Gunvor Hofmo, født i Oslo, norsk lyriker, debuterte 1946 med diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene, som ble fulgt av Fra en annen virkelighet (1948), Blinde nattergaler (1951), I en våkenatt (1954) og Testamente til en evighet (1955); Samlede dikt utkom 1968.
Etter at hun hadde vært taus i 16 år kom samlingen Gjest på jorden i 1971, og den tar på mange vis opp tråden der forfatteren slapp den i 1955. Samlingene November (1972), Veisperringen (1973), Mellomspill (1974), Hva fanger natten (1976), Nå har hendene rørt meg (1981), Stjernene og barndommen (1986), Nabot (1987), Ord til bilder (1989), Fuglen (1990), Navnløst er alt i natten (1991), Tiden (1992) og Epilog (1994), bekrefter alle Hofmos posisjon som en av våre betydeligste lyrikere.
Hennes diktning forteller om ensomhet og kulde, men også om sterk indre varme, om lengsel etter samkvem med mennesker, men også om mystisk-religiøs opplevelse. Mange av diktene er fylt av hemmelighetsfulle visjoner, ofte skjønne, ofte skrekkinnjagende. Hun er en av de ypperste og mest typiske representanter for den generasjon som stod frem like etter den annen verdenskrig, og en av våre betydeligste lyriske modernister. Et utvalg av hennes dikt, Det er ingen hverdag mer, kom i 1976, og Samlede dikt i 1996. Samlingen Etterlatte dikt ble utgitt 1997 og Jeg glemmer ingen (1999) inneholder femten dikt som ble funnet blant Hofmos etterlatte papirer. I 2000 utgav Jan Erik Vold Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo.
Hun fikk Kritikerprisen 1971 og Doblougprisen 1982.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.