krigskunst

Et av de første forsøkene vi kjenner på å samle og systematisere kunnskap om krig med den hensikt å vinne den neste, kommer fra Kina, noen hundre år før vår tidsregning. Av de såkalte sju militære klassikere fra antikkens Kina er Kunsten å krige av Sunzi den overlegent mest kjente. Den ble, så langt man er i stand til å rekonstruere, første gang oversatt til et europeisk språk i 1772. Den har følgelig, i det minste i prinsippet, vært tilgjengelig for militære tenkere i Europa siden den tid. Det er like fullt vanskelig å fastslå bokens virkningshistorie.

Også fra andre antikke kulturer, som den greske, romerske og senere bysantinske, finner vi lærebøker om krigskunst, men den bevarte litteraturen fra dette fagfeltet er i våre øyne ikke like sofistikert som de bevarte tekstene innenfor for eksempel etikk og politikk.

Et viktig vannskille i krigskunstens historie kom med italieneren Niccoló Machiavelli (1469–1527). Han er den eneste militære tenker fra renessansen som er praktisk tilgjengelig for alminnelig interesserte lesere av i dag, og er den første militærteoretiker av noe format etter oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Han er utvilsomt mest kjent for å ha skrevet Fyrsten, en av litteraturhistoriens mest berømte − og beryktede − bøker. Den eneste av hans bøker som kom ut i hans egen levetid, er imidlertid Krigskunst (Dell’arte della guerra), som ble publisert i 1521. Boka hviler tungt på arven fra romerske Vegetius og hans De Re Militari.

I århundrene før Machiavellis tid hadde både krigens aktører og krigen selv ligget utenfor det den lille kretsen av boklesere var opptatt av, og en praktisk bok om krigføring ville derfor ikke hatt større hensikt. Utbredelsen av boktrykkerkunsten endret på det.

Machiavellis Krigskunst har én fot i den førmoderne verden, og den andre i det moderne. Komposisjonen minner om Platons dialoger, hvor teksten fremstiller en fiktiv samtale mellom autentiske personer. Bokens dedikasjon, til adelsmannen Lorenzo de Filippo Strozzi, vitner også om en tid hvor forfattere ikke hadde et bokkjøpende publikum å støtte seg på, men var avhengig av økonomiske bidrag fra rike mesener.

På den annen side fremstår boken som moderne først og fremst fordi den var skrevet på italiensk, det vil si på et dagligspråk. Den var derfor et viktig skritt i den brede demokratiseringen av kunnskap som fulgte i trykkekunstens fotspor.

Krigskunst representerer også et tidlig eksempel på jakten etter de såkalte krigsprinsipper, det vil si hvilke handlingsregler det kan være lurt å følge om man ønsker å lykkes i krig. Machiavelli gir selv 27 generelle prinsipper av typen «alt som hjelper fienden skader deg, og alt som hjelper deg skader fienden». Prinsippene er av en så generell og aforistisk karakter at de gir assosiasjoner til Sunzi, uten at vi har noen indisier på at Machiavelli kjente til hans verk.

I motsetning til spesielt Carl von Clausewitz’ Om Krigen (1832), er det få i dag som leser Machiavellis Krigskunst for å få inspirasjon til å reflektere over dagens militære og sikkerhetspolitiske spørsmål. Boken leses primært av historisk interesse.

I århundret etter Machiavelli, inntraff det som har fått navnet Den vitenskapelige revolusjonen. Nye metoder, og ikke minst et nytt syn på kunnskap, gjorde at de nye filosofer og vitenskapsmenn opparbeidet seg store forventninger til hva det var mulig å få til med vitenskapelige metoder. Spesielt etter at Isaac Newton (1642–1727) hadde forklart hvordan universets store urverk fungerte, var det mange som fant det svært usannsynlig at mennesket selv ikke skulle være en del av dette maskineriet. Hvis man kunne forklare planeters bevegelser, kunne man, ifølge blant andre Pierre-Simon Laplace (1749–1827), også forklare alt annet.

