Gunvor Hofmo var en norsk forfatter og en av etterkrigstidens fremste lyrikere. Hennes navn er for ettertiden knyttet til et sentralt sitat fra debutsamlingen: «Det er ingen hverdag mer» (1946). Andre verdenskrig og dens redsler var en sentral impuls for hennes forfatterskap, og den preger livsfølelsen i hennes diktning som en opplevelse av å befinne seg i permanent eksistensiell unntakstilstand.
Gunvor Hofmo var født i Oslo i 1921. Hun var 19 år da krigen kom til Norge. Samme år traff hun den østerrikske jødiske flyktningen Ruth Maier. De to ble etter hvert kjærester, men Ruth ble arrestert og sendt til utslettelsesleiren Auschwitz sammen med 532 andre norske jøder med transportskipet Donau den 26. november 1942. Gunvor fulgte sin kjæreste til kaien og hørte aldri mer fra henne. Dette skriver hun om i diktet «Jeg har våket» (1954):
«Jeg så min venninne,
den eneste, jeg så henne
gå for å dø.
Og siden har trærne sørget,
og siden har Døden trukket
min kropp og sjel og stemme
ut i fortvilelsens sjø!»
For Hofmo var krigen altså ikke bare den jevne borgers møte med okkupasjonsmakten, men en avgjørende livsskjebne som knuste kjærlighetsforholdet til den som sto henne nærmest. Samtidig representerte kjærlighetstapet et direkte og personlig møte med utryddelsen av jøder under nazistenes regime. Krigen har hos Hofmo funnet sitt kanskje sterkeste ekspressive uttrykk i norsk litteratur.
De fem første diktsamlingene til Hofmo, utgivelsene fra 1946 til 1955, danner en egen fase i forfatterskapet, både fordi de preges tematisk særlig sterkt av etterkrigstidens livsfølelse, og fordi de ble etterfulgt av en periode med 16 års taushet. Mellom de to fasene i forfatterskapet lå en lang periode med sykdom og innleggelser. Da hun i 1971 utga Gjest på jorden var det som om hun debuterte på nytt, og hun rakk å gi ut 15 diktsamlinger før hun døde i 1995.
Hofmo debuterte i 1946 med diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene. Det er her vi finner det ikoniske etterkrigsdiktet «Det er ingen hverdag mer»:
«Gud, hvis du ennå ser:
Det er ingen hverdag mer.
Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik
som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.»
I sin første samling skrev Hofmo dikt med enderim og fast rytme. I en viss utstrekning gjorde hun det fortsatt i sin neste samling, Fra en annen virkelighet (1948), men gradvis overtok det frie vers. Den strofiske komposisjonen ble også mindre dominerende, og allerede i denne samlingen var det første prosadiktet, «Kollektivmennesket». Slike dikt ble det flere av fra og med samlingen fra 1955, Testamente til en evighet.
Hele den første fasen i Hofmos poesi er preget av en ganske særegen intensitet i uttrykket. Affektiviteten ligner den typen følelsespress man oftest bare opplever i møte med plutselige impulser som innebærer livsendring. Hos Hofmo blir slike reaksjoner transformert til varige følelser som ikke gir slipp, som blir til en egen eksistensform og en permanent skjebne. Hofmo skriver om temaer som sorg, død, ensomhet, fremmedfølelse og et vanskelig gudsforhold. De tilsvarende motivene og lyriske bildene er ofte mørke, natt, kulde og naturelementer som trær, stein og ild. Slike temaer og motivkretser varieres på mange måter i alle de fem første samlingene. Etter hvert utdypes den religiøse tematikken med fortellinger om bibelske personer. Hun innlemmer etter hvert også dikt om forfattere og billedkunstnere som Charles Baudelaire og Auguste Rodin. Disse diktene peker fremover i forfatterskapet.
