Ludvig Hope, født i Masfjorden, norsk legpredikant; virket fra 19-årsalderen som reisepredikant for Norsk Luthersk Misjonssamband (Kinamisjonsforbundet), 1931–36 generalsekretær samme sted. Han tilhørte den kirkekritiske retningen innen legmannsbevegelsen på Vestlandet (broderringen), som skjelnet skarpt mellom «Guds folk», dvs. de vakte, og den institusjonelle kirke, som «eit stillas me står på for å byggja Kristi kyrkja». Kirken var for Hope en folkepedagogisk institusjon som skulle berede grunnen for vekkelsesbevegelsen. Han avviste tidlig det kirkelige embete og krevde rett for legmenn til å utdele nattverden. Fra 1906 stod det skarp strid om dette spørsmålet. Floken ble løst ved at Stortinget 1913 gikk med på kravet om «nattverdens frigivelse», dvs. rett til privat nattverd innenfor Den norske kirke. Hope skrev flere kirkepolitiske traktater: Nadverdspørgsmaalet (1906), Veien (1920), Kyrkja og Guds folk (1923), Framtidslinene i norsk lekmannsarbeid (1928) og Kyrkja og lekmannsarbeidet (1932).

I okkupasjonsårene ble han en av de fremste lederne for kirkefronten; han var med på å stifte Kristent samråd høsten 1940 og var medlem av den midlertidige kirkeledelsen fra starten sommeren 1942. Sammen med Ole Hallesby stod han bak Kirkeledelsens brev til Quisling om jødeforfølgelsen (okt. 1942) og arbeidsmobiliseringen (mai 1943). Han ble arrestert mai 1943 og satt på Grini til aug. 1944.

Hope var en meget lest oppbyggelig forfatter, utgav bl.a.: Aand og kraft (1918), Kristus vårt liv (3. oppl. 1920), Mot maalet (5. oppl. 1935), I liv og død (1928), I disse siste dager (1937), Skrifter i samling utkom i 9 bind 1945–48. En bibliografi av W. P. Sommerfeldt utkom 1948.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.