Det at vi i praksis ikke makter å forutsi alle menneskers handlinger, er ifølge dette synet ikke annet enn et uttrykk for at vi ennå ikke har funnet alle de krefter og alle de matematisk beskrivbare sammenhenger som virker i verden, og fått beskrevet alle relevante variabler. Et slikt arbeid vil selvfølgelig være svært komplisert og omfattende, men ikke umulig.

Også innenfor den gryende militærvitenskapen rådet det en betydelig optimisme hva gjaldt menneskets evner til å forstå og forklare krigers forløp. Moritz av Saxen (1696–1750) hevdet for eksempel at krig kunne utkjempes uten å overlate noe som helst til tilfeldighetene, og at den ferdigheten kjennetegnet det høyeste nivået i en generals kunnskap og utdanning. Adam Heinrich Dietrich von Bülow (1757–1807), hevdet at ikke bare krigskunsten, men også krig som fenomen, ville forsvinne i fremtiden fordi man, basert blant annet på hans eget geometriske system, etter hvert kunne regne ut fremtidige krigers utfall med største nøyaktighet. Når de store land i Europa hadde spist de små, ville den evige fred råde. Det var ingen vits å starte en krig man på forhånd visste at man kom til å tape.

Begrepet «kunst», slik vi bruker det i dag, oppstod også på 1700-tallet. Kunst ble på mange måter motstykket til vitenskap. Mens vitenskap er basert på objektivitet, lovmessigheter og matematiske sammenhenger, er kunst på sin side basert på kreativitet, inspirasjon og udefinerbart talent. Det var først når begrepene kunst og vitenskap var etablerte, at spørsmålet om hvorvidt krig er det ene eller det andre kunne oppstå.

Antoine Henri Jominis (1779–1869) Précis de l'art de la guerre er kanskje 1800-tallets mest kjente militære lærebok, og tittelen antyder at krig både er kunst og vitenskap. Boken skriver presist, eller vitenskapelig, om kunsten å føre krig. Slik har også mange sett på det i ettertid. For å lykkes i krig må du både være systematisk og planmessig – vitenskapelig – men også ha evne til å utnytte muligheter som brått oppstår på kreative og uforutsigbare måter. Man kan også tenke at mens offiserene står for det vitenskapelige, er det de politiske myndigheter som må stå for kunsten. Å oppnå resultater i krig er en vitenskap, å bruke krigens resultater er en kunst.

At det er vanskelig å sette en presis grense hvor vitenskapen slutter og kunsten begynner, gjelder også mer generelt. Å finne fruktbare vitenskapelige hypoteser er et kreativt arbeid på linje med å komponere symfonier eller skrive dramatikk. At Albert Einstein likte å bli observert med en fiolinkasse under armen var neppe tilfeldig. Han oppfattet seg selv som en kreativ kunstner, som så sammenhenger ingen andre så, og som ingen kunne slutte seg til basert på eksisterende teori. Men når han testet hypotesene sine, gikk han vitenskapelig til verks. Han var begge deler, kunstner og vitenskapsmann, kreativ og metodisk.

Den stadig tilbakevendende diskusjonen om hvorvidt krig er kunst eller vitenskap, eller snarere vektingen de to imellom, kan imidlertid ende i en skummel blindvei. Som Carl von Clausewitz skriver: «At vi har tatt utgangspunkt i en forestilling om at krig er kunst eller vitenskap, har ledet oss i feil retning i den forstand at det har ført til at vi utilsiktet har kommet til å likestille krig med andre kunster eller vitenskaper, noe som igjen har ført til en rekke andre feilaktige analogier.» Ved å sammenligne krig med kunst og/eller vitenskap glemmer vi lett både med- og motspillere.

Både kunst og vitenskap kan du bedrive helt alene, noe som er helt umulig i krig. Der er det alltid en motstander som du ikke bør glemme, noe man imidlertid stadig gjør. Som statsviteren Colin Gray skriver: «Folk som ikke er kjent med forsvarsanalytikernes obskure verden, vil bli overrasket over hvor vanlig det er at kreative, energiske og målrettede strategiske tenkere glemmer fullstendig at også motstanderen har valg og preferanser.»

