Cora Sandel er en norsk forfatter som regnes som en av Norges største stilister, en skildrer av kvinneliv og kunstnersinn, av storbyen Paris og av den arktiske kystbyen Tromsø. Romantrilogien om Alberte er blitt stående som en av mellomkrigstidens store norske romaner. 

Hun var født inn i en borgerlig Kristiania-familie, som Sara Fabricius. Da hun var 12 år gammel, flyttet familien til Tromsø. I 1897 flyttet hun til Kristiania, hvor hun gikk på Harriet Backers malerskole i 1899/1900, før hun igjen returnerte til Tromsø. 

I 1906 reiste hun, 25 år gammel, til Paris for å utdanne seg som maler. De neste 15 årene oppholdt hun seg i skandinaviske kunstnerkretser i Paris og Bretagne. Hun gikk på malerskoler, og en periode skrev hun korrespondentbrev for Morgenbladet. Hun giftet seg med den svenske billedhuggeren Anders Jönsson i 1913, og de fikk sønnen Erik i 1917.

I 1921 flyttet hun tilbake til Skandinavia hvor hun ble boende først i Stockholm og senere i Uppsala livet ut. Debuten kom med novellen Rosina i den norske avisen Social-Demokraten i 1922, under pseudonymet Cora Sandel. Da hun samme år publiserte novellen Amors veje i tidsskriftet Mot Dag, ble Gyldendal forlags redaktør Harald Grieg så begeistret at han oppfordret den anonyme forfatteren til å skrive en roman. I 1926 kom romandebuten Alberte og Jakob, og i 1927 novellesamlingen En blå sofa og andre noveller. Til sammen skulle det bli fem romaner og fem novellesamlinger.

Selv om Cora Sandel ikke skriver selvbiografisk, finner vi mye av hennes eget liv reflektert i forfatterskapet. Hovedpersonen er ofte en kvinnelig kunstner, som forfatteren selv, og handlingen er ofte lagt til hennes byer, Tromsø og Paris.

Sandel bodde størstedelen av livet utenfor Norge, og eksilproblematikken dukker ofte opp i forfatterskapet: De kvinnelige hovedpersonene er noen ganger virkelig på flukt, andre ganger i en slags eksiltilstand ved å være avvikende i forhold til gjeldende normer og regler.

Hvilket sted Cora Sandel selv regnet for hjemme, kunne hennes sønn, Erik Jönsson, fortelle da han besøkte Ordkalotten: Tromsø internasjonale litteraturfestival i september 2003: «Når mor snakket om hjemme, var det alltid Tromsø hun mente.» Hjemmetilværelsen var imidlertid også noe hun flyktet fra, noe vanskelig og konfliktfylt som hun senere bearbeidet i store deler av forfatterskapet.

I Cora Sandels novelle «Et lite avdrag» (1935) heter det: «Hun var av dem intet hender med, intet utover fødsel, hverdagsliv og død. Det er ikke noe i veien med dem. De kan bare ikke holde seg fremme, ikke gjøre seg gjeldende, ikke gripe til i rette øyeblikk. Griper de til, er det gjerne aldeles galt.» Det er denne typen personer, som oftest kvinner, Cora Sandel stadig vender tilbake til, ikke bare i novellene, men i forfatterskapet som helhet, «de upåaktede liv», som hun selv sier i en formulering. Sandels noveller utspiller seg ofte i hjemmet, og dårlig råd er et bakteppe for mange av dem: De handler om kvinner som av pengemangel må leie ut et rom, eller om de kvinnene med enda dårligere råd som nettopp må leie dette rommet. Personene er ofte misfornøyde, føler seg innestengt, enten i et grått og gledeløst ekteskap, kanskje med utroskap fra ektefellens side, eller på grunn av manglende realisasjonsmuligheter i kunstnerisk retning. Kunstnermotivet finner vi i noveller som «Nr. 31» (1927), med en malerinne fra Kristiania som blir ufrivillig gravid i Paris, kunstnervennen svikter henne, og hun setter bort barnet straks det er født; i «Kunsten å tigge» (1932) er hovedpersonen en mislykket skuespiller som svindler seg rundt fra pensjonat til pensjonat; «Ovnen» (1932) handler om en mislykket forfatter som fryser seg gjennom et opphold på landet; «Søstrene» (1935) om en fallert sangerinne og hennes skjebne, osv. 

I novellen «Sommer» møter vi personer som er «sin ungdom, sin store, krevende hunger og uro, hjelpeløst i vold» (1927). Men ikke bare ungdommene er prisgitt denne uroen, «Ho Konstance» (1935), som er lagt til Tromsø, åpner slik: «Fru Gabrielsen har fått uroen i seg igjen. Atter en gang, så gammel hun er. Den kommer med lyset. Med elveduren under skaren øst i fjellet. Med de bare flekkene, som hver dag vokser og blir flere der borte. Med all sildringen allestedsfra, og den ramme lukten av våt mark og muld. Med lyset især. Det evindelige lyset, som er der både dag og natt og ikke gir levende fred.»

Cora Sandels forfatterskap viser en sjelden klokskap i å utforske sosiale relasjoner, og er insisterende i sin søken etter sannhet. «Hva er sannhet?» er tittelen på et manusfragment av henne.

På 1990-tallet ble det oppdaget at Albertetrilogien hadde blitt sensurert under den tyske okkupasjonen, slik at senere utgaver var ufullstendige. Trilogien ble utgitt på nytt basert på førsteutgavene. 

