Gengangere er et skuespill i tre akter av Henrik Ibsen, utgitt 1881.

Skuespillets behandling av utroskap, kjønnssykdommer og dobbeltmoral i det borgerlige ekteskap gjorde det til et av Ibsens mest kontroversielle verk. Bokhandlere sendte bøkene tilbake til forlaget fordi de ikke ville ha dem liggende framme i butikken. Ingen teatere i Norden ville sette opp stykket. Gengangere fikk verdenspremiere i Aurora Turner Hall i Chicago 20. mai 1882 hvor det ble oppført på originalspråket for skandinaviske innvandrere. I Berlin ble det oppført i 1886, men først i 1900 ved hovedscenen i Kristiania (Oslo).

Teknisk sett regnes Gengangere som Ibsens kanskje mest fullendte verk. Sammenligningen med Sofokles’ tragedie Kong Ødipus dukket opp tidlig. Også Gengangere er en slags gresk tragedie, men spilt ut blant alminnelige mennesker på Vestlandet. I løpet av noen få timer innhenter fortidens synder de dramatiske personenes forsøk på frigjøring i nåtiden. I Et dukkehjem, som Ibsen skrev to år tidligere, fikk Nora lov til å slippe fri. I Gengangere forsøker fru Alving  på det samme, men hun låses  bare fastere til det livet hun har levd.

Helene Alving har vært enke i ti år. Ved skuespillets begynnelse vil hun hedre sin avdøde ektemann ved å åpne et barnehjem til hans minne. Hun vil begynne sitt liv helt på nytt, som en ærlig, fremskrittsrettet, liberal kvinne. I løpet av første akt kommer det frem at ekteskapet langt fra har vært lykkelig, og at kaptein Alving har levd et utsvevende liv. I begynnelsen av ekteskapet flyktet Helene til den hun egentlig elsket, pastor Manders, som sendte henne tilbake til ektemannen. Sønnen Osvald ble tidlig sendt til utlandet for å unngå farens uheldige innflytelse, men er nå vendt tilbake for å være hos moren over vinteren. Manders har kommet på besøk for å åpne barnehjemmet, og tjenestejenten Regine er også i huset. Hennes mor var selv tjenestejente der i sin tid, og det er kaptein Alving som er Regines egentlige far.

Ting begynner å gå galt når Osvald begynner å hylle det frie kunstnerliv i Paris. Manders anklager fru Alving for å ha sviktet i sønnens oppdragelse, mens fru Alving svarer med å fortelle ham den fulle sannheten om Alving. Hennes motivasjon for å åpne barnehjemmet har vært at Osvald ikke ”skulde ta’ nogetsomhelst i arv efter sin far”. Første akt slutter med at Osvald blir nærgående overfor Regine, og fru Alving opplever et forferdende dejà vu: ”Gengangere. Parret fra blomsterværelset går igjen”. Hun ser Osvald gjenta farens atferd mange år tidligere.

I annen akt tar fru Alving et oppgjør med pastor Manders og alt hans vesen: for at han tvang henne tilbake til ekteskapet, for at han bare er opptatt av fasader, for at han sviktet den kjærlighet han nå for lengst har fortrengt. Hennes offensive holdning får imidlertid en knekk da Osvald forteller henne at han er syk og ”åndelig nedbrudt, – ødelagt, – jeg kan aldrig komme til at arbejde mere!” Forklaringen på Osvalds tilstand viser seg å være medfødt syfilis, en seksuelt overførbar og arvelig sykdom. Legen i Paris har fortalt Osvald at ”fædrenes synder hjemsøges på børnene”, altså at farens synder går i arv, mens han selv tror det skyldes festingen, ”dette jublende lyksalige ungdomsliv med kameraterne”. Nå ser han kun én redning, Regines ”livsglæde”. Overfor en vantro Manders aksepterer fru Alving at de to unge kan gifte seg, til tross for at de altså er halvsøsken. (Ibsen leker riktignok også med antydninger om at det er Manders som er Osvalds egentlige far.) Samtalen avbrytes av at barnehjemmet brenner ned til grunnen.

I tredje akt forteller fru Alving at hun nå har forstått at også kaptein Alving var full av ”livsglæde”, men at omgivelsene knekket den og at hun selv slett ikke var forberedt på noe ekteskapelig samliv: ”Jeg bragte heller ikke søndagsvejr ind i hans hjem”, sier hun nå, og: ”De havde lært mig noget om pligter og sligt noget, som jeg har gåt her og troet på så længe. Alting så munded det ud i pligterne, - i mine pligter og i hans pligter”.

Da Regine får vite sannheten om hvem som er faren hennes, vil hun forlate stedet umiddelbart; hun kan heller ikke ”gå her ude på landet og slide mig op for syge folk”. Osvald og fru Alvings siste samtale handler om dødshjelp. Allerede ved soloppgang har han helt mistet forstanden, og hans siste ord er en bønn om å få ”Solen – Solen”. Symbolet på livsglede er blitt til et dødens tegn.

Morgenbladets konservative kritiker M. J. Monrad anmeldte Gengangere under tittelen ”Hvad man kan lære af Ibsens ‘Gengangere”:  

"Hvis man da ikke skal finde, at de nye Anskuelser føre til en Opløsning af al Moralitet, saa maa man sige, at de ialfald vil medføre en ganske ny Moral. Hvordan denne forresten skal være, er ikke saa let at tænke sig; saameget se vi kun, at Selvmord, fri Kjærlighed og Blodskam vil blive blandt Ingredientserne" (Monrad 1882).

Monrads kritikk bærer i seg en forventning om at litteraturen skulle presentere moralske forbilder.

Den danske litteraturkritikeren Georg Brandes var mer positiv. Gengangere er ”ikke det fuldkomneste Drama, [Ibsen] har skrevet, men […] den nobleste Handling i hans litterære Liv”.

Bjørnson minnet i Dagbladet om at de dramatiske personenes oppfatninger ikke uten videre kunne regnes som Ibsens egne: ”Digterens egen Mening faa søges i Kompositionen, og jeg tænker, at i den fejrer ikke Usædeligheden nogen synderlig stor Triumf”. Dette innlegget fikk Ibsen til å skrive et vennskapelig brev til Bjørnson for første gang på nesten femten år: ”Det var jo egentlig ikke andet, end jeg kunde vente af dit store modige høvdingsind”.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.