Vilhelm Krag

Krag vokste opp i Kristiansand og hører til en gammel dansk-norsk slekt av offiserer (se Krag). To av brødrene hans ble også kjente, industrigründeren Nils Krag, og forfatteren Thomas Krag. Vilhelm flyttet til Kristiania (Oslo) hvor han ble russeformann ved latingymnaset og studerte jus ved universitetet. I 1891 debuterte han med samlingen Digte og ble raskt en viktig forfatter. Sin første roman Hjemvé utga han i 1895. Han giftet seg i 1897 med Beate Kielland, datter av forfatteren Alexander Kielland i Paris, og de fikk fire barn sammen. De ble skilt i 1920.

Ved siden av det litterære forfatterskapet, som omfatter 43 bøker, skrev han en rekke avis- og tidsskriftartikler. Han var kunst- og litteraturanmelder i avisene Morgenbladet, Verdens Gang og Tidens Tegn, og skrev også reisebrev fra sine mange og lange opphold i utlandet, først og fremst Italia og Frankrike. I 20-tallets polariserte politiske klima var han tydelig antikommunistisk. Senere ble han «lokalskribent for Sørlandet» og ivret for å bevare arkitektur og minner fra kystkulturen. Han var initiativtager til å få opprettet Statsarkivet i Kristiansand og Vest-Agder Fylkesmuseum, og han reddet Christiansholm festning fra å forfalle ved å stå i spissen for et krav om restaurering.

Krag var i 1893 med på å stifte Den norske forfatterforening og var formann i foreningen fra 1906–1908. Han ble engasjert som sceneinstruktør ved Secondtheatret i 1900, senere ved Fahlstrøms Theater i 1904, før han ble teatersjef ved Nationaltheatret i 1908, der han ble frem til 1911. Samme år ble han ansatt som Aschehoug forlags første faste litterære konsulent.

Krag hadde som voksen konstant dårlig råd og var preget av depresjoner. Han døde av nyresvikt bare 61 år gammel.

Da Vilhelm Krag debuterte som dikter, var det som en markant ny stemme i norsk lyrikk som ble møtt med skepsis i forlagene, men som ble omfavnet av unge lesere. Ved hjelp av Knut Hamsun fikk han offentliggjort «Fandango» og to andre dikt i tidsskriftet Samtiden 1890, som var et sted mange debuterte. Det var også her Sigbjørn Obstfelder debuterte to år senere. Forleggeren av Samtiden, John Grieg ble utgiver av Krags debutsamling, Digte (1891). Krags moderne, tidsriktige stil passet til å profilere Griegs nye forlag, og Krags fem første bøker kom ut her, før han gikk over til det større forlagshuset Aschehoug.

Da «Fandango» skulle fremføres første gang i Det norske studentersamfund i Kristiania 25. oktober 1890, ville ikke Krag lese selv, men overlot opplesningen til kunsthistorikeren Jens Thiis, som skriver i sine memoarer: «Da diktet var ferdig, braket det løs et bifall, som jeg sjelden har hørt make til. En ny ungdommens dikter stod der i døråpningen og blev hyldet.»

«Fandango» åpner slik:

Ikke janitscharmusik!

Stille, I marschtunge rytmer!

Stille, for fan, musikanter!

Diktet er fullt av påkallelser, imperativer og utrop. Det er tempo, bevegelse og rytmikk, en flimrende bevegelse som minner om impresjonismens hurtige gjengivelse av visuelle inntrykk. Fandango er en spansk dans, og står i diktet som motpol til det hjemlige og til rasjonalitetens marsjtunge rytmer. Som andre romantiske dikt har dette noe opphøyet ved seg, men det peker samtidig fram mot modernismen, som kjennetegnes av brudd og splittelse mellom subjektet og omverdenen.

Som for andre av 1890-tallets lyrikere var det gjerne den eksotiske Orienten lengselen gikk til, drømmens og fantasiens Østerland, i en protest mot 1880-tallets realisme i litteraturen. Det er som dekadanseforfatter og symbolist i en europeisk tradisjon Krag har sitt gjennombrudd. Landskapet er uttrykk for en melankoli, stemninger mer enn steder er målet for diktene. Det ser vi blant annet i hans kjente dikt «Der skreg en fugl» (1891). At Krag har lyktes i å gi diktet et diffust stemningspreg, kan alle de forskjellige tonsettinger som finnes tyde på; hele 11 komponister, deriblant Christian Sinding, Edvard Grieg, Agathe Backer Grøndahl og Johan Halvorsen, har latt seg inspirere av diktet.

Symbolistene forsøker å skape et eget rom, en kunstens verden. Dette kjennetegner både debuten og de to neste diktsamlingene, Sange fra syden (1893) og Nye Digte (1897). Det samme gjelder Nat. Digte i prosa (1892), som er Nordens første prosadiktsamling.

