essay

Sjangeren ble utviklet i Europa mot slutten av renessansen. Franskmannen Michel de Montaigne (Essais, 1580) innførte begrepet og må regnes som det viktigste navn i hele essaytradisjonen, selv om han straks ble etterfulgt av Francis Bacon (Essays, 1597).

Historisk sett kan sjangeren betraktes som en videreutvikling av antikkens prosa-epistler og av den livsvisdomslitteratur som blant annet Seneca den yngre dyrket.

Karakteristisk for essayistisk prosa er bruken av sitater og allusjoner, vekten på ironi og paradoks, antitetiske konstruksjoner og slående metaforbruk. En spesiell variant av essayet, med vekt på det praktiske og fornuftige, oppstod som en følge av borgerskapets fremvekst og opprettelsen av tidsskrifter. Særlig kjent her er Joseph Addison, Richard Steele og Samuel Johnson på 1700-tallet. Ludvig Holbergs Moralske Tanker (1744) fortjener også å nevnes.

Sjangeren ble ført videre på 1800-tallet av Thoms De Quincey, Charles Lamb, George Macaulay, William Hazlitt, Thomas Carlyle, Ralph Waldo Emerson med flere i en mer subjektiv form med vekt på livsvisdom og ofte med tilknytning til litteraturkritikk.

Nettopp innenfor litteraturkritikken har essayet fortsatt å blomstre, kanskje spesielt innenfor den impresjonistiske grenen. Men essayet anvendes også som betegnelse på mindre avhandlinger av estetisk, politisk, sosial eller historisk art. Mange typer tekst som ligger nært opp til essayet – artikler, leserbrev, naturskildringer – blir ofte klassifisert som essay når det subjektive preget og et visst refleksjonsnivå er til stede.

Essayet kan også benyttes til mer skjønnlitterære formål, selv om det litterære essayet var en viktigere sjanger på 1900-tallet, dyrket i Norden av blant annet Georg Brandes, Nils Kjær, Hans E. Kinck, Gunnar Heiberg og Helge Krog.

Fra senere år inneholder flere av bøkene til Sven Kærup Bjørneboe (for eksempel Skjærgårdsfolk, 1998) vakre og ettertenksomme essay.