Hofmo debuterte så å si på nytt da hun i 1971 utga Gjest på jorden. Fra 1971 og frem til hun døde i 1995, rakk Hofmo å utgi 15 diktsamlinger. Enkelte har ment at diktene fra denne andre fasen hadde mistet noe av sin ekstraordinære intensitet. Man finner likevel igjen mange av de samme temaene og motivene. Repertoaret utvider seg imidlertid både motivisk og formelt. I Gjest på jorden finner vi en serie med korte, konsentrerte prosadikt. I Det er sent (1978) inngår det en serie aforismer, kalt «Strøtanker». I flere av samlingene finner vi diktsviter eller diktserier med ulike motiver, og i mange av disse kan man se at Hofmo hadde tatt til seg impulser fra den forenklingen som nye forfattergenerasjoner hadde tilført samtidslyrikken.
Som billedskaper var hun først og fremst metaforisk og allegorisk i sin tilbøyelighet. Det kan vi se i typiske eksempler som dette fra Det er sent: «Natten kommer/gjennom himmelens korridorer/skyver skyene foran seg/som sykebårer.» I det hele tatt var Hofmo en visuell dikter, og hun skrev en rekke dikt til bilder (ekfraser). I hennes produksjon fins det dikt om Pablo Picassos verk, om Marc Chagall, Paul Gaugin, Vincent van Gogh og Harald Sohlberg. Men Hofmo skrev også kunstnerportretter av diktere, for eksempel om Henrik Wergeland, Amalie Skram og Per Sivle. Det fins også en rekke dikt om bibelske skikkelser, ikke minst i hennes senere produksjon.
På sin måte var Hofmo nemlig også en religiøs lyriker. Men hun fremstår sjelden som en troende gudsdyrker vendt mot sin Gud i lovsang. Tvert imot er hun en opprører som protesterer mot livsvilkårene og anklager Gud for å ha vendt seg bort fra menneskenes lidelse. Ofte er bitterheten mot Gud krass og brutal: «Du, Gud, er den som har stukket vårt øye ut.» Hofmo skriver i den eneste religiøse sjanger der det er plass for gudsopprøret, nemlig klagesangen (trenodien). Sjangeren er kjent helt fra Det gamle testamentet, og det går an å beskrive flere av Hofmos dikt som en modernistisk fornyelse av trenodien.
For det meste skrev imidlertid Hofmo i den andre fasen tette, konsentrerte dikt, bestående av korte vers, der stemning og lyrisk bilde fant sin ubestridelige form i et lite fortellingsfragment, som følgende lille sommerskildring: «Sommeren løper/som et lite barn/inntil den møter/en gammel mann: høsten.»
Som kjærlighetsdikter har Hofmo langt på vei vært upåaktet, delvis fordi hun var lesbisk og at dette i tråd med tidens tradisjon fikk relativt forsiktige uttrykk, siden homoseksualitet var straffbart i Norge frem til 1972. Lest i ettertid er det imidlertid liten tvil om at flere av de diktene som er henvendt til et du med skjebnebestemmende sorg, er intense kjærlighetsdikt til Ruth Maier. Hun kaller henne gjerne «du eneste», som i diktet «Bærer jeg kronblad nå»:
«Du eneste: Hvem er jeg blitt.
En tretthet som planter bilder
i alt som er sønderslitt!»
Hun identifiserer seg med «alt som når livets bunn», og i lidelsens, fornedrelsens og de utstøttes skjebne finner hun et overskridende fellesskap med sin døde elskede: «Bærer jeg kronblad nå/våte av natt og vidder/kjenner jeg døden slå//sin ånde fra bladenes hud/og røre ved dyp hvor vi møtes/du og jeg og vår Gud…»
Hofmo var først og fremst lyriker. Hun skrev imidlertid også artikler og kronikker om litteratur og var en tid litteraturkritiker. I tillegg skrev hun prosaskisser og enkelte noveller. Disse er samlet og utgitt under redaksjon av Jan Erik Vold, og de gir, sammen med biografiske opplysninger om dikteren, et fyldig og verdifullt bilde av Hofmos liv og virke. Boken kom i 2000 og hadde tittelen Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo. Et utvalg av Hofmos dikt, Det er ingen hverdag mer, kom i 1976, og Samlede dikt i 1996. Samlingen Etterlatte dikt ble utgitt 1997 og Jeg glemmer ingen (1999) inneholder femten dikt som ble funnet blant Hofmos etterlatte papirer.
I et litteraturhistorisk perspektiv rager Hofmo som en av de aller betydeligste lyrikerne fra den andre delen av det 20. århundret.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.