Naturen er i Krags tidlige dikt ikke det stedet mennesket kan hente mening ut fra, eller finne sin plass i. Det er indre sjelelandskaper vi møter. Kanskje løper han linjen ut, og må søke feste i virkeligheten igjen; flere dekadanseforfattere har en slik utvikling, for eksempel Arne Garborg, som vendte tilbake til barndommens Jæren.

Krag vender fra Kristiania tilbake til Agder: i 1917 kjøpte vennene hans en eiendom på over 100 mål på Helgøya i Ny-Hellesund til ham, en gave i forbindelse med 25-års jubileet som dikter året før. Her slo Krag seg ned om somrene og ga i 1918 ut Sange fra min Ø, et verk som man kan karakterisere ved ordet hjemkomst. Det lange åpningsdiktet, «Øen», er tilegnet «dem som skjænkede mig Øen», og de første 55 verselinjene handler om forhistorien, den triste tilværelse dikteren har ført inntil denne tid: «Aar gik forbi / lig hæslige marer. / Jeg vil ikke mindes dem.» Først når han slutter sin omflakking og slår seg ned på sin holme i sjøen, finner han fred – og fornyet livsglede.

De to diktsamlingene Vestlandsviser (1898) og Viser og vers (1919) er også preget av hjemtraktens folkeliv, lynne og humor, og henter trekk fra visetradisjonen.

På linje med livsinnholdet i de første diktsamlingene er romanene Hjemvé (1895) og Den glade løitnant. Lyrisk fortælling (1896), med en pendling mellom ekstatisk livsbejaelse og en lammende melankoli. Prosaskildringene fra og med slutten av 1890-årene henter som de samtidige diktsamlingene sitt stoff fra Agders natur- og folkeliv. I de populære fortellingene i Hos Maarten og Silius (1912) har Krag forsøkt å skape urtypen av en sørlending. De to gamle fiskerne og sjømennene Maarten og Silius på Steinsøya er preget av en avvæpnende ro og urokkelig likevekt, men har alltid en saftig replikk på lur. Deres enkle liv og sunne sans er upåvirket av byfant og av pietister. Denne siste gruppen går Krag i en rekke bøker til hardt angrep på.

En mer farseaktig folkelivshumor preger flere av Krags skuespill, som Baldevins bryllup (1900), Situationens herre (1903), Jomfru Trofast (1906) og Slangen i Paradis (1925). I de burleske fortellingene om Major v. Knarren og hans Venner (1906) er handlingen lagt til tiden før 1814. Det samme er Krøniken om Hr. Villum (1913), men mens Knarren-fortellingene helt og holdent er i den humoristiske sjangeren, er fortellingen om Villum mer uttrykk for en svermerisk offisersromantikk – noe som også gjennomsyrer en roman som Den gamle Garde (1903). Nettopp en slik lengten tilbake, eller søken til steder der tiden står stille – gamle herregårder, parker og hager – preger flere av Krags romaner, som Rachel Strømme (1898), der Veheiens gamle prestegård er utgangspunkt for fortellingen. Isaac Kapergast (1901) og Isaac Seehusen (1900) har sitt utgangspunkt i Kjos gamle herregård utenfor Kristiansand.

Krag har skrevet bedriftshistorie om Christiansands Sparebank, 1824–1924 (1924), som med sitt kulturhistoriske tilsnitt delvis også er en byhistorie. En rekke av Krags kampsaker finner man igjen i boka, blant annet hans påpeking av forsømmelsen av kystkulturen i Sør-Norge, i forhold til all den oppmerksomheten den gamle bondekulturen har fått.

Vilhelm Krag regnes i dag for sørlandsdikteren fremfor noen, men navnet Sørlandet fantes ikke da Krag hadde sitt gjennombrudd som forfatter på 1890-tallet. Agder ble regnet med til Vestlandet. Krags kjente sørlandsviser het da de kom ut Vestlandsviser (1898). I Krags første teatersuksess, Baldevins bryllup (1900), står det i sceneanvisningen: «Handlingen foregaar i en liden vestlandsk by.» I nyutgaven, i 1925, byttet Krag ut vestlandsk med sørlandsk.

Agder-fylkene var fulle av historie og tradisjon, men for et estetisk blikk var de ennå ikke født, skriver Krag i den selvbiografiske Min Barndoms Have (1926). I en artikkel i Morgenbladet 16. mars 1902 foreslo Krag å gi Agder navnet Sørlandet. Bare ved å tildele området et eget navn, utskilt fra Vestlandet, kunne dets egenverd bli stadfestet, mente Krag: «Hvad der er noksaa paafaldende, er, at medens Folk i alle Landets øvrige Dele har faaet sit Navn, der baade betegner dem geografisk og sprogligt, mangler denne Landsdel ganske en saadan Betegnelse. Normændene bestaar som bekjendt af Østlændingerne, Vestlændingerne og Nordlændingerne; men vi her sørpaa, – vi er ingenting.»

