dansk

Dansk skilte seg ut fra urnordisk som eget språk i vikingtiden (rundt 800–1100). På 900-tallet ble de gamle diftongene forenklet: stein ble stēn, haug ble hø¯g, løysa ble lø¯sa. Skrevne dokumenter finnes fra slutten av 1200-tallet.

I denne perioden (1100–1350) opptrer språket i de tre hoveddialektene skånsk, sjællandsk og jysk, med en viss tillemping til en felles norm bygd på sjællandsk. En viktig lydendring i denne perioden besto i at de gamle fullvokalene a, i, u i endestavelser ble svekket til æ eller e: kalla ble kallæ, þænni ble þene. Svekkelsen gikk lengst i jysk, der trykksvak utlydsvokal falt bort («den jyske apokope»). Videre ble p, t, k stemt til b, d, g etter vokal («klusilsvekkelsen»). Utviklingen tok til på 1100-tallet og var fullført tidlig på 1300-tallet. En beslektet lydovergang fant sted i Bohuslän og på Sørlandet (se bløte kyststripe).

Et karakteristisk trekk ved dansk fra denne tiden er det danske stød (støt). Det består av et fullstendig eller delvis stemmebåndslukke ved avslutningen av en vokal eller en stemt konsonant. Dansk støt forekommer gjerne i ord der norsk har enstavelses tonelag, og har på samme måten som tonelagene i norsk en viktig funksjon i språket ved at det skiller mellom ordpar: hænder (med støt, flertall av hånd) til forskjell fra hænder (uten støt, presens av verbet å hænde).

I likhet med svensk og norsk er dansk i senmiddelalderen sterkt påvirket av hanseatenes nordtyske språk, middelnedertysk. Boktrykkerkunsten ble tatt i bruk i Danmark på slutten av 1400-tallet og bidro til å skape språklig enhet. Med reformasjonen kom morsmålet mer i bruk i gudstjenesten, og Bibelen, katekismer og salmer gjorde skriftspråket mer utbredt. Københavns betydning som kulturelt, politisk og økonomisk sentrum økte og la grunnlaget for det danske riksspråket i skrift og tale basert på de sjællandske dialektene, støttet blant annet i litteratur om språkriktighet (Erik Pontoppidan, Henrik Gerner og Peder Pedersen Syv). Mange høytyske lånord kom inn fra 1500-tallet av og ble spredt videre til norsk. Frem mot slutten av 1600-tallet ble rettskrivningen mer konsekvent og gjennomgikk reformer, gjennomført i Christian 5s lovverk. I Norge fikk dansk i denne perioden økt betydning som administrasjons-, kirke- og rettsspråk.

Utviklingen av dansk i første halvdel av 1700-tallet er særlig preget av Ludvig Holberg. Hans forfatterskap var med på å skape 1700-tallets dannelse, som avløste 1600-tallets lærdom. I dansk skriftspråk rundt 1750 møter vi en ny stil, influert fra Vest-Europa og Tyskland. Fra Tyskland kom språkrensingen, først tatt opp av Andreas Lundhoff og Frederik Eilschow. Det var en bevegelse for å skifte ut fremmedord fra latin og romanske språk med hjemlige ord, som riktignok ofte kom fra tysk eller hadde tysk mønster: Lidenskab, Sædelighed, beundre, bedømme og så videre. De ble raskt utbredt blant annet gjennom Jens Schielderup Sneedorff og hans kolleger ved Sorø Akademi («soranerne»). Gjennom dem ble dansk prosaspråk grunnlagt. Samtidig medvirket grammatikere som Jens Pedersen Høysgaard og Jacob Baden til en klarere teoretisk forståelse av dansk. I 1775 ble morsmålet eget fag ved de lærde skoler, med lærebøker i grammatikk. Gjennom skolene fikk dansk skriftspråk også større makt i Norge, og selv en tid etter 1814 skrev nordmenn riktigere dansk enn noen gang.

Skriftspråket i denne tiden er preget av tidens kulturelle strømninger. Romantikken brakte en omlegging av den poetiske stilen, særlig ved Adam Gottlob Oehlenschläger. Gjennom Nikolai Frederik Severin Grundtvig, Steen Steensen Blicher og H. C. Andersen kom talespråket og folkemålet til å påvirke litteraturspråket sterkere. Mange ord ble også tatt opp fra sagaer og middelalderlig dansk. Språkmannen Rasmus Kristian Rask arbeidet for en rettskrivning med mindre avstand til talespråket. Hans syn vant innflytelse også i Sverige og Norge (se nordisk rettskrivning).

Nydansk regnes fra 1900-tallet, og litteraturspråket er ofte preget av forfatternes hjemstavn (Johannes V. Jensen, Jeppe Aakjær, Martin Andersen Nexø).

Etter andre verdenskrig har dansk i likhet med norsk tatt opp mange engelske lånord.

I 1948 ble det innført tre endringer i rettskrivningen: små forbokstaver i substantiver, å for aa og kunne, skulle, ville for kunde, skulde, vilde. Rikstalemålet er stadig sterkere blitt påvirket av skriftspråket og brer seg på bekostning av dialektene. Uttalen av moderne dansk riksspråk viser imidlertid stor variasjon så vel mellom landsdeler og generasjoner som i distinkthetsnivå.