Ivar Aasen. Radering av Johan Nordhagen, 1896.

. fri

Ivar Aasen er kjent som skaperen av det nynorske skriftspråket. Debatten om språksituasjonen i Norge etter løsrivelsen fra Danmark fikk ham til å lage en plan for et helt nytt norsk skriftspråk som skulle avløse det danske, som var skriftspråket i Norge på den tiden. Både av nasjonale og sosiale grunner mente han det var viktig for landet å få et selvstendig norsk språk som bygde på de overleverte norske dialektene. Han reiste mye rundt i landet og noterte særtrekkene ved dialektene, og søkte å trekke ut det som var felles for dem til et nytt språk. Det nye språket kalte han landsmål, som senere ble til nynorsk. Det ble strid om Aasens landsmål, men selv deltok han lite i kampen. Han arbeidet isteden med å vise hva landsmålet kunne brukes til på forskjellige områder, og utga en lesebok, en grammatikk og en ordbok, og samlet eventyr, sagn og ordspråk. Og han brukte nynorsk i mange av sine kjente dikt, som Nordmannen (Millom bakkar og berg) og Gamle Norig, Gamle grendi. På Aasens hjemsted i Ørsta er det reist et senter for nynorsk skriftkultur og et museum over hans liv og verk, Ivar Aasen-tunet.

Aasen vokste opp i trange kår i Ørsta. Han hadde lite skolegang. Han skaffet seg likevel kunnskaper ved egen lesning. Fra 1831 var han lærer i Volda, og han kom i 1833 til prost H. C. Thoresen på Herøy, som gav ham opplæring i et par år. I 1835 kom Aasen som huslærer til kaptein Ludvig Daae på Solnør i Skodje. Her studerte han på egen hånd fremmed litteratur; han hadde interesse for botanikk, men enda mer for grammatikk. Diskusjonen i 1830-årene om norsk språkreformasjon (H. Wergeland, P. A. Munch) må han ha kjent. I 1836 skrev han ned for seg selv en plan om å utarbeide et eget norsk skriftspråk til avløsning av det danske, som var skriftspråket i Norge på den tiden. Både av nasjonale og sosiale grunner mente han det var viktig for landet å få et selvstendig norsk språk som bygde på overleverte hjemlige dialekter.

I 1837 begynte han en systematisk undersøkelse av dialekten på Sunnmøre. I 1841 reiste han til Bergen med en ferdigskrevet oversikt over Den søndmørske Dialekt. Gjennom biskop Neumann kom Aasen i forbindelse med F. M. Bugge, preses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Bugge fikk selskapet til å gi Aasen et stipend til å granske bygdemålene i landet, en undersøkelse som kunne tjene som basis for «et almindeligt og ægte norsk Skriftsprog». I fire år (1842–46) reiste Aasen omkring i landet, først og fremst på Vestlandet og i de indre bygder av Østlandet, senere også nordafjells. Hans Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842–47 ble utgitt (ved H. Koht) i 1917.

Aasen fikk i denne tiden en enestående kjennskap til norsk folkemål og norsk folkekultur. Han samlet også folkeminner (Norske Minnestykke, 1921–23). I 1848 utgav han Det norske Folkesprogs Grammatik og i 1850 Ordbog over det norske Folkesprog. I disse verkene la Aasen grunnlaget for vår kjennskap til norsk folkemål. Fremstillingen er preget av samtidens språklige vurdering; dialektene på Sør-Østlandet og langs Skagerrakkysten ble mindre grundig behandlet fordi de ble sett på som danskpåvirket. Aasen arbeidet stadig med å skape en normalform for dialektene, og i Prøver af Landsmaalet i Norge (1853, 3. utg. 1985) kom hans forslag til norm for det nye felles skriftspråket bygd på talemålene. Han gav dialektprøver fra flere kanter av landet og tok med noen stykker på et normalmål bygd på dialektene. I pakt med tidens romantiske syn og delvis påvirket av P. A. Munch la han sitt normalmål relativt nær opp til gammelnorsk.

Det ble strid om Aasens landsmål (fra 1929 kalt nynorsk), og landsmålet var selve grunnlaget for den norske målreisinga. Selv deltok Aasen lite i kampen. Han arbeidet isteden iherdig for å grunnfeste den nye formen ved direkte å vise hva landsmålet kunne makte på forskjellige områder. For at folk kunne lære det gamle språket bedre å kjenne og derved få en klarere forståelse av språkforholdene i samtiden, utgav han En liden Læsebog i gammel norsk (1854).  