Krag fikk gjennomslag for navnet, i Illustrert Norsk Konversationsleksikon fra 1913 er Sørlandet for første gang oppslagsord i et leksikon, med henvisning til Krag som opphavsmann: «Sørlandet omfatter den sydligste del af Norge fra Risør i øst til Stavanger i vest. Navnet S., som blev foreslaaet af Vilhelm Krag omkr. 1900, har forholdsvis nylig faaet hævd.»

Fra å utforske «sære stemninger» eller henlegge handlingen til Orienten, blir hjemtraktene og deres folk Krags nye inspirasjonskilde. Dette er likevel ikke et enklere stoff å hanskes med, for Krag har et videre siktemål enn å nedskrive inntrykk fra oppveksten i Kristiansand. Det han søker, er å foreta en litterær kartlegging av folk og landskap i den sørlige delen av Norge. Dikteren blir en antropolog. Her føyer Krag seg inn i en trend hvor norske forfattere bedrev en litterær kartlegging av landet. Andre forfattere som skrev slik heimstaddiktning var Regine Normann i Nordland og Johan Falkberget på Røros.

Siden Vilhelm Krag flyttet fra hjembyen og til hovedstaden allerede som 17-åring, er fortelleren i hans bøker på sett og vis fremmed i det hjemlige. Sørlandet er ikke bare hjemsted, men også et nytt land for Krag, et land som må oppdages. Det eksotiske elementet er derfor også til stede i hans heimstaddiktning, selv om det antar en annen karakter enn i hans tidlige forfatterskap.

For eksempel er det tidligere nevnte diktet «Øen» ikke bare en hyllest til en liten øy på Agder-kysten. I diktet overskrider øya alle lengde- og breddegrader, i en tid som vipper mellom mytisk tid og en herværende tid. Det er i grenselandet mellom symbolisme og heimstaddiktning Vilhelm Krag finner sitt nye sted. Der er han både hjemme og borte.

• Vilhelm Krag i Norsk biografisk leksikon
• Norges litteraturhistorie

DIKTSAMLINGER

• Digte (1891)
• Nat. Digte i prosa (1892)
• Sange fra syden. Reiseintryk og stemninger (1893)
• Nye digte (1897)
• Vestlandsviser (1898)
• Norge (1903)
• Sange fra min Ø (1918)
• Viser og vers (1919)
• Samlede dikt, bind 1 og 2, kommentert utgave ved Jostein Andreassen (1993, 1994)

SKUESPILL

• Vester i Blaafjeldet. Eventyrdrama i 4 akter (1893)
• Vanitas. En orientalsk akt (1894)
• De gode gamle. To enaktere: De gamles juleaften og Solnedgang (1895)
• Den sidste dag (1897)
• Baldevins bryllup. Idyl i tre akter (1900)
• Livet en leg (1901)
• Situationens herre. Lystspill (1903)
• Jomfru Trofast. Folkekomedie i 4 akter (1906)
• Sangen om Florens (1907)

ROMANER OG FORTELLINGER

• Hjemve. Første bog om familien Ravn (1895)
• Den glade løitnant. Lyrisk fortelling ((1896)
• Fra de lave stuer (1897)
• Rachel Strømme (1898)
• Jul i skrivergaarden. Novellecyclus (1899)
• Marianne (1899)
• Isaac Seehuusen (1900)
• Isaac Kapergast (1901)
• Lille Bodil (1902)
• Den gamle garde (1903)
• Thea Marie (1904)
• Holmerne de graa (1905)
• Major v. Knarren og hans Venner (1906)
• Vandringsmand (1907)
• Fra det blaa Bryggerhus Af en Digters Optegnelser (1911)
• Hos Maarten og Silius (1912)
• Krøniken om Hr. Villum (1913)
• Stenansigtet (1918)
• Verdensbarn (1920)
• Min barndoms have. Erindringer (1926)
• Dengang vi var tyve Aar (1927)
• Heirefjæren. Erindringer (1928)
• De skinnende hvide seil. Erindringer (1931)

JOURNALISTIKK

• Denne taalmodigheda og andre betragtninger (1933)
• Vilhelm Krag skriver. Avis- og tidsskriftartikler av Vilhelm Krag, bind 1 og 2, utgitt og kommentert av Jostein Andreassen (1992, 1993)

• Hemmer, Bjørn: Sørlandet og litteraturen (1995)
• Ingebretsen, H.S.: En dikter og en herre. Vilhelm Krags liv og diktning (1942)
• Opstad, Gunvald: Fandango! En biografi om Vilhelm Krag (2002)
• Sørensen, Erling Heide: Sørlandsdikteren og tonekunsten (1960)
• Wærp, Henning Howlid: Diktet natur. Natur og landskap hos Andreas Munch, Vilhelm Krag og Hans Børli (1997)