Clausewitz tok derfor til orde for at i stedet for vitenskap og kunst er kortspill den aktiviteten i vår dagligdagse verden som ligner mest på krig. I tillegg til flaks og uflaks har kortspill et grunnleggende sosialt aspekt som verken kunst eller vitenskap har. Derfor trekker Clausewitz også paralleller til handel og politikk.

Enkelte har også hevdet at handel er en enda bedre metafor for krig enn det spill er. Spill er gjerne regulert av regler for hva som er lovlige trekk og hvordan man opptjener poeng. I sjakk er det for eksempel helt bestemte regler for hvordan brikkene kan flyttes, og hvor brettet slutter. Verken krig eller handel er så bundet i formen. Handelsmetaforen får også godt fram at krig, og ikke minst forberedelser til krig, kan være del av en forhandlingsprosess.

Resultatet av alt du gjør i kortspill, og politikk og handel for den del, avhenger av hva dine med- og motspillere gjør. Slik er det også i strategien, men noe det er lett å glemme, spesielt om man legger til grunn at strategi ligner på kunst og/eller vitenskap. Man må alltid huske at motstanderen er en aktør som tar sine egne valg. Clausewitz slo derfor noe kategorisk fast at: «Ingen bok kan egentlig lære oss hvordan vi skal gjøre noe. Ordet kunst burde derfor ikke inngå i noen boktittel.»

I tillegg til at begrepsparet kunst og vitenskap gjør at man lett kan miste krigens kollektive natur av syne, er også bedømmelseskriteriene annerledes i krig enn i kunst og vitenskap. Både kunst og vitenskap kan bedømmes på sine egne premisser. En roman som selger dårlig kan like fullt bli vurdert til å være et fantastisk kunstverk. På samme måte kan et vitenskapelig arbeid bli vurdert som fremragende, selv om ingen i øyeblikket ser noen praktisk nytte av det.

Krig, derimot, kan aldri bli vurdert på sine egne premisser. Krig må alltid vurderes i forhold til hva den leder til. Som Clausewitz skrev: «På sitt høyeste nivå blir krigskunsten til politikk, riktignok en politikk som i stedet for å skrive diplomatiske noter, utkjemper slag. Sett i lys av dette perspektivet er det uakseptabelt og faktisk skadelig dersom man åpner for en ren militær vurdering av en større krigshendelse eller en plan for en slik hendelse. Ja, det er meningsløst å trekke inn militære i krigsplanleggingen, slik at de kan foreta en rent militær vurdering av hva kabinettet skal gjøre.»

Dette er også kjernen i det mest kjente budskapet fra Clausewitz’ Om krigen «Vi ser altså at krig ikke bare er en politisk handling, men et ekte politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en gjennomføring av denne, med andre midler. Det særegne ved krigen dreier seg bare om det særegne ved de midlene den tar i bruk. […] Det politiske formålet er hensikten. Krigen er middelet. Og middelet kan aldri betraktes isolert fra hensikten.»

Mange har imidlertid misforstått dette budskapet. Clausewitz påstår ikke at krig alltid er fortsettelse av politikk med andre midler, men at den bør være det: «[K]rig er ikke tidsfordriv. Den dreier seg ikke bare om begeistringen over å våge og vinne. Den har ingen plass for uansvarlige entusiaster. Krigen er et alvorlig middel for et alvorlig formål.»

• militærteori
• militær taktikk
• militær strategi

• Clausewitz, Carl von. Om krigen (redigert av Jacob Børresen, oversatt av Lars Holm-Hansen, Vidarforlaget, 2020)
• Høiback, Harald. Krigskunstens historie – fra 1500 til i dag. (Cappelen Damm, 2014)
• Machiavelli, Niccoló. Krigskunst (oversatt av Jon Bingen, Vidarforlaget, 2012)
• Sunzi, Kunsten å krige (oversatt av Harald Bøckman, Gyldendal, 1999)