nyromanen

Nyromanen er en betegnelse som knyttes til en del franske forfattere og deres verker fra 1950- og 1960-årene, som for øvrig er innbyrdes meget forskjellige. Som nyromanens fremste representanter regnes Nathalie Sarraute, Alain Robbe-Grillet, Michel Butor og Claude Simon. Også blant andre Samuel Beckett, Marguerite Duras og Robert Pinget hadde, med deler av sine forfatterskap, tilknytning til retningen.

Bakgrunnen for nyromanen uttrykkes blant annet i Robbe-Grillets Pour un nouveau roman (1963, norsk oversettelse For en ny roman, 1971), og var et felles oppgjør med den tradisjonelle romanen, særlig den realistiske romanen fra 1800-tallet. Denne hadde brukt en rekke litterære konvensjoner og strategier for å skape virkelighetsillusjon. Nyromanforfatterne mente at disse konvensjonene var et hinder for en dekkende beskrivelse av virkeligheten. De var særlig opptatt av romanens form, og forsøkte å definere dens funksjonsområde på nytt.

Ikke minst avviste nyromanforfatterne romandiktningens «underholdningsaspekt». Deres mål var å anvende romanen som et redskap til å søke erkjennelse av språkets virkemåter og av forholdet mellom språk og virkelighet. I så måte plasserte de seg bevisst i direkte forlengelse av tradisjonen fra forfattere som Marcel Proust, Franz Kafka og James Joyce. Også skikkelser som den eksentriske romanforfatteren Raymond Roussel og den nyskapende kritikeren Roland Barthes har hatt stor betydning for nyromanforfatterne.

Nyromanen mangler både tradisjonell psykologisk karaktertegning og tradisjonell handling; et hovedtema i mange nyromaner er hvorledes romanen selv blir utarbeidet. I 1970-årene forsøkte blant andre forfatteren og kritikeren Jean Ricardou å føre oppgjøret med den tradisjonelle romanen enda videre. For ham var romanen et «språkspill» som ikke viste til noen virkelighet eller noe innhold, men den hadde likevel en sterkt samfunnskritisk karakter. Denne formalistiske holdningen ble særlig kritisert av Sarraute og Butor, og også Robbe-Grillets seneste selvbiografiske bøker er sett på som en understrekning av at romanen skal ha en forankring i virkeligheten.

Etter 1980 har mange av nyromanens problemstillinger kommet mer i bakgrunnen, men enkelte av dens prinsipper synes å ha fått varig innflytelse på europeisk og amerikansk romandiktning.