I 1988 ble den grenseoverskridende samiske kvinneorganisasjonen Sáráhkká stiftet. Den var også aktivt med i dannelsen av Verdensrådet for urfolkskvinner i 1989. Fra 1996 har Samisk kvinneforum eksistert som et særskilt utviklet grenseoverskridende nettverk for konkrete samiske kvinneprosjekter med tanke på lokalsamfunnsutvikling. Disse har i stor grad tatt over Sáhráhkkás rolle som den sentrale internasjonale samiske kvinneorganisasjonen. Det er viktig for disse organisasjonene å understreke at kvinnene også innenfor urfolkskulturene har andre betingelser enn menn, og at moderniseringen av urfolkskulturene og samfunnsendringene som følger av det, ofte går utover særskilte sedvaner og tradisjonelle rettigheter som kvinnene har hatt.

Sámiid valáštallanlihttu (Samenes idrettsforbund) ble stiftet i 1990 og arrangerer årlig både sommer- og vinteridrettstevlinger for samer. Sámi spábbačiekčanlihttu (Samisk fotballforbund), stiftet i 2003, har som målsetting å etablere egne samiske landslag i fotball for kvinner og menn. De har allerede vært med på et par internasjonale turneringer utenfor Fifa-systemet.

I norsk-samisk historie har det eksistert to samiske ungdomsorganisasjoner uten partitilknytning: Davvi Nuorra (1995–2007) og Noereh! (2009– ). 

Mange ulike institusjoner er i dag involvert i forskning og utdanning som angår samiske forhold. Her går vi inn på noen av institusjonene på norsk side.

Sámi allaskuvla/Samisk høgskole i Kautokeino, en høyere utdanningsinstitusjon som driver på samisk, tilbyr lærerutdanning og gir mastertilbud i en del utvalgte fag, samt driver forsknings- og utviklingsarbeid. Høyskolen er lokalisert til vitenskapssenteret Diehtosiida, hvor også Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter – ligger. Gáldu har et spesielt ansvar for informasjon om urfolkenes sosiale, politiske, rettslige og kulturelle situasjon rundt om i verden. 

Norges Arktiske Universitet (tidligere Universitetet i Tromsø) med hovedcampus i Tromsø, men også blant annet campus i Alta (tidligere Høyskolen i Finnmark), har flere avdelinger som forsker og underviser innenfor ulike samiske emner. Senter for samiske studier koordinerer mye av den samisk-relaterte aktiviteten ved universitetet, blant annet et internasjonalt mastertilbud i urfolksstudier og flere utviklingsprogrammer med sikte på å bedre utdanningsvilkårene for urfolk.

Nord Universitet (tidligere Universitetet i Nordland og høgskolene i Bodø og Nord-Trøndelag) er tildelt et spesielt ansvar for lule- og sørsamisk høyere utdanning, mens kultursentrene i Tysfjord, Hattfjelldal og Snåsa bidrar med både kurs og oppfølgingstiltak på kultursiden.

Den samiske pressehistorien går tilbake til 1873, da den første samiskspråklige avisen, Muittalægje, begynte å komme ut. Den kom med i alt 33 numre og hadde opplysning som sitt hovedanliggende.

I 1898 begynte det religiøse bladet Nuorttanaste å utkomme. Det skulle i første rekke være et kristelig, oppbyggelig blad, men har også tatt inn nyheter og andre meddelelser. Bladet kommer fremdeles ut med to numre i måneden. Det mottar utgivelsesstøtte fra Sametinget, blant annet som en honnør for den betydning det i lang tid har hatt for skriftlig bruk av samisk språk.

Avisen Sagai Muittalægje (1904–11) hadde en tosidig oppgave. Den skulle spre opplysning blant samene, samtidig som den skulle arbeide for samepolitiske målsetninger. Avisen var sentral i den samepolitiske mobiliseringen på begynnelsen av 1900-tallet, og gikk aktivt inn for å få valgt Isak Saba inn på Stortinget, noe man lyktes med i 1906.

Midt i 1950-årene startet avisen Ságat som en norsk-samisk avis. Meningen var at avisen skulle ha stoff på både norsk og samisk, men i dag skriver Ságat nesten ingenting på samisk. Blant annet for å styrke bruken av samisk språk i skriftlige medier ble avisen Sámi Áigi etablert i 1979. Bak den stod de samiske hovedorganisasjonene. Avisen gikk konkurs, men gjenoppstod som Min Áigi med de samme eierne og Kárášjohka/Karasjok som utgivelsessted. I Guovdageaidnu/Kautokeino utkom avisen Áššu to ganger i uken. Min Áigi og Áššu ble i 2008 slått sammen til avisen Ávvir, som utkommer fem ganger i uken.

