estetikk

Avgrensning av estetikken som filosofisk disiplin fra andre disipliner kan være vanskelig. Monroe Curtis Beardsley skiller for eksempel mellom forskjellige måter å beskjeftige seg med kunstverker på. Problemer som vedrører de enkelte kunstverker, for eksempel hvilken toneart en melodi går i, eller hvor peripetien finnes i Sofokles' tragedie om kong Ødipus, ligger ifølge Beardsley utenfor estetikkens område. Dette er spørsmål som kritikken beskjeftiger seg med, og krever ikke teoretisk refleksjon, men sakkunnskap og dyktighet i interpretasjonen. Først når man fokuserer på selve begrepsdannelsen kan det ifølge Beardsley være tale om estetikk. Man stiller ikke spørsmål som «Er dette en tragedie?», men i stedet «Hva er de fundamentale kjennetegn ved en tragedie?»

Noen slike spørsmål kan behandles av teoretikere innenfor de enkelte kunstartene, men jo mer vidtrekkende og grunnleggende de blir, slik at også fundamentet for kritikken problematiseres, jo mer må de overlates til den filosofiske estetikk. Estetikk blir dermed ikke bare «læren om det skjønne» i snever forstand, men en filosofisk disiplin som tar opp grunnlagsproblemene i de enkelte estetiske disipliner, og som også vurderer andre egenskaper enn skjønnhet. Estetikk som disiplin er nært forbundet med kunstteori.

Estetikken kan inndeles på mange måter. Man kan for eksempel når det gjelder kunstestetikk dele den inn etter de tre instanser i kommunikasjonsprosessen mellom kunstner og mottaker, og snakke om geni-estetikk, som legger vekt på kunstneren, resepsjons-estetikk, som behandler mottagerens opplevelse, og verk-estetikk, som fokuserer mer på kunsten enn på opphavsmannen og mottageren. Eller man kan dele den inn i om den er normativ eller deskriptiv, om den angår den subjektive smak eller objektive kriterier, om den har det skjønne, det sublime, det heslige eller til og med det onde som overordnet kategori. Naturestetikken forholder seg til estetiske kvaliteter og våre vurderinger direkte, og er intimt forbundet med metafysikk og vitenskapelige teorier om natur og persepsjon.

Platon forstod kunsten som en avbildning av sanselige gjenstander som i sin tur ble oppfattet som avbildninger av ideen. Slik sett var kunsten fjernere fra sann erkjennelse enn håndverkerens produkter. På den annen side mente Platon at visse former for dans og musikk hadde positiv moralsk virkning fordi de åpnet sinnet for ideene. I Staten og Lovene ble det moralske kriteriet på kunsten dominerende, og det var mange kunstformer Platon ikke fant plass til i sin idealstat.

Aristoteles oppfattet også de forskjellige kunstarter som en avbildning (gresk mimesis) av virkeligheten. I Om diktekunsten skilte han mellom forskjellige kunstarter ut fra hvorledes de avbilder virkeligheten. Han viet særlig den greske tragedie oppmerksomhet og tilla teaterkunsten mye større betydning enn Platon. Platons og Aristoteles' ideer om det skjønne fikk stor betydning for middelalderfilosofenes estetikk, blant annet drøfter Thomas Aquinas estetiske spørsmål i sine teologiske verker.

I renessansen skjer det en gjenoppvekking av antikkens estetikk, blant annet gjennom Marsilio Ficinos kommentarer til Platons Symposion (1474–1475) og Leon Battista Albertis tre bøker om maleri, skulptur og arkitektur.

Estetikk ble først grunnlagt som egen vitenskap av den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten i verket Aesthetica (1750). Viktige forløpere var Lord Shaftesbury og Francis Hutcheson (An Inquiry Into the Original of Our Ideas of Beauty and Virtue, 1725). David Hume knyttet i sin Of the Standard of Taste (1757) smaken til objektive kriterier. På siste halvdel av 1700-tallet kommer det en rekke estetiske skrifter i England, av blant andre Edmund Burke, Lord Kames, Hugh Blair og Thomas Reid.