Albertetrilogien, bokomslag Gyldendal forlag. Gjengitt med tillatelse

Reisen fra en nordnorsk liten kystby og til kunstnernes Paris skildrer hun i sitt hovedverk Alberte-trilogien, som både kan kalles utviklingsroman og kunstnerroman. Alberte og Jakob, som blir hennes debutbok (1927), skildrer et år i tenåringsjenta Albertes liv i en by som minner om Tromsø. Alberte er innestengt i de normene som gjelder for kvinners oppførsel, og lider under at forholdene i den fattigfornemme embetsstandsfamilien er preget av kulde mellom foreldrene. Alberte vet ikke hva hun vil, bare at hun ikke vil leve slik hun gjør nå. I Alberte og Friheten (1931) og Bare Alberte (1939) har hun forlatt Norge og lever i det internasjonale kunstnermiljøet i Paris, hun maler ikke selv, men står av og til modell, og skriver litt, på løse lapper. Tiden som skildres er før og etter første verdenskrig. Hver roman tar for seg ett år i Albertes liv.

På den ene siden fokuseres det på Albertes tanker og sansninger, på den andre siden gis det brede miljøskildringer. Romanene er holdt i presens, noe som gir en særlig nærhet til stoffet, i tillegg til at romanene er bygd opp av scener, ofte med korte, knappe formuleringer og setninger med aforisme-preg, men også bruk av ellipser: tre streker som appellerer til leserens videre fantasi. Beskrivelsene er visuelle og presise og har blitt sammenlignet med ekfraser, en verbal, anskuelig beskrivelse av sted, gjenstand eller person – eller av et kunstverk.

Det er særlig Tromsø og Paris som blir materiale for Cora Sandels diktning. Av og til veves dette sammen, romanen Kjøp ikke Dondi (1958) utspiller seg i Tromsø, men hovedpersonen, Lagerta, har en fortid som billedkunstner i Paris, der hun i sin ungdom har fått et barn som hun har satt bort til fremmede. Når søsteren dør i en ulykke, reiser hun hjem til Nord-Norge for å ta seg av de to små barna hennes, men ofrer samtidig sin kunstnerkarriere.

Romanen Kranes konditori (1945) utspiller seg i samme nordnorske kystby som i Alberte og Jakob, og både stedsnavn og personnavn går igjen. Handlingsforløpet er imidlertid mer konsentrert, til en lørdag og en søndag, og åstedet for hendelsene er begrenset til byens konditori. Dette, i tillegg til alle replikkvekslingene, gjør at romanen egner seg for dramatisering og blir stadig satt opp på teatre i Norge. I tillegg til å skildre bysladderen, har romanen et kunstnermotiv: Katinka Stordal er ikke som de andre sydamene i byen, men har videreutdanning i søm fra Trondheim og er noe i retning av klesdesigner. Det kreative og kunstneriske får hun imidlertid ikke utviklet i småbyen, der er det kun håndverket som anerkjennes. «Dette tøvet om å gjøre kunst av det», er byens reaksjon på hennes ambisjoner.   

Det er bare i Alberte-trilogien at kunstnerprosjektet lykkes: Alberte blir til slutt forfatter. Og det ble også Sara Fabricius, som Cora Sandel. Men alle de smertefulle kunstner- og kvinneportrettene hun har gitt, tyder på at veien ikke har vært lett.

  • Alberte og Jakob, roman, 1926
  • En blå sofa og andre noveller, 1927
  • Alberte og friheten, roman, 1931
  • Carmen og Maja og andre noveller, 1932
  • Mange takk, doktor, noveller, 1935
  • Bare Alberte, roman, 1939
  • Kranes konditori. Interiør med figurer, roman, 1945
  • Dyr jeg har kjent. Historier for ung og gammel, 1945
  • Figurer på mørk bunn, noveller, 1949
  • Kjøp ikke Dondi. Interiør med figurer, roman, 1958
  • Bale, Kjersti: Friheten som utopi. En analyse av Cora Sandels Alberte-trilogi, Oslo: Novus, 1989. Les boken hos bokhylla.no
  • Billing, Anna Carin: «Hvad er sannhet?» Studier i Cora Sandels novellistik. Oslo: Solum, 2002. 
  • Lervik, Åse Hiorth: Menneske og miljø i Cora Sandels diktning, Oslo: Gyldendal, 1977. Les boken hos bokhylla.no
  • Rees, Ellen: Figurative Space in the Novels of Cora Sandel,     Laksevag: Alvheim & Eide, 2010.
  • Selboe, Tone: Litterære vaganter. Byens betydning hos seks kvinnelige forfattere, Oslo: Pax, 2003.
  • Wærp, Henning Howlid (red.): De upåaktede liv. Om Cora Sandels forfatterskap, Oslo: Unipub, 2005.
  • Øverland, Janneken: Cora Sandel, Oslo: Gyldendal, 1995. Les boken hos bokhylla.no

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. juli skrev Trond Olav Svendsen

Hei! Dette er veldig god artikkel. Men åpningen er klønete. Dette er ikke en artikkel om et navn, men om en person. Den bør begynne slik: "Cora Sandel, norsk forfatter, regnes som en av Norges største stilister og var en skildrer av kvinneliv og kunstnersinn, av Paris og av den arktiske kystbyen Tromsø..." Og det står tre ganger i starten hva som var hennes egentlige navn, og dette navnet staves på to måter. Med vennlig hilsen Trond Olav Svendsen

11. juli svarte Marit M. Simonsen

Takk for innspillet! Det er nå rettet.
Hilsen Marit, redaktør

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.