I miljøet rundt Samisk kvinneforum oppstod tidsskriftet Gába, som kom ut med første nummer 8. mars 1996. Gába er et samfunnsbevisst magasin skrevet fra et kvinneperspektiv og med bred dekning av både kultur og samfunnsspørsmål. Tidsskriftet er på det nærmeste dobbeltspråklig nordsamisk-norsk, men redaksjonen gir de samiske artiklene bedre plass. I likhet med litteraturen er de samiske skriftmediene helt avhengige av offentlig støtte for å klare seg, da kjøpergrunnlaget er for lite for et så mangfoldig tilbud av lesestoff på samisk.

I Sverige har tidsskriftet Samefolket kommet ut med et nummer i måneden siden tidlig i 1920-årene. Samefolket har størstedelen av stoffet på svensk. I Finland har magasinet Sápmelaš, som har vært utgitt siden 1934, alltid vært på samisk, hovedsakelig nordsamisk, men noen ganger også med østsamisk tekst.

Et av de viktigste redskapene for å opprettholde samisk språks anseelse og bruk i Norge har vært NRKs samiske sendinger. De kom i gang rett etter den annen verdenskrig og utgjør hovedkilden for nyheter på samisk for samiske lyttere. NRK Sápmi (tidligere NRK Sameradioen) produserer i dag innhold for både nett, fjernsyn og radio. Det lages også fellesnordiske samiske nyhetene på TV, Ođđasat.

Tradisjonelt står fiske, jakt, fangst, sanking, håndverk og sist men ikke minst reindrift sentralt i samisk tradisjon. Tidligere var det vanlig å dele samefolket inn i fire hovedgrupper etter levevis og bosetning (sjøsamer, elve- og innsjøsamer, skogsamer og fjellsamer), men i dag er det samiske samfunnet like sammensatt og differensiert som ethvert annet moderne samfunn. Deler av den samiske befolkningen opprettholder imidlertid de tradisjonelle næringsformene, og i samepolitikken er mange opptatt av hvordan man skal viderebringe tradisjonelle samiske næringer i det moderne samfunnet.

Joik har alltid hatt en særegen plass i den samiske bevisstheten -  som identitetsmarkør, folkemusikk, populærmusikk, og som sjamanens musikk i den gamle troen. Den har også tjent som en måte å minnes kjente og kjære på. I det tradisjonelle samfunnet var joiken både litteratur og musikk. I tråd med denne tradisjonen har mange samiske artister de seneste tiårene valgt en multikunstnerisk innfallsvinkel og arbeider innen flere kunstarter.

Joiken har siden 1970-tallet hatt en renessanse som inspirasjonskilde for moderne musikere innenfor en hel rekke sjangre. Spesielt kjente eksponenter for joik i moderne tid har vært Mari Boine, Wimme Saari, Frode Fjellheim og Adjágas. Den var også en av hoveddrivkreftene bak Nils-Aslak Valkeapääs multikunst.

Det eksisterer et aktivt samisk musikkliv som blant annet kommer til uttrykk på de mange festivalene som arrangeres ulike steder i Sápmi. Mest kjent er urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Kåfjord i Nord-Troms, som arrangeres hver sommer i juli måned med artister fra en rekke urfolk i hele verden. Festivalen har vokst til å bli det viktigste møtestedet for moderne urfolksmusikk i dag. Påskefestivalen i Kautokeino satser på sin side først og fremst på samiske artister.

De eldste skrevne tekstene er fra 1600-tallet og er stort sett ABC-bøker og religiøs litteratur. Den muntlige litteraturen har lange tradisjoner i form av sagn og eventyr, og dessuten avansert lyrikk i form av joikepoesi.

Samenes moderne litteratur er fra 1900-tallet. Johan Turi  regnes som den første samiske forfatteren, med sin beretning om samenes liv,  Muitalus samiid birra (1910). I 1912 kom den første samiske romanen, Anders Larsens  Beaivi-álgu  (Daggry).

Det ble publisert forholdsvis få samiske bøker frem til 1970. Virkelig fart i utgivelsene ble det først da man fikk etablert egne samiske forlag, og etter at Norsk kulturråd gikk aktivt inn for å støtte samiskspråklig litteratur. Nå er det Sametinget som administrerer støtten til samiske kulturformål generelt, og det finnes flere samiske forlag som tar seg av både skolebokproduksjon og litterære utgivelser.