I folkediktningen så han den litterære tråd som knyttet det gamle og det nye Norge sammen. Han utgav atskillige eventyr og sagn og en stor samling Norske Ordsprog (1856, 3. utg. 1982). For å få fornorsket navneskikken samlet han manns- og kvinnenavn i sin Norsk Navnebog (1878, siste utg. 1997). Stadig var han opptatt med å samle inn mer språkmateriale fra bygdemålene og med å omarbeide sin grammatikk og ordbok. Norsk Grammatik kom 1864; Norsk Ordbog i 1873 (6. utg. 1983). De skiller seg fra førsteutgaven ved at normalformene nå er lagt til grunn, og ellers er de sterkt omarbeidet og utvidet. En systematisk oppstilling av norsk ordforråd fullførte han i 1876 (Norsk Maalbunad, utg. 1925, 2. utg. 1975). Det største ved hans vitenskapelige evne er hans sterke sans for klarhet og orden, sammenheng og grunnlinjer; hans klare og konsise definisjoner er med rette blitt berømt. Hertil kommer en aldri sviktende pålitelighet og en utpreget kunstnerisk sans.

Aasen opptrådte også tidlig som dikter, men hans skjønnlitterære forfatterskap er ikke særlig omfattende. I 1855 utkom syngespillet Ervingen og i 1863 diktsamlingen Symra, med kjente dikt som Nordmannen (Millom bakkar og berg), Gamle Norig, Dei gamle fjelli, Gamle grendi. Med varsom ordkunst finner han alltid rammende og klangfulle uttrykk for allmennmenneskelige verdier. I en helstøpt og harmonisk form gir hans diktning en lett resignert gjenklang av hans urofylte ungdomstid. Også hans syn på samfunnsforholdene kommer frem. Han så klart motsetningen mellom to kulturer i landet: en nedarvet bondekultur og en innført by- og embetsmannskultur. Selv kjente han seg ofte ensom, og en overdreven selvkritikk kuet hans livsmot.

Hans Skrifter i samling ble utgitt i 3 bd. 1911–12 (3. utg. 1996). Skrifter. Eit utval kom 1976. Brev og dagbøker er utgitt i 3 bd. ved R. Djupedal (1957–60).

Sommeren 2000 ble Ivar Aasen-tunet i Hovdebygda i Ørsta åpnet.

  • Askedal, John Ole & Ann-Berit Aarnes Breder, red.: Ivar Aasen : vandreren og veiviseren, 2002, isbn 82-7419-075-0, Finn boken
  • Eskeland, Ivar, red.: Halvtanna hundreår med Ivar Aasen, 1964, Finn boken
  • Krokvik, Jostein: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar, 1996, isbn 82-7834-005-6, Finn boken
  • Liestøl, Knut: Ivar Aasen, 1963, Finn boken
  • Myhren, Magne, red.: Ei bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren, 1975, isbn 82-521-0425-8, Finn boken
  • Venås, Kjell: Då tida var fullkomen : Ivar Aasen, 1996, isbn 82-7099-251-8, Finn boken
  • Walton, Stephen J.: Ivar Aasens kropp, 1996, isbn 82-521-4531-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. juni 2011 skrev Chinh Tran

Har ikke dere sånn "lydlytter"

orker ikke å lese men vil bare høre !!

16. juni 2011 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei 3am. Vi har ikke en lydlytter, men takk for forslag. Vi skal se på mulighetene for det.

13. juli 2011 skrev Reidar Astås

Jeg har satt inn forslag til endring på tre steder der jeg ikke kom helt til rette med teksten.

Reidar Astås

4. august 2011 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei, har akseptert to av endringsforslagene. Angående det tredje.



"Han arbeidet isteden iherdig for å grunnfeste den nye formen ved direkte å vise hva landsmålet kunne makte på forskjellige områder." Du foreslår å rette makte til bety i denne setningen, men da tror jeg vi forandrer du meningen. Kan vi komme opp med en bedre setning som betyr det samme?



Det som et poenget her er vel at han i stedet for å delta i debatten brukte tiden på å utgi leseboka. Gjennom leseboka demonstrerte han at landsmålet dugde samtidig som han lærte det bort.



Hva synes du?



5. august 2013 skrev Svein Askheim

Aasen-tunet har skiftet nettadresse, som nå er oppdatert.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.