Dansk er et språk som hører til den germanske språkgrenen i den indoeuropeiske språkfamilien. Det er offisielt språk i Danmark.
Innen de germanske språkene utgjør dansk, sammen med svensk, norsk, færøysk og islandsk, de nordgermanske eller nordiske språkene. Innen nordisk grupperes dansk og svensk på grunnlag av lydutviklingen i en østnordisk gruppe, mens norsk, færøysk og islandsk hører sammen i en vestnordisk språkgruppe.
Dansk er offisielt språk og morsmål for den alt overveiende delen av befolkningen i Danmark. På Færøyene og Grønland er dansk sidestilt med henholdsvis færøysk og grønlandsk som administrasjonsspråk. Det er obligatorisk fag i skolen, men færøysk og grønlandsk er hovedspråkene blant befolkningen og undervisningsspråk i skolen. Videre snakkes dansk som første- eller annetspråk av en minoritet sør for grensen til Tyskland, i det nordlige Schleswig-Holstein.
Dansk språkhistorie kan deles inn i følgende perioder: runedansk (ca. 800–1100), eldre middeldansk (1100–1350), yngre middeldansk (1350–1525), eldre nydansk (1525–ca. 1700), yngre nydansk (fra tidlig 1700-tallet; Holbergs tid), nudansk i vår egen tid.
Dansk skilte seg ut fra urnordisk som eget språk i vikingtiden (ca. 800–1100). På 900-tallet ble de gamle diftongene forenklet: stein ble stēn, haug ble hø¯g, løysa ble lø¯sa. Skrevne dokumenter finnes fra slutten av 1200-tallet.
I denne perioden (1100–1350) opptrer språket i de tre hoveddialektene skånsk, sjællandsk og jysk, med en viss tillemping til en felles norm bygd på sjællandsk. En viktig lydendring i denne perioden bestod i at de gamle fullvokalene a, i, u i endestavelser ble svekket til æ eller e: kalla ble kallæ, þænni ble þene. Svekkelsen gikk lengst i jysk, der trykksvak utlydsvokal falt bort («den jyske apokope»). Videre ble p, t, k stemt til b, d, g etter vokal («klusilsvekkelsen»). Utviklingen tok til på 1100-tallet og var fullført tidlig på 1300-tallet. En beslektet lydovergang fant sted i Bohuslän og på Sørlandet (se bløte kyststripe).
Et karakteristisk trekk ved dansk fra denne tiden er det danske stød (støt). Det består av et fullstendig eller delvis stemmebåndslukke ved avslutningen av en vokal eller en stemt konsonant. Dansk støt forekommer gjerne i ord der norsk har enstavelses tonelag, og har på samme måten som tonelagene i norsk en viktig funksjon i språket ved at det skiller mellom ordpar: hænder (med støt; flertall av hånd) til forskjell fra hænder (uten støt; presens av verbet å hænde).
I likhet med svensk og norsk er dansk i senmiddelalderen sterkt påvirket av hanseatenes nordtyske språk, middelnedertysk. Boktrykkerkunsten ble tatt i bruk i Danmark på slutten av 1400-tallet og bidrog til å skape språklig enhet. Med reformasjonen kom morsmålet mer i bruk i gudstjenesten; bibel, katekisme og salmer gjorde skriftspråket mer utbredt. Københavns betydning som kulturelt, politisk og økonomisk sentrum økte og la grunnlaget for det danske riksspråket i skrift og tale basert på de sjællandske dialektene, støttet bl.a. i litteratur om språkriktighet (Erik Pontoppidan, Henrik Gerner og Peder Syv). Mange høytyske lånord kom inn fra 1500-tallet av og ble spredt videre til norsk. Frem mot slutten av 1600-tallet ble rettskrivningen mer konsekvent og gjennomgikk reformer, gjennomført i Christian 5s lovverk. I Norge fikk dansk i denne perioden økt betydning som administrasjons-, kirke- og rettsspråk.
Utviklingen av dansk i første halvdel av 1700-tallet er særlig preget av Ludvig Holberg. Hans forfatterskap var med på å skape 1700-tallets dannelse, som avløste 1600-tallets lærdom. I dansk skriftspråk ca. 1750 møter vi en ny stil, influert fra Vest-Europa og Tyskland. Fra Tyskland kom språkrensingen, først tatt opp av Andreas Lundhoff og Frederik Eilschow. Det var en bevegelse for å skifte ut fremmedord fra latin og romanske språk med hjemlige ord, som riktignok ofte kom fra tysk eller hadde tysk mønster: Lidenskab, Sædelighed, beundre, bedømme osv. De ble raskt utbredt bl.a. gjennom Jens S. Sneedorff og hans kolleger ved Sorø akademi («soranerne»). Gjennom dem ble dansk prosaspråk grunnlagt. Samtidig medvirket grammatikere som Jens Høysgaard og Jacob Baden til en klarere teoretisk forståelse av dansk. I 1775 ble morsmålet eget fag ved de lærde skoler, med lærebøker i grammatikk. Gjennom skolene fikk dansk skriftspråk også større makt i Norge; selv en tid etter 1814 skrev nordmenn riktigere dansk enn noen gang.
Skriftspråket i denne tiden er preget av tidens kulturelle strømninger. Romantikken brakte en omlegging av den poetiske stilen, særlig ved Adam Oehlenschläger. Gjennom N. F. S. Grundtvig, St. St. Blicher og H. C. Andersen kom talespråket og folkemålet til å påvirke litteraturspråket sterkere. Mange ord ble også tatt opp fra sagaer og middelalderlig dansk. Språkmannen Rasmus K. Rask arbeidet for en rettskrivning med mindre avstand til talespråket. Hans syn vant innflytelse også i Sverige og Norge (se nordisk rettskrivning).
På 1900-tallet er litteraturspråket ofte preget av forfatternes hjemstavn (Johannes V. Jensen, Jeppe Aakjær, M. Andersen Nexø). Etter den annen verdenskrig har dansk i likhet med norsk tatt opp mange engelske lånord. I 1948 ble det innført en del endringer i rettskrivningen, bl.a. små forbokstaver i substantiver, å for aa, kunne, skulle, ville for kunde, skulde, vilde. Rikstalemålet er stadig sterkere blitt påvirket av skriftspråket og brer seg på bekostning av dialektene. Uttalen av moderne dansk riksspråk viser imidlertid stor variasjon så vel mellom landsdeler og generasjoner som i distinkthetsnivå.
De danske dialektene kan inndeles i tre hovedgrupper: jysk, som i det alt vesentlige har tapt de trykksvake endelsesvokalene; øymålene, med vokalene i slik stilling svekket til ə, og bornholmsk, som ennå har bevart a i en del endelser. En finere inndeling av talemålene gir:
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.