Målvedtak i kommunene (Mållova) av Erik Bolstad. CC BY SA 3.0
Nynorsk, frå 1929 offisiell nemning på den eine av dei to målformene av norsk, tidlegare kalla landsmål. Nynorsk er formelt jamstelt med bokmål, jamfør lov om målbruk i offentleg teneste av 1980.
I norsk målsoge er nynorsk også ei nemning for perioden etter ca. 1525, til skilnad fra norrønt/gammelnorsk (ca. 700 – ca. 1350) og mellomnorsk (ca. 1350 – ca. 1525).
Jamstellingsvedtaket er eit vedtak gjort i Stortinget 12. mai 1885. Biletet over viser representantframlegget som var grunnlaget for vedtaket.
Det endelege vedtaket i Stortinget, med 78 mot 31 stemmer var «Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» Folkesproget i vedtaket var landsmål, senere omdøpt til nynorsk.
Vedtaket førte til at landsmål vart eit offisielt skriftspråk i Noreg. Skriftspråket som vart brukt i Noreg på 1800-tallet vart kalla riksmål, og var for det meste identisk med dansk.
Jamstellingsvedtaket 1885 av Stortinget. Falt i det fri (Public domain)
Midt på 1800-talet då Ivar Aasen utforma det norske skriftspråket sitt (landsmål) på grunnlag av målføra, vart nynorsk nytta om norske innslag i språket i samtida i det heile, og på same tid i motsetnad til gamalnorsk. Såleis til dels av Aasmund Olavsson Vinje tidleg i 1860-åra, og av Arne Garborg i 1870-åra i boka Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse, 1877. Forutan landsmål vart skriftspråket til Aasen også nemnt «det norske folkesprog». Men i 1880- og 1890-åra tok mellom andre Garborg og Rasmus Flo i bruk omgrepet nynorsk om landsmålet. Rettskrivingsframlegget deira frå 1899 kalla dei først «Framlegg til skrivereglar for nynorsken i skularne», men endra det til «landsmaale».
Viktige institusjonar for nynorsken er mellom anna Noregs Mållag, Det Norske Samlaget, Det Norske Teatret, Nynorsk kultursentrum, Dei Nynorske Festspela, Ivar Aasen-tunet og Nynorsk Pressekontor. Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa (Nynorsksenteret) vart grunnlagt i 2005 og skal vera eit ressurssenter for nynorsk i grunnopplæringa.
Kommentarer
8. november 2016 skrev Marcus lindbæk
i finnmark snakker vi ikke bokmål så det kartet er ikke rett.
8. november 2016 svarte Ernst Håkon Jahr
Hei Marcus,
Så sant, så sant, påstanden en ofte hører, at folk snakker bokmål i Finnmark, er helt gal.
Men det kartet du ser i artikkelen her, viser ikke til talemål, men til skriftmål, hva kommunene har gjort vedtak om som hovedmål. Og da har alle finnmarkskommunene vedtatt bokmål når det gjelder norsk (samisk blir noe annet, selvsagt).
Beste hilsen
Ernst Håkon Jahr
8. november 2016 svarte Sverre Olav Lundal
Fire kommunar i Finnmark er språkleg nøytrale: Hammerfest, Nordkapp, Gamvik og Båtsfjord (grå farge på kartet).
8. juni svarte Morten Klemmetsen
Det er riktig som Jahr svarer. På 1960-1970-tallet når studenter demonstrerte, gikk noen under parolen "Snakk dialekt!" Skriv nynorsk!"Skrift er visuelle tegn. Blindeskrift må leses med fingrene, men det er tegn. Tegn hører til semiotikken. Talen er oral-auditiv. Det fins en rekke kjennetegn på skrift og tale, og de skal ikke blandes. Ingen snakker verken bokmål eller nynorsk (se parolen). Vi snakker dialekter og sosiolekter. Alle dielaketer og sosiolekter har regionale navn feks. "nord-norsk" og mer spesifikt "vadsø-dialekt". Verken bokmål eller nynorsk er reginale navn. Det fins heller ingen seriøs faglitteratur som understøtter at vi snakker bokmål og nynorsk. I grunnskolen lører vi ikke å snakke. Vi lærer å skrive, bokmål og nynorsk. Først i videregående starter talemålsundervisning. Der lærer elever om norske dialekter, og å klassifisere disse.
8. november 2016 skrev Ernst Håkon Jahr
Beste Sverre Olav,
Takk for denne presiseringa. Du har sjølvsagt rett i dette.
Beste helsing,
Ernst Håkon Jahr
7. juni skrev Morten Klemmetsen
Jeg syns dette er forvirrende tekst. Det er vanskelig å forstå hvor fagansvarlig vil. Under overskrifta Historikk bruker fagansvalig tre ulike benevninger for "Landsmål". Det er skriftspråket, landsmål og nynorsk. Jeg ville ha fjerna termen "nynorsk", og heller brukt den ene av de to andre alternativene.
Så fortsetter det med at landmål er benytta i samtida. Jeg er frista til å si: Jaha? "i det heile" forstår jeg heller ikke.
Og så videre. I motsetning til gammelnorsk. Jeg forstår ingenting av den første perioden fram til første punktum. Gammelnorsk refererer vel til unionstida. Da bør gammelnorsk referere til talemålet. Vi må skille på tale og skrift. I unionstida var i allefall offisiell norsk skrift dansk. I Norge skrev embedsstanden dansk, mens nordmennene snakka dialekt. Jeg vet ikke om det fans noen som skreiv gammelnorsk. De skriftlærde døde ut med Svarteddauen, altså før unionstida. Nordmenn hadde ikke skriftspråk gjennom det Ibsen omtalte som 400-års natta (unionstida). Da forstår jeg heller ikke at gammelnorsk skal referere til et norsk skriftspråk. Vi hadde ikke et eget norsk skriftspråk i Norge, men vi forsatte å snakke norsk dialekt. Derfor må gammelnorsk referere til talemålet (dialektene). Og talemål er jo ikke skrift.
