Selvbiografi er en litterær sjanger hvor forfatteren forteller om seg selv og sin egen utvikling.

Selvbiografi kan forstås snevert som en litterær sjanger hvor forfatteren på et visst tidspunkt i livet forsøker å finne svar på og vise hvem hun er og hvordan hun er blitt slik hun er blitt.

Selvbiografier kan også forstås vidt som en samlebetegnelse for alle sjangre og tekster hvor forfatteren skriver om seg selv og kommer i mange varianter: bekjennelser, selvportrett, selvbiografisk lyrikk, selvbiografiske romaner, dagbøker, brev, memoarer og oppdateringer i sosiale medier som Facebook og Twitter. De kan være korte og lange, private og offentlige, sannferdige og fiksjonaliserte, de kan være trykte, håndskrevne eller publisert på nett. Alle presenterer faktiske hendelser, opplevelser, tanker i en virkelig forfatters liv, men de har også særegne sjangertrekk.

Memoarer er selvbiografier som først og fremst har de historiske hendelsene som motiv. Dagbøker er selvbiografiske tekster som er skrevet underveis i livet og hvor den som skriver hele tiden forandrer seg samtidig som historien går sin gang. I bekjennelser, skriftemål og vitnesbyrd tjener selvbiografien som et personlig eller offentlig oppgjør i håp om forståelse eller forlatelse. En CV er en kort, punktvis gjennomgang av forfatterens utdannelse, yrkesdeltagelse og erfaring, skrevet for de som skal vurdere ens kompetanse. En oppdatering på Facebook eller Twitter er ofte en kort selvbiografisk fortelling. Men oppdateringene har særegne sjangertrekk: de er episodiske som dagboken, med en forventning om respons som brevet og samtidig offentliggjort på linje med en publisert selvbiografi.

Jean-Jacque Rousseau portrettert av Maurice Quentin de La Tour i 1788. Bildet er gjort tilgjengelig på Jaconde og har falt i det fri. 

. fri

Strindbergs selvframstilling  kom til uttrykk gjennom en rekke selvbiografiske romaner og fotografiske selvportetter. Selvportrettet er gjort tilgjengelig av Strindbergmuseet. Bildet har falt i det fri.

. fri

Fra kirkefaderen Augustin (400 e.v.t) til i dag har det kommet en strøm av litteratur der forfatterne skriver om seg selv. Formene har variert. Augustin skrev Bekjennelser og innstiftet dermed en selvbiografisk form som ble videreført av Jean-Jacques Rousseau som også skrev Bekjennelser (1782). Augustin skrev riktignok sine Bekjennelser for å innordne seg i den kristne tradisjonen mens opplysningstenkeren Rousseau anvendte samme tittel for å hevde seg selv i forhold til samme tradisjon.

På slutten av 1500-tallet skapte franskmannen Montaigne essaysjangeren som han brukte til å tegne et selvportrett i litterær form. Selvportrett, memoarer og selvbiografiske romaner skjøt fart fra 1700-tallet og framover. På 1700-tallet skapte en annen franskmann, hertugen av Saint-Simon, memoarsjangeren. Det ble ikke mindre enn 43 bind memoarer, som ble utgitt lenge etter hans død. Den romantiske poeten og engelskmannen William Wordsworth viet en stor del av livet sitt til en veldig selvbiografi på blankvers: The Prelude (1850).

Selvbiografiske romaner ble vanligere fra 1800-tallet og fremover: i Sverige tenker man på Strindberg og Selma Lagerlöf, som både skrev en rekke selvbiografiske verk i ulike stiler. I Norge ble det på 1900-tallet skrevet selvbiografiske romaner av for eksempel Aksel Sandemose og Agnar Mykle, på 2000-tallet av Espen Haavardsholm og Nikolaj Frobenius. På samme tid skrev svenske Lars Norén om seg selv i to store bind som han kalte En dramatikers dagbok. I 2012 avsluttet Karl Ove Knausgård sin selvbiografiske romanserie Min kamp, og samme år ga Beate Grimsrud ut En dåre fri. Begge verk har fått stor oppmerksomhet. 

