Alexander Kielland, født i Stavanger, norsk forfatter, bror til K. L. Kielland og far til J. Z. Kielland. Tilhørte en av Stavangers eldste handelsslekter, gikk på Stavanger katedralskole; student 1867, cand.jur. 1871; giftet seg 1872 med Beate Ramsland og kjøpte Malde teglverk ved Stavanger, som han drev til 1881. Han fikk der godt kjennskap til det praktiske liv og arbeidernes vanskelige kår. Samtidig fordypet han seg i radikal tenkning i samtid og fortid: Heine, Darwin, Stuart Mill og Brandes, men mottok også sterke inntrykk fra Søren Kierkegaards forfatterskap. Alt med skuespillet Paa Hjemveien (1878), delvis inspirert av Camilla Colletts Sidste Blade, stilte han seg på venstre fløy i kulturkampen. Sitt gjennombrudd fikk han med Novelletter (1879), hvor hans elegante, poengterte stil med ett slag plasserte ham blant våre fremste prosaforfattere. Nye Novelletter (1880) og For Scenen. Tre Smaastykker (s.å.) var nye bidrag til det området han alt hadde erobret.
I 1880 kom romanen Garman & Worse, en mesterlig skildring fra hans fødeby, fylt av motsetningen mellom rikdom og fattigdom, mellom gammel og ny tid, snart lyrisk, snart satirisk. Med den bitende skildring av byråkratiet i Arbeidsfolk (1881) stilte han seg på ytterste venstre fløy i den politiske kamp, og like sterk forargelse vakte han med Else. En Julefortælling (1881), et angrep på kristelig-moralsk hykleri. Etter disse to bøkene kom Skipper Worse (1882) som en overraskelse. Romanen gir et ypperlig kulturhistorisk tidsbilde fra Stavanger i første halvpart av 1800-tallet, og samtidig en forståelsesfull og sympatisk skildring av haugianernes kamp mot statskirken. To Novelletter fra Danmark (1882) inneholder en av hans krasseste sosiale noveller og en av hans mest artistiske. Deretter gav han sammen med E. Brandes ut en dramatisering av Garman og Worse (1883). I oppdragelsesromanen Gift (1883) gikk han til angrep på latinundervisningen og det offisielle hykleri, samtidig som han gav et ypperlig bilde av en betydelig kvinne som går til grunne i småbyens trange forhold, og i fortsettelsen, Fortuna (1884, filmatisert for fjernsyn 1993) skildrer han økonomisk krise og angriper forretningshumbug.
Ingen samtidig norsk forfatter hadde så konsekvent kjempet for den politiske frigjøring; men det fantes også mange innen venstrepartiet som vanskelig kunne forsone seg med hans moralske og religiøse frisinn. Da Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie 1885 sendte inn til Stortinget et forslag om diktergasje for Kielland, ble bevilgningen nektet med tilslutning av Johan Sverdrups regjering. Den kvasse striden om dette spørsmålet mellom de moderate og pietistiske representanter innen Venstre på Vestlandet og de mer liberale venstregruppene, klarla et motsetningsforhold som lenge hadde vært merkbart innen partiet, og bidrog til delingen i det moderate og det rene Venstre. Kielland deltok ikke personlig i striden som ble ført om hans virksomhet, men i Sne (1886) angrep han den konservative statskirkekristendom og i Sankt Hans Fest (1887; filmatisert 1947) vestlandspietismen. I denne perioden kom også lystspillene Tre par (1886) og Bettys Formynder (1887), der han tar forbehold overfor kvinnefrigjøringen, dessuten den politiske komedien Professoren (1888).
Kielland, som 1886–88 hadde bodd i Frankrike, overtok fra nyttår 1889 redaksjonen av Stavanger Avis, men oppgav bladet etter ett år. En artikkelserie om Forsvarssagen, som vendte seg mot den konservative rustningsbevegelse, kom som særtrykk 1890. Selv om Kielland var demokrat og venstremann, var det mangt ved utviklingen som frastøtte ham, og i romanen Jacob (1891; filmatisert av Tancred Ibsen 1940) tok han fatt i parvenygenerasjonen. Han ble høsten 1891 borgermester i Stavanger og 1902 amtmann (fylkesmann) i Romsdal. I denne tid gav han bare ut Mennesker og Dyr (1891), en samling småstykker, og Omkring Napoleon (2 bd., 1905), som i mange partier er skrevet med ypperlig stilkunst. Kielland døde under et opphold på Bergens sykehus og ble gravlagt i Stavanger. I Reknesparken i Molde ble det 1907 avduket en byste av Kielland, modellert av P. S. Krøyer; den var skjenket av Bjørnstjerne Bjørnson, som selv holdt avdukningstalen. På Stavanger torg ble det 1929 avduket en statue av dikteren, modellert av billedhuggeren M. Vigrestad.
Kiellands brev, i seg selv fine små kunstverk, er utgitt av flere, bl.a. av F. Bull (1949, i utvalg 1969); en fire binds utgave ved Johs. Lunde (1978–82). Utvalg av hans artikler fra Stavanger Avis er utgitt ved E. O. Risa (En Svøbe for Byen, 1983; En Fornøielse for Landet, 1984; Landet paa Ende, 1985). Kiellands opptegnelser til en selvbiografi er utgitt ved Ø. Anker (Agerhøns med Champagne, 1983) og et utvalg av hans reisebrev ved O. Apeland (Løvene i Fontainebleu, 1992). Hans samlede verker er utgitt flere ganger, bl.a. en standardutgave i 5 bd. ved P. L. Stavnem og A. H. Winsnes (1919).
Kommentarer
7. oktober 2011 skrev Hallvard Myrmel
"Alexander Kielland, Alexander Lange Kielland, født 18. februar 1849, død 6. april 1906, født i Stavanger, norsk forfatter, bror til K. L. Kielland og far til J. Z. Kielland."
J.Z.Kielland var virkelig far til Alexander Kielland og ikke motsatt.
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.