I denne perioden (1100–1350) opptrer språket i de tre hoveddialektene skånsk, sjællandsk og jysk, med en viss tillemping til en felles norm bygd på sjællandsk. En viktig lydendring i denne perioden besto i at de gamle fullvokalene a, i, u i endestavelser ble svekket til æ eller e: kalla ble kallæ, þænni ble þene. Svekkelsen gikk lengst i jysk, der trykksvak utlydsvokal falt bort («den jyske apokope»). Videre ble p, t, k stemt til b, d, g etter vokal («klusilsvekkelsen»). Utviklingen tok til på 1100-tallet og var fullført tidlig på 1300-tallet. En beslektet lydovergang fant sted i Bohuslän og på Sørlandet (se bløte kyststripe).
Et karakteristisk trekk ved dansk fra denne tiden er det danske stød (støt). Det består av et fullstendig eller delvis stemmebåndslukke ved avslutningen av en vokal eller en stemt konsonant. Dansk støt forekommer gjerne i ord der norsk har enstavelses tonelag, og har på samme måten som tonelagene i norsk en viktig funksjon i språket ved at det skiller mellom ordpar: hænder (med støt, flertall av hånd) til forskjell fra hænder (uten støt, presens av verbet å hænde).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.