Et viktig utviklingstrekk i selvbiografiene, spesielt på 2000-tallet, er at forfatterne er blir tydeligere på at det er deres egen versjon, deres eget syn på seg selv og deres eget perspektiv på verden de formidler. De har dermed ikke som mål å formidle en objektiv sannhet om seg selv. Utviklingen viser altså en tiltagende subjektivitet i sjangeren, spesielt med Norén, Knausgård og Grimsrud. Beate Grimsrud er den mest radikale av disse. I hennes bok En dåre fri er hovedpersonen splittet i flere personligheter og verken selvet eller fortellingen er lenger konsekvent eller helhetlig.

Samtidig har nettkulturen utviklet en rekke former for selvuttrykk som tillater nær sagt alle mennesker å skrive om seg selv. Den selvbiografiske litteraturen har alltid hatt et problematisk forhold til den skillelinjen mellom det private og det offentlige som den samtidig har som forutsetning; med blogger og sosiale medier som Facebook og Twitter bortfaller dette skillet. Men også i disse nye formene fortsetter man å angripe denne problematikken, som er fundamental for den selvbiografiske litteraturen, som ikke har tapt sin aktualitet og som sammenfattes i spørsmålet: Hvem er jeg? 

Hvordan kjenner man igjen en selvbiografi? Det finnes en omfattende litteraturvitenskapelig diskusjon om dette, men det er absolutt ingen enighet. Et betydningsfullt bidrag ga den franske Philippe Lejeune med Le pacte autobiographique (1975) der han forsøker å avgrense selvbiografien som en sjanger med ett originalt grep: han anser at det kreves en ”pakt” eller en ”kontrakt” mellom forfatter og leser der forfatteren forsikrer at han eller hun ikke bare står på bokens tittelside, men også er bokens forteller og den boken forteller om. Dermed avgrenses selvbiografien fra fiksjonslitteraturen, som utelukker identitet mellom forfatter og forteller. Mot Lejeune hevdet ”dekonstruktivisten” Paul de Man umuligheten av å avgrense selvbiografien fra fiksjonen ettersom selvbiografien ifølge de Man, er et aspekt eller et potensial eller en lesemulighet i alle litterære tekster.

Et annet forslag til avgrensning kom fra Michel Beaujour, som i boken Miroirs d’Encre (1980) skiller selvbiografi og selvportrett. Han gir dermed blaffen i fiksjonen, tenker i stedet retorisk: hvilke litterære grep er det som skiller selvbiografien fra selvportrettet? Viktige representanter for moderne anglosaksisk teori på dette feltet, som James Olney, Paul John Eakin, John Sturrock, orienterer seg mot fortellingens retorikk: selvbiografien struktureres gjerne som en sammenhengende fortelling med lineært forløp, og grunnen til dette antas å være at den sammenhengende fortellingen gir mening til de livshendelser som ellers ville oppfattes som tilfeldige; eller fordi livet selv antas å ha den gode fortellingens form.

Ytterligere en franskmann, Serge Doubrovsky, har i en rekke bøker fra 1980-tallet lansert begrepet autofiksjon for den litteraturen som skriver om selvet ved hjelp av fiksjon. Den danske kritikeren Poul Behrendt introduserte i 2006 det velvalgte begrepet Dobbeltkontrakten, i en bok ved samme navn, hvor han viser eksempler på en rekke samtidige danske forfattere som sannferdig lover å beskrive seg selv og virkeligheten samtidig som de fiksjonaliserer seg selv og virkeligheten.

Det er således ikke enighet om hva en litterær selvbiografi er, og hvordan den skal identifiseres. Dette er helt i orden ettersom det viser at den litteraturen der forfatteren skriver om seg selv historisk sett har tatt mange ulike former og dessuten i dag, på 2000-tallet, søker nye veier.

  • Michel Beaujour: Miroirs d’encre (1980).
  • Poul Behrendt: Dobbeltkontrakten (2006)
  • Paul de Man: ”Autobiography as De-facement”, i The Rhetoric of Romanticism (1984).
  • Serge Doubrovsky: Autobiographiques: de Corneille à Sartre (1988).
  • Paul John Eakin: Fictions in Autobiography (1985), Living Autobiographically (2008)
  • Philippe Lejeune: Le pacte autobiographique (1975)
  • Arne Melberg: Selvskrevet (2007)
  • James Olney: Studies in Autobiography (1988)
  • John Sturrock: The Language of Autobiography (1993) 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.