Draumkvedet

Draumkvæde. Bokbind av Gerhard Munthe. Kristiania, 1904.
Bokomslag
Draumkvedet er en av Norges mest kjente ballader. Illustrasjon av Gerhard Munthe (1904).
Av .

Draumkvedet er et norsk visjonsdikt, med gripende og storslåtte bilder, sannsynligvis fra slutten av middelalderen. Det skildrer et syn eller en visjon av livet etter døden. Formelt er Draumkvedet bygd opp som en ballade, men skiller seg fra disse ved skiftende omkved og melodi.

Handling

Draumkvedet er fortellingen om Olav Åsteson som julaften faller i ekstatisk søvn og ikke våkner før trettendedag jul. Da rir han straks til kirken for å fortelle om «draumane mange». I drømme har han hatt en uhyggelig ferd, reist over brua som skiller de levendes land fra dødsriket og sett glimt av såvel helvete som paradis. I dette dommedagssyn har han sett Sankt Mikael og Kristus selv dømme menneskenes sjeler i kamp med Djevelen.

Draumkvedet er en mektig skildring av kampen mellom de gode og onde makter, representert ved «sankte såle-Mikkjel» (Sankt Mikael), og de som kom nordfra ledet av Grutte Gråskjeggje (Djevelen). Det religiøse innholdet er delvis i samsvar med katolsk lære, delvis å forstå som en mer folkelig oppfatning av synd og straff, barmhjertighet og trøst.

Alder og opprinnelse

Opphavet til mest kjente variantene av Draumkvedet er funnet i Telemark, fra Jørgen Moe og Magnus B. Landstad som skrev ned de første oppskriftene i 1840-årene til Rikard Berges i årene 1910 til 1920. Det finnes over 100 nedtegnelser av Draumkvedet, men de aller fleste er bare små bruddstykker. Mange kjenner Draumkvedet gjennom Moltke Moes kunstnerisk vellykkede restitusjon, der han bygger på flere kilder og prøver å skape en helhet. En lang rekke folklorister og litteraturforskere i inn- og utland, deriblant Knut Liestøl, har siden kommentert Draumkvedet.

Draumkvedet er betegnet som et enestående og originalt norsk kunstverk. Folkeminneviteren Olav Bø kalte det Norges svar på Dantes guddommelige komedie. Sannsynligvis er fortellingen blitt til under innflytelse av de irsk-skotske visjonene fra de nærmeste hundreårene etter vikingtiden. På grunn av stilistiske særtrekk og det katolske innholdet er diktet tidfestet til middelalderens slutt.

Draumkvedet i kunst og musikk

Også billedkunstnere har følt seg tiltrukket av Draumkvedet. Særlig må illustrasjonene av Gerhard Munthe fra 1904 og Anne-Lise Knoff fra 1974 nevnes, likeledes Ragna Breiviks billedvev og Torvald Moseids broderte frise.

Ikke minst har norske komponister latt seg inspirere, og skrevet til dels stort anlagte musikkverk på grunnlag av tekst og/eller melodier for ulike besetninger og formål. Ludvig Mathias Lindeman skrev tidlig et korverk ut fra de tonene han selv hadde nedtegnet fra folketradisjonen. David Monrad Johansen komponerte et verk for mannskor på 1920-tallet. Han brukte tekster fra folketradisjonen, men det musikalske materialet var hans eget. Klaus Egge skrev en klaversonate med grunnlag i Lindemanns nedtegnelser av tre tradisjonelle melodier. Sparre Olsens Draumkvædet er et stort oratorieliknende verk. Også Johan Kvandal og Ludvig Nielsen har skrevet komposisjoner ut fra Draumkvedet.

Eivind Groven komponerte i 1963 et større verk for solister, kor og symfoniorkester der han brukte tradisjonelle toner samtidig som han også komponerte nytt melodistoff i samme ånd som det gamle. Groven vokste opp i et område (Tokke) der Draumkvedet hadde vært i levende tradisjon like til hans egen tid. Han la teksten nær opp til oppskriften etter Maren Ramskeid, som slutter med domsscenen, men tok også med avsnittet om Pilgrimskyrkja, som i Anne Lillegaards versjon.

I 1994 ble Draumkvedet satt opp i en operaliknende versjon på Det Norske Teatret. En skuespiller som illuderte visjonæren, framførte de mest kjente melodiene og dannet sentrum for et stort scenemessig og musikalsk apparat som ikke bare var inspirert av Draumkvedet, men av andre middelaldervisjoner. Arne Nordheim skrev musikken, og regien var ved Bentein Baardson.

Agnes Buen Garnås ga ut Draumkvedet på Kirkelig kulturverksted i 1984 og fikk Spellemannsprisen samme år for den utgivelsen. Hennes innspilling av visjonsdiktet tar utgangspunkt i Landstads Norske Folkeviser. I senere år har flere folkemusikkutøvere tatt opp Draumkvedet med fremføringer både på plate og konserter. Eksempelvis har det i den gjenreiste Fantoft stavkirke i Bergen siden midten av 1990-tallet vært årlige framføringer med ulike utøvere, og likeledes i Emanuel Vigelands museum og i Oslo Domkirke.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Litteratur

  • Alver, Brynjulv: Draumkvedet. Oslo 1971
  • Blom, Ådel Gjøstein: Ballader og legender. Oslo 1971.
  • Liestøl, Knut: Draumkvædet. I Syn og Segn 1948.
  • Moe, Moltke: Middelalderens visjonsdigtning. I Samlede skrifter III. Oslo 1927.
  • Sem, Leiv 2014.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg