Hellemyrsfolket er en romanserie i fire bind skrevet av Amalie Skram. Det er et hovedverk i den norske litteraturlitteraturhistorien og holdes ofte frem som hovedeksempel på den litterære stilretningen naturalismen. Verket ble utgitt over en periode på 11 år, Sjur Gabriel og To venner i 1887, S.G. Myre i 1890 og Avkom først i 1898. Amalie Skram arbeidet også med en fortsettelse, «Avkoms avkom», som det bare fins noen fragmenter av.

Romanverket beskriver en slekts utvikling gjennom fire generasjoner. Handlingen tar til på slutten av 1820-tallet på et lite gårdsbruk utenfor Bergen, foregår over flere tiår i det bergenske bysamfunnet, til det avsluttes i Kristiania i 1883.

I tråd med den rådende naturalistiske tankegangen ville Skram vise hvordan romanpersonenes skjebne er bestemt av arv og miljø. Samtidig oppstår det en spenning mellom sosial arv og valgmulighetene som personene i mange tilfeller likevel har.

I første bok Sjur Gabriel er handlingen lagt til gården Hellemyren, som har gitt navn til verket. Her sliter bonden Sjur Gabriel for å forsørge familien, mens kona Oline sniker seg vekk for å skaffe brennevin. Det yngste barnet Vesle-Gabriel blir farens store glede og kjærlighet. Men da barnet dør av falsk krupp (i boken kalt strupehoste), føler faren at det er Guds straff for en synd han begikk i sin ungdom. ”Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren.”

Sjur Gabriel og Olines barnebarn Sivert blir den mest sentrale skikkelsen i de neste tre romanene. To venner åpner med å beskrive Oline, kalt ”Småfylla”, som sjangler gjennom Bergens gater mens en hel flokk med unger løper hoiende etter. Skammen Sivert føler da han gjenkjenner den ravende fulle farmoren er overveldende, den ”suget ham om hjertet og brente ham i tinningene”. Han holder ikke ut å være i byen og rømmer til sjøs. Størstedelen av romanen handler om Siverts liv som førstereisgutt på barken «To venner». Romanen slutter med at skipet forliser, men Sivert overlever.

I de to neste romanene er både sidetall og persongalleri utvidet. S.G. Myre er rik på dramatiske hendelser. Sivert er, i likhet med Oline, en som flykter og som drømmer. Kanskje kunne han gifte seg med den rike kjøpmann Munthes datter Lydia? Forføre henne greier han i alle fall, men hun jager ham vekk og minner ham om at han er «Småfyllas» barnebarn. Senere slår han farmoren ihjel, han begår underslag, mister stillingen sin, men arbeider seg igjen oppover.

Petra Frimann blir etter hvert en sentral person, både i dette bindet og i det siste. Hun drømmer om å kunne gifte seg «oppover», med konsul Smith som har begynt å besøke hennes sengekammer. Men det blir Sivert som gifter seg med Petra, med en vag følelse av at dette ikke blir til lykke for noen av dem.

I Avkom følger vi i hovedsak to familier, Sivert Myres og konsul Smiths. Deres barn, Severin og Fie på den ene side, og Henrik og Lina på den andre, er venner tross store sosiale forskjeller. Severin er forelsket i Lina, og Henrik er betatt av Fie. Skram fletter de to familienes liv sammen gjennom erotiske forbindelser. Konsul Smiths kone Lydia, er den samme som Sivert forførte da de var unge. Og Petra som nå er gift med Sivert, har vært dypt i armene til Smith. Som i alle Skrams romaner spiller seksualitet en ulik rolle i kvinner og menns liv. Lydia er redd for at ingen menn vil ha henne om de får vite at hun ikke er jomfru. Sivert som er sammen med flere kvinner før han gifter seg, har ingen slike tanker.

Perspektivet er mørkere enn i de to foregående romanene. Sivert må til slutt i fengsel på grunn av underslag. Også Severin ser ut til å bære arven fra farmoren videre. Han lyver, er unnvikende og flykter, til sist tar han livet sitt. Begge disse mannspersonene er fanget i et dystert og negativt selvbilde, preget av skam og selvforakt.

Hellemyrsfolkets tragiske skjebne kan leses som en beretning der en negativ morsfigur blir den underliggende grunnen til romanpersonenes undergang, fremfor alt i mennenes liv, bemerkelsesverdig nok ikke i kvinnenes. Oline er framstilt som en ond og destruktiv morsskikkelse, slik også Petra etter hvert blir det. Severin grubler over hvordan livet hans ville blitt om han ikke hadde hatt en så ond mor, som var hard, kald, grusom og hevngjerrig. Den eneste som det knyttes spirer av håp til er datteren Fie, som i et brev til moren erklærer at hun aldri skal bli som henne.

Hellemyrsfolket ble anmeldt både i norsk og dansk presse. Det er et gjennomgående trekk ved mottakelsen at romanene ble positivt omtalt i radikale kretser og negativt mottatt i konservative. Skram fikk mye anerkjennelse for Sjur Gabriel i norsk presse, men ble lite forstått i Danmark. Derimot ble Avkom møtt med langt mer begeistring i dansk presse, der kritikeren Edvard Brandes skrev at den ”er en højtbegavet Kvindes mandligste Værk”.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde en gang sagt til Amalie Skram at han ønsket at hun skulle la Hellemyrsfolket ende godt. Hun svarte ham i flere brev (25. november, 1898 og 19. januar 1899) at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. Han på sin side fastholdt i et brev (23. januar 1899) sitt ønske om at hun i den planlagte fortsettelsen ville vise fram ”livets overskudd”.

Litteraturhistorikeren Edvard Beyer har skrevet at for Skram var naturalismen ikke motebestemt og heller ikke noe dogmatisk. Hun var i sin diktning en sannhetssøker. Alle sider ved virkeligheten skulle belyses, også det som var stygt, skittent, skamfullt, mørkt. Hun forsikret i et brev til den danske professoren Harald Høffding (30. juli 1899) at drivkraften hennes var en «inderlig medlidenhet med alle». Derfor kunne hun søke «sannheten fritt i øynene, forstå, forstå og være mild», uten å vike tilbake for det som var avskyelig og heslig.

Hellemyrsfolket er blitt dramatisert av Gunnar Staalesen og ble spilt på Den Nationale Scene i Bergen i 1992 i en 8 timers lang oppsetning. Et par år senere ble musikalen «Sivert skuteløs», basert på To venner, oppført. I 2014 skapte Julian Berntzen sammen med Gunnar Staalesen en tre timers musikalversjon av Hellemyrsfolket på DNS. Alle oppføringene ble store publikumssuksesser.

  • Anker, Øyvind og Edvard Beyer (red):”Og nu vil jeg tale ut.” ”Men nu vil jeg også tale ud.” Brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Gyldendal. Oslo
  • Edvard Beyer (1975): Norges litteraturhistorie. Bind 3. J.W.Cappelen forlag. Oslo
  • Engelstad, Irene, Liv Køltzow og Gunnar Staalesen (1996): Amalie Skrams verden. Gyldendal. Oslo
  • Engelstad, Irene: ”Skammens ansikter i Amalie Skrams diktning.” S 35-53 i Årbok 2006. Amalie Skram selskapet.
  • Hegdal. Åsfrid: ”Mellom frihet og determinisme? Amalie Skrams Oline som naturalistisk karaktertype – en analyse av skikkelsens betydning i Hellemyrsfolket.” S 43-65 i Årbok 1998. Amalie Skram selskapet. Bergen
  • Skram, Amalie, brev til Harald Høffding 30/7 1899 (gjengitt i Mellom slagene. Brev i utvalg ved Eugenia Kielland. Aschehoug & co.1976. Oslo)
  • Skram, Amalie (2009): Hellemyrsfolket. De norske bokklubbene.
  • Steinfeld, Torill (1998): ”Dansk eller norsk, kvinnelige eller mannlig: Mottakelsen av Amalie Skrams forfatterskap i samtidens Danmark”. S 82-104 i Årbok 1998 Amalie Skram selskapet. Bergen.
  • Aasen, Elisabeth (1997): Veier til verket. Om Sjur Gabriel. Karnovs forlag.
  • Amalie Skram selskapets årbøker, utgitt fra 1994, inneholder en rekke artikler om Hellemyrsfolket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.