Og så videre. Foruten landsmål vart skriftspråket til Aasen. Det er samme referanse; en dublering. Egentlig står det "Forutan Landsmål vart landsmålet til Aasen også nevnt "Det norske folkespråk" event. "Foruten skriftspråket vart skriftspråket til Aasen også nevnt". Jeg ville skrevet Landsmålet til Aasen vart også nevnt "Det norske folkespråk." event. Skriftspråket til Aasen vart også nevnt "Det norske folkespråk". Men folk flest var analfabet. Folkespråket må igjen referere til talemålet. Selv Eidvoldmennene brukte fingeravtrykk på vedtak. De var bønder, som ikke kunne skrive navnet sitt, men de snakka perfekt norsk. Da har vi kommet til 1814. Landsmål ble laga 40 år seinere. De som kunne skrive, skrev dansk. Grunnloven ble skrevet på dansk (eller norsk. Dansk skrift var norges skriftspråk).
Videre. I norsk målsoge er nynorsk også ei nemning for perioden etter ca. 1525, til skilnad fra norrønt (ca. 700 – ca. 1350) og mellomnorsk (ca. 1350 – ca. 1525).
Ja. Aasen laga landsmål (senere nynorsk) i ca 1850. Det er for så vidt riktig at 1850 er 325 år senere enn 1525. Men igjen er det en babelsk forvirring. For det første ber jeg om kilde for påstanden. Den vil jeg selv gjerne tolke. Jeg forstår det ikke. Nynorsk ble offisielt navn i 1919, tror jeg. Hvordan nynorsk kan referere til 325 år før sin tid, det sliter jeg med å forstå. Jeg er redd at fagansvalig - igjen - ikke skiller på tale og skrift.
Språkrådet forstår ikke skillet på tale og skrift. Påstanden om at nynorsk refererer 325 år før sin opprinnelse til en tid da nordmenn snakka norsk og dansk var norsk skriftspråk, står på Språkrådet sin hjemmeside. Denne påstanden etterlyser jeg altså kilden til. Det er i beste fall ukronologisk. Språkrådet forsøker også å svare på spørsmålet om hvor mange som snakker nynorsk. Der er og skrift (bokmål og nynorsk) og tale blanda sammen i en salig saus. Jeg har konfrontert Språkrådet på dette feltet ved to anledninger. Først i 2013 (opplyste Språkrådet selv til meg) og nå igjen i 2018. Språkrådet har ikke kompetanse verken til å se skillet på skrift og tale eller kompetanse til å ønske å se skillet på skrift og tale. Det er nødvendig å se skillet mellom skrift og tale for å kunne gjøre rede for den komplekse norske språkhistorien.Ellers får man servert teksten som denne om nynorsk på snl.no og på språkrådet sin hjemmeside.
Er virkelig dette standarden til norske lingvister? I så fall er jeg flau.
8. juni svarte Erik Bolstad
Takk for kommentar!
Det ser ut til at du ikke har forstått at nynorsk er to ting: Navnet på et skriftspråk og navnet på en språkhistorisk periode.
Den språkhistoriske perioden nynorsk er tiden etter mellomnorsk (1350 – 1525). Det er vanlig å dele inn norsk språkhistorie i gammelnorsk, mellomnorsk og nynorsk; på samme måte som man deler inn i gammelsvensk, mellomsvensk og nysvensk eller gammelengelsk, mellomengelsk og nyengelsk.
Du skriver at gammelnorsk er språket i unionstida. Det er feil. I den gammelnorske språkperioden skrev vi det som i dag blir kalt norrønt. Perioden varte fra ca. 700 til ca. 1350.
8. juni svarte Morten Klemmetsen
Takk for svar! Nynorsk som språkhistorisk epoke, er nytt for meg. Jeg etterlyste kilde, men kilden er oppgitt. Det beklager jeg. Selv om en forfatter opplyser at nynorsk epoke er mellom 1350 og 1525 så er det mulig å utøve kildekritikk. Jeg er kjent med at epokene har vært urdnordisk, norrønt, mellomnorsk og moderne norsk. Moderne norsk fra ca 1500. Norsk skriftspråk var utdødd. Mellomnorsk refererer til talemålet. Nynorsk-tida du refererer til sammenfaller med Svartedauen. De norske skriftlærde, altså prestene, døde, og med dem døde det norske skriftspråket. Det var gjerne norrønt. Så kommer unionstida (1380-1814). Da var dansk skrift norsk skriftspråk. Dansk kan neppe kategoriseres som nynorsk. Det er skriftspråket som behandles her, og ikke talemålet. I Norge skrev embedsstanden dansk, men norske bønder og fiskere snakka norsk. De var analfabet. De satte fingeravtrykk. Fortellinger ble overlevert muntlig til de ble skrevet i det 1900 århundre. Den nynorske perioden du refererer til mangler et genuint og autentisk norsk skriftspråk. Det var dansketida, og det ble skrevet dansk. Dansk er neppe nynorsk.
8. juni svarte Erik Bolstad
Hei igjen. Inndelingen i gammel-, mellom- og ny- er vanlig i alle europeiske språk. I Norge blir dette komplisert av at ett av skriftspråkene heter nynorsk.
Etter det jeg kan se er det ingen sammenblanding av disse begrepene i artikkelen. Les teksten en gang til. Vi sier ikke på noen måte at dansk er nynorsk.
God helg!
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.