Draumkvedet

Draumkvæde. Bokbind av Gerhard Munthe. Kristiania, 1904.
Bokomslag
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Draumkvedet er en av Norges mest kjente ballader. Illustrasjon av Gerhard Munthe (1904).
Av .

Draumkvedet er et norsk visjonsdikt, sannsynligvis fra slutten av middelalderen. Det skildrer et syn eller en visjon av livet etter døden. Formelt er Draumkvedet bygd opp som en ballade, men skiller seg fra disse ved skiftende omkved og melodi.

Handling

Diktet handler om Olav Åsteson eller Åkneson, som julaften faller i ekstatisk søvn og ikke våkner før trettendedag jul. Da rir han straks til kirke, setter seg i kirkedøren og forteller «draumane mange». I dødsriket har han hatt en uhyggelig ferd, han har passert over «håge Gjallarbrui» med sylkvasse pigger og med farlige dyr som voktere, han har fått et glimt av Paradis, «det lyser ivi vene lond», før Guds mor bød ham å reise til Brokksvalinn for «der sko domen stande», den foreløpige dom over sjelene.

Draumkvedet har en mektig skildring av kampen mellom de gode makter, ført av «sankte såle-Mikkjel» (St. Mikael), og de onde, som kom nordfra og ble ledet av Grutte Gråskjeggje, det vil si Djevelen. Det religiøse innholdet er delvis i fullt samsvar med katolsk lære, delvis å forstå som en mer folkelig oppfatning av synd og straff og barmhjertighet.

Alder og opprinnelse

Draumkvedet er særlig funnet i Telemark, hvor Jørgen Moe og Magnus B. Landstad fikk de første oppskriftene i 1840-årene. Det finnes i alt over 100 oppskrifter av Draumkvedet, men de aller fleste er små bruddstykker. Granskerne regner to oppskrifter som særlig verdifulle, etter Maren Ramskeid i Brunkeberg og Anne Lillegaard i Lårdal. De siste oppskriftene ble gjort av Rikard Berge i årene 1910–1920. De fleste kjenner Draumkvedet gjennom Moltke Moes kunstnerisk vellykkede restitusjon, der han bygger på flere oppskrifter og prøver å skape en helhet.

Forskerne ble tidlig klar over at Draumkvedet var et enestående og originalt norsk kunstverk, sannsynligvis diktet under innflytelse av de irsk-skotske visjonene fra de nærmeste hundreårene etter vikingtiden. På grunn av det katolske innholdet mener de fleste at diktet ikke kan ha blitt til senere enn i 1530–1540-årene, før reformasjonen hadde vunnet frem. Stilistiske særtrekk tyder også på at det enestående visjonsdiktet er blitt til ved middelalderens slutning.

Draumkvedet er et diktverk av høy rang, med en egenartet, kraftig og uttrykksfull poetisk diksjon og med gripende og storslåtte bilder. Det ble første gang kommentert av Moltke Moe, senere av Knut Liestøl og en lang rekke folklorister og litteraturforskere i inn- og utland.

Draumkvedet i kunst og musikk

Også billedkunstnere har følt seg tiltrukket av Draumkvedet. Særlig må nevnes illustrasjonene av Gerhard Munthe fra 1904 og Anne-Lise Knoff fra 1974, likeledes Ragna Breiviks billedvev og Torvald Moseids broderte frise.

Men ikke minst har norske komponister latt seg inspirere, og har skrevet til dels stort anlagte musikkverk på grunnlag av tekst og/eller melodier for ulike besetninger og formål. Ludvig Mathias Lindeman skrev tidlig et korverk ut fra de tonene han selv hadde nedtegnet fra folketradisjonen. David Monrad Johansen komponerte et verk for mannskor på 1920-tallet. Han brukte tekster fra folketradisjonen, men det musikalske materialet var hans eget. Klaus Egge skrev en klaversonate med grunnlag i Lindemanns nedtegnelser av tre tradisjonelle melodier. Sparre Olsens Draumkvædet er et stort oratorieliknende verk. Også Johan Kvandal og Ludvig Nielsen har skrevet komposisjoner ut fra Draumkvedet.

Eivind Groven komponerte i 1963 et større verk for solister, kor og symfoniorkester. Han vokste opp i dagens Tokke, det vil si i et område der Draumkvedet hadde vært i levende tradisjon like til hans egen tid. Han la teksten nær opp til nedtegnelsen etter Maren Ramskeid, som slutter med domsscenen. Men han tok med avsnittet om Pilgrimskyrkja, som er belagt hos Anne Lillegaard. Han brukte tre av de overleverte tonene, men komponerte også atskillig nytt melodistoff i samme ånd som det gamle.

I 1994 ble Draumkvedet satt opp i en operaliknende versjon på Det Norske Teatret. En skuespiller som illuderte visjonæren, framførte de mest kjente melodiene. Han dannet sentrum for et stort scenemessig og musikalsk apparat som ikke bare var inspirert av Draumkvedet, men også av andre middelaldervisjoner. Arne Nordheim hadde skrevet musikken, og regien var ved Bentein Baardson.

I senere år har flere folkemusikkutøvere tatt opp Draumkvedet. I den gjenreiste Fantoft stavkirke i Bergen har det siden midten av 1990-tallet vært årlige framføringer av Draumkvedet med ulike utøvere. Begivenheten finner sted 6. januar, det vil si den dagen da Olav Åsteson (eventuelt Åknesonen) i følge Draumkvedet først fortalte sine drømmer en gang i en ukjent fortid.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Litteratur

  • Alver, Brynjulv: Draumkvedet. Oslo 1971
  • Blom, Ådel Gjøstein: Ballader og legender. Oslo 1971.
  • Liestøl, Knut: Draumkvædet. I Syn og Segn 1948 s. 49.
  • Moe, Moltke: Middelalderens visjonsdigtning. I Samlede skrifter III. Oslo 1927.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg