Da Vilhelm Krag debuterte som dikter, var det som en markant ny stemme i norsk lyrikk som ble møtt med skepsis i forlagene, men som ble omfavnet av unge lesere. Ved hjelp av Knut Hamsun fikk han offentliggjort «Fandango» og to andre dikt i tidsskriftet Samtiden 1890, som var et sted mange debuterte. Det var også her Sigbjørn Obstfelder debuterte to år senere. Forleggeren av Samtiden, John Grieg ble utgiver av Krags debutsamling, Digte (1891). Krags moderne, tidsriktige stil passet til å profilere Griegs nye forlag, og Krags fem første bøker kom ut her, før han gikk over til det større forlagshuset Aschehoug.
Da «Fandango» skulle fremføres første gang i Det norske studentersamfund i Kristiania 25. oktober 1890, ville ikke Krag lese selv, men overlot opplesningen til kunsthistorikeren Jens Thiis, som skriver i sine memoarer: «Da diktet var ferdig, braket det løs et bifall, som jeg sjelden har hørt make til. En ny ungdommens dikter stod der i døråpningen og blev hyldet.»
«Fandango» åpner slik:
Ikke janitscharmusik!
Stille, I marschtunge rytmer!
Stille, for fan, musikanter!
Diktet er fullt av påkallelser, imperativer og utrop. Det er tempo, bevegelse og rytmikk, en flimrende bevegelse som minner om impresjonismens hurtige gjengivelse av visuelle inntrykk. Fandango er en spansk dans, og står i diktet som motpol til det hjemlige og til rasjonalitetens marsjtunge rytmer. Som andre romantiske dikt har dette noe opphøyet ved seg, men det peker samtidig fram mot modernismen, som kjennetegnes av brudd og splittelse mellom subjektet og omverdenen.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.