Tradisjonell samisk brukskunst, duodji, viser tydelig hvor gjennomestetisert det samiske samfunnet alltid har vært. Vanlige forbruksvarer og bruksgjenstander har vært pyntet og rikt ornamentert. Selv om bruksverdien alltid har vært det viktigste, var kravet dessuten at produktet også skulle være vakkert for øyet. Duodji-opplæring var tidligere en selvfølgelig del av oppdragelsen, og i eldre skriftlige kilder nevnes stadig håndverk som en samisk spesialitet.

Duodji-produksjonen utgjør fremdeles en viktig del av mange samers inntekt. Staten yter direkte støtte til duodji, blant annet gjennom kunsthåndverksorganisasjoner og Samisk næringsfond, administrert av Sametinget.

Moderne kunst kalles på samisk dáidda. Dáidda er i denne sammenheng et nyskapt samisk begrep for det som vanligvis oppfattes som kunst, altså tilsvarende engelsk art til forskjell fra craft.

Fra 1970-årene av ble det større bredde i den samiske billedkunsten. Flere unge tok seg faglig utdannelse og ble dristigere til å eksperimentere både med form og innhold. Man tok opp aktuelle politiske saker i kunsten, men prøvde også ut nye bruksområder for tradisjonell samisk kunstutøvelse, eksempelvis i skinn- og tekstilarbeider. Noen sentrale navn i tillegg til Jåks, Gaup og Utsi blant dagens samiske billedkunstnere er Rose-Marie Huuva, Brita Marakatt, Synnøve Persen, Hans Ragnar Mathisen og Berit Marit Hætta.

Den organiserte samiske teatervirksomheten er av forholdsvis ny dato. I midten av 1960-årene turnerte Riksteatret i de samiske områdene med et dukketeaterstykke der samisk tale ble brukt. Dette skjedde i samarbeid med samiske kulturarbeidere. I 1971 ble teatergruppen Dalvadis stiftet på svensk side av Sameland. Den gikk i oppløsning på grunn av manglende offentlig støtte fra de svenske myndighetene. I dag finnes det et eget samisk teater i Sverige, som blir finansiert av det svenske Sametinget.

Ved årsskiftet 1979/80 ble teatergruppen Beaivváš etablert i Guovdageaidnu/Kautokeino. Den utgjør ryggraden i Sámi Teahter O/S, som er et aksjeselskap der staten, kommunen og de samiske organisasjonene er aksjonærer. Sámi Teahter er et profesjonelt drevet teater med statsstøtte og fast tilholdssted i Guovdageaidnu/Kautokeino. Gruppen har hatt flere vellykkede oppsetninger av både nyere samisk dramatikk og «samifiserte» versjoner av klassiske teaterstykker som for eksempel Jeppe paa Bierget. Teateret legger stor vekt på å turnere over hele det samiske området, og har også besøkt alle de nordiske hovedstedene og dessuten hatt internasjonale oppsetninger.

  • Bjerkli, Bjørn og Per Selle, red.: Samer, makt og demokrati : Sametinget og den nye samiske offentligheten, 2003, isbn 82-05-30773-3, Finn boken
  • Bjerkli, Bjørn og Per Selle, red.: Samepolitikkens utvikling. 2015. Oslo: Gyldendal.
  • Gaski, Harald: Skriftbilder : samisk litteraturhistorie, 1998, isbn 82-7374-353-5, Finn boken
  • Gaski, Harald, red.: Sami Culture in a new Era, 1997, isbn 82-7374-354-3, Finn boken
  • Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen: Samenes historie fram til 1750, 2004, Finn boken
  • Hætta, Odd Mathis: Samene: Nordkalottens urfolk, 2002, isbn 82-7634-428-3, Finn boken
  • Løøv, Anders og Eva Akselsen: Samisk bibliografi: utgivelser i Norge 1945-1987, 1989, isbn 82-7113-016-1, Finn boken
  • Pollan, Brita: «Samisk religion i Norge» i Amundsen, Arne Bugge, red.: Norges religionshistorie, 2005, 414-56, isbn 82-15-00334-6
  • Rydving, Håkan: Samisk religionshistorisk bibliografi, 1993, isbn 91-972136-0-8, Finn boken
  • Samerettsutvalget: Om samenes rettsstilling, 1984 (NOU 1984:18), isbn 82-00-70897-7, Finn boken
  • Samerettsutvalget: Naturgrunnlaget for samisk kultur, 1997 (NOU 1997:4), isbn 82-583-0417-8, Finn boken
  • Samisk kultur og utdanning, 1985 (NOU 1985:14), isbn 82-00-70997-3, Finn boken
  • Samisk kultur og utdanning: de enkelte sektorer, administrasjon, 1987 (NOU 1987:34), isbn 82-00-71091-2, Finn boken
  • Skogvang, Susann Funderud: Samerett: om samenes rett til en fortid, nåtid og framtid, 2002, isbn 82-15-00192-0, Finn boken
  • Solbakk, John Trygve, red.: Samene: en håndbok, 2004 (1. utg. 1990), isbn 82-7374-290-3, Finn boken
  • Vorren, Ørnulv & Ernst Manker: Samekulturen: en kulturhistorisk oversikt, 2. utg., 1976, isbn 82-00-05021-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. juni 2009 skrev Arne Backer Grønningsæter

