Hofmo debuterte så å si på nytt da hun i 1971 utga Gjest på jorden. Fra 1971 og frem til hun døde i 1995, rakk Hofmo å utgi 15 diktsamlinger. Enkelte har ment at diktene fra denne andre fasen hadde mistet noe av sin ekstraordinære intensitet. Man finner likevel igjen mange av de samme temaene og motivene. Repertoaret utvider seg imidlertid både motivisk og formelt. I Gjest på jorden finner vi en serie med korte, konsentrerte prosadikt. I Det er sent (1978) inngår det en serie aforismer, kalt «Strøtanker». I flere av samlingene finner vi diktsviter eller diktserier med ulike motiver, og i mange av disse kan man se at Hofmo hadde tatt til seg impulser fra den forenklingen som nye forfattergenerasjoner hadde tilført samtidslyrikken.
Som billedskaper var hun først og fremst metaforisk og allegorisk i sin tilbøyelighet. Det kan vi se i typiske eksempler som dette fra Det er sent: «Natten kommer/gjennom himmelens korridorer/skyver skyene foran seg/som sykebårer.» I det hele tatt var Hofmo en visuell dikter, og hun skrev en rekke dikt til bilder (ekfraser). I hennes produksjon fins det dikt om Pablo Picassos verk, om Marc Chagall, Paul Gaugin, Vincent van Gogh og Harald Sohlberg. Men Hofmo skrev også kunstnerportretter av diktere, for eksempel om Henrik Wergeland, Amalie Skram og Per Sivle. Det fins også en rekke dikt om bibelske skikkelser, ikke minst i hennes senere produksjon.
På sin måte var Hofmo nemlig også en religiøs lyriker. Men hun fremstår sjelden som en troende gudsdyrker vendt mot sin Gud i lovsang. Tvert imot er hun en opprører som protesterer mot livsvilkårene og anklager Gud for å ha vendt seg bort fra menneskenes lidelse. Ofte er bitterheten mot Gud krass og brutal: «Du, Gud, er den som har stukket vårt øye ut.» Hofmo skriver i den eneste religiøse sjanger der det er plass for gudsopprøret, nemlig klagesangen (trenodien). Sjangeren er kjent helt fra Det gamle testamentet, og det går an å beskrive flere av Hofmos dikt som en modernistisk fornyelse av trenodien.
For det meste skrev imidlertid Hofmo i den andre fasen tette, konsentrerte dikt, bestående av korte vers, der stemning og lyrisk bilde fant sin ubestridelige form i et lite fortellingsfragment, som følgende lille sommerskildring: «Sommeren løper/som et lite barn/inntil den møter/en gammel mann: høsten.»
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.