Den tyske filosofen Immanuel Kant ble den første moderne filosof som gjorde estetikken til en integrert del av et filosofisk system. I Kritikk av dømmekraften (1790) ble ikke det skjønne fastholdt gjennom egenskaper ved estetiske objekter som hos Hume. Tvert imot er skjønnhet i Kants analyse av den estetiske dom (for eksempel «rosen er skjønn») et predikat som tilskrives en gjenstand som om det var en egenskap ved den. Men den egentlige bestemmelsesgrunn er en følelse av desinteressert velbehag i subjektet, i det frie spillet mellom de to erkjennelseskreftene innbilningskraft og forstand. Paradoksalt nok innebærer ikke dette at enhver har sin egen oppfatning av hva som er skjønt. Smaksdommen beror på en subjektiv følelse, men skal samtidig være uttrykk for «eine allgemeine Stimme»; smaksdommen har subjektiv allmennhet, den er basert på et fellesskap som stemmer overens, men ikke i kraft av bestemte begreper som i erkjennelsesdommene, men som følge av måten innbilningskraften og forstanden samspiller på i møtet med gjenstanden. I den teoretiske erkjennelse hersker objektiv allmenngyldighet, men man kan ifølge Kant ikke argumentere logisk for at en gjenstand er skjønn. Allmennheten sikres ved at forestillingen om den skjønne gjenstand vekker til live et fritt spill mellom erkjennelseskreftene innbilningskraft og forstand. I tillegg til skjønnhet er det sublime sentralt i Kants estetikk. Det sublime er det overveldende, skremmende, men også tiltrekkende, som når en vulkan har utbrudd eller en storm raser.

Friedrich Schiller utvidet Kants estetikk i Brev om menneskets estetiske oppdragelse (1795). Kunsten skulle frigjøre menneskeheten og løfte den fra det sanselige til det åndelige.

Det mest fullstendig utbygde idealistiske estetiske system ble utviklet av Hegel, hvis forelesninger om estetikk ble utgitt etter hans død i 1835. Hos filosofene Schopenhauer og Nietzsche står en estetisk livsbetraktning sentralt. Nietzsche hevdet at livet bare kunne rettferdiggjøres som estetisk fenomen.

I den nyeste estetikks historie er Benedetto Croce en av de mest innflytelsesrike. Estetikken er ifølge Croce en vitenskap som er anskuelig eller intuitiv erkjennelse, i motsetning til logikkens begrepserkjennelse.

Forsøk har vært gjort på å gi estetikken et sikrere, mer objektivt grunnlag ved å innføre eksperimentelle metoder, særlig innenfor kunstpsykologien, når det gjelder bedømmelse og opplevelse av skjønt og uskjønt. Den første som prøvde dette, var Gustav Fechner i 1870-årene. Viktige strømninger i nyere tids estetikk er foruten den psykologiske estetikk (Fechner, Brentano) pragmatisk-tegnteoretisk («semiologisk») estetikk (Peirce, Morris, Langer); fenomenologisk estetikk (Scheler, Ingarden, Heidegger); eksistensialistisk estetikk (Sartre, Merleau-Ponty); og Frankfurterskolens estetikk (Adorno).

Innenfor dagens estetikk har det skjedd en vending mot en refleksjon over vår sanselige måte å være i verden på, som for eksempel i somaestetikken (Shusterman) og mot miljøestetikk. Estetikk er ikke lenger begrenset til en refleksjon over kunst, men dreier seg om vår sanselige måte å være i verden på.

• Filosofi
• Filosofiens historie
• Filosofiens disipliner
• Vestens filosofer

• Adorno, Theodor W.: Estetisk teori, 1998
• Beardsley, Monroe C.: Aesthetics from classical Greece to the present: a short history, 1966
• Croce, Benedetto : Estetisk breviarium, 1966
• Emt, Jeanette & Göran Hermerén, red.: Understanding the arts: contemporary Scandinavian aesthetics, 1992
• Gaut, Berys & Dominic McIver Lopes, red.: The Routledge companion to aesthetics, 2001
• Hegel, Georg Wilhelm Friedrich : Innledning til estetikken, 1986
• Malmanger, Magne: Kunsten og det skjønne : vesterlandsk estetikk og kunstteori fra Homer til Hegel, 2000
• Meyer, Siri, red.: Estetikk og historisitet, 1990
• Svendsen, Lars Fr.H. : Kunst : en begrepsavvikling, 2000
• Agora, årg. 7, nr. 2/3, 1989 (tema: estetikk)
• Winther, Truls & Odd Inge Langholm, red.: Estetikk : fra Platon til våre dager, 1977