Det er litt underlig at det under religion i artikkelen om samer ikke er nevnt noe om den kristne tradisjonen og det faktum at lestadianismen står sterkt i det samiske samfunnet. Samisk kirkeråd er heller ikke nevnt blant samiske institusjoner.

20. august 2009 svarte Sverre O. Lundal

Temaet er i korthet berørt under avsnittet Fornorsking og misjonering.

15. desember 2011 skrev Ove Pettersen

Denne lange artikkelen burde hett "samer — særlig i Norge". Som tusen andre artikler og bøker jeg har sett så legger den ikke skjul på at det bor samer i andre land enn Norge, og ganske mange henvisninger til dem ser vi også.Men det store kapitlet "Organer og institusjoner" handler for det aller meste om forhold i Norge. Det kunne vært skrevet like mye om samiske samfunnsforhold i f. eks. Sverige.Det samme gjelder kapitlet "Historie", særlig de to siste avsnittene (FORNORSKING OG MISJONERING samt ETTERKRIGSTIDEN). Ingenting får vi vite om alt som skjedde i Sverige, Finland og Russland i disse tidsrommene.Jeg har sett mange eksempler på at uinnvidde lesere ut fra denne type artikler (og bøker) generaliserer og tror at det som skjedde med samene i disse andre landene var meget likt det som beskrives fra Norge. Det er som oftest helt feil.Det er ikke noe bedre i tilsvarende artikler (og bøker) som skrives i Sverige. Det generaliseres om "samer" over en lav sko, og sjelden påpekes det at samisk historie i f. eks. Norge ser helt annerledes ut.Jeg mener ikke å si at det står noe direkte galt i denne artikkelen. Men jeg hevder at det oppstår et tunnelsyn der også meget kunnskapsrike forfattere ofte glir over til kun å skrive om samiske forhold i den nasjonalstaten de selv bor i og kjenner best.Vær observant på dette neste gang dere ser en artikkel eller bok om "samer" eller "samene" eller "samisk ... ".

15. desember 2011 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Ove,Takk for en svært relevant kommentar. Jeg vil kikke nærmere på artikkelen i løpet av kort tid, og se hvordan vi kan få dette tydeligere fram.Beste hilsen Marte Ericsson RysteRedaktør

16. september svarte Torje Amundsen

Jeg er helt enig med det som er sagt her, det hadde vært fint med forholdene i andre land enn Norge i en artikkel som er om samer generelt. Jeg ser at kommentarene her er ganske gamle nå, men om dette kunne fortsatt gjøres noe med hadde det vært fint!

12. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Fra artikkelen: "Samene i Norge snakker tre varianter av samisk språk: nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og østsamisk."Så vidt jeg vet er det ingen som snakker østsamisk i Norge (og østsamisk er dessuten en språkgruppe, ikke ett språk, litt avhengig av hvem man spør). Hvis jeg tar feil, må setningen uansett endres til "fire varianter".

Og i denne setningen ser det ut til at noe mangler: "Ellers har det vært gjort flere forsøk på å få til stabile utgivelser av samiskspråklig lesestoff for barn og ungdom, der Š er de nyeste skuddene på stammen."

26. november 2015 svarte Mikkel Berg-Nordlie

Hei. Takk for innspill. Det er en variant av østsamisk, skoltesamisk, som tradisjonelt snakkes i Norge. Skal legge inn endringer som reflekterer dette. Hele dette med Š er fryktelig utdatert, dét er ikke noe nytt blad. Skal endre artikkelen nå.

26. november 2015 svarte Lars Nygaard

Ja, men det er jo ingen som snakker skoltesamisk i Norge i dag, og formuleringen er i presens.

26. november 2015 svarte Mikkel Berg-Nordlie

Hei. Personlig føler jeg meg ikke kapabel til å slå fast med total sikkerhet at det ikke finnes noen individer i Norge i dag som snakker skoltesamisk. Formuleringa nå er uansett "I Norge er de tradisjonelle samiske språkene sør-, pite-, lule-, nord- og skoltesamisk. "

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.