hird

Hirdskråen slik den er bevart i dag ble utarbeidet av Magnus Lagabøte en gang mellom 1273 og 1277. Han utarbeidet også Landsloven. Bildet viser kong Magnus overrekker den ferdige Landsloven. Initial i Den hardenbergske Codex. Dette er selve innledningen til Landsloven.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Hird var i middelalderen betegnelse på de norske kongenes (og enkelte andre stormenns) krigsfølge, håndgangne menn, livvakt og hoff.

Faktaboks

Etymologi
norrønt hirð, av angelsaksisk hireð, opprinnelig ‘husstand, familie’

I tidlig middelalder ble hird brukt om krigerfølget som konger og høvdinger både i Norge, Danmark og Sverige hadde rundt seg i krig og fredstid. Krigerfølget var kongens eller høvdingens daglige følge, livvakt og krigsmakt. Hver av krigerne var personlig knyttet til kongen eller høvdingen gjennom en gjensidig, frivillig avtale, og som deres trofaste krigere ble de regnet til deres hushold. I høymiddelalderen ble hird i større grad forbundet med kongshirden, og brukt om de mennene som hadde sverget troskap til kongen. Utover på 1200-tallet omfattet det ikke bare kongens daglige følge, men hele det verdslige aristokratiet.

Organisering

Best belagt er organiseringen av den norske kongshirden på 1200-tallet. Ifølge sagatradisjonen skal Olav den hellige og senere Olav Kyrre ha gitt de første reglene for den norske kongshirden, mens kong Sverre skal ha utarbeidet den første hirdskråen (en skreven hirdlov). Hirdskråen slik den er bevart i dag ble utarbeidet av Magnus Lagabøte en gang mellom 1273 og 1277, og er den eneste bevarte vedtektssamlingen for en kongshird i nordisk sammenheng. Den norske kongshirden er også beskrevet i Kongespeilet fra første halvdel av 1200-tallet. Sammen gir de to kildene et bilde av hirden som en organisatorisk ramme rundt landets verdslige stormenn med en dobbel funksjon, dels som et militært og politisk-administrativt tjenesteorgan for kongemakten, og dels som en organisasjon for det verdslige aristokratiet.

Inndeling og oppgaver

Lendmennene var en del av hirden. Erling Skakke er blant de mest kjente norske lendmennene fra middelalderen. Her er Erling og mennene hans før det første slaget på Re i 1163, slik Erik Werenskiold forestilte seg dem i 1899.

I Hirdskråen er hirden delt i tre klasser eller lovfellesskap med ulike oppgaver, rettigheter og rang: hirdmennene, gjestene og kjertesveinene. Blant hirdmennene ble det skilt mellom hirdstjorene og de øvrige hirdmennene.

Til hirdstjorene hørte lendmennene, skutilsveinene, stallaren og merkesmannen. Kansler og fehirde var likeledes opprinnelig hirdembetsmenn. I 1277 bestemte kong Magnus Lagabøte at de øverste innen hirden skulle anta europeiske titler; lendmennene ble baroner og skutilsveinene riddere, begge med tittelen herre.

Etter hirdstjorene kom de øvrige hirdmennene. De skulle holde det indre vaktholdet omkring kongen, og kjempe på kongens skip eller nærmest ham til lands. Hirdmennene hadde sitt eget organ, hirdstevnet. Det ser ut til at hirdstevne kunne holdes flere ganger årlig, men det viktigste fant sted hver jul, da samtlige håndgangne menn skulle møte.

Under hirdmennene kom gjestene. Det var et politikorps som kongen kunne sende på speiding eller polititjeneste over hele landet. I krig seilte de på eget skip under en egen gjestehøvding, og de hadde sitt eget organ gjestestevnet. Kjertesveinene var en gruppe unge menn av gode ætter, og rekrutterte til de egentlige hirdmennene. Navnet kom av at de holdt kjerter eller lys for kongen og andre høvdinger ved fest og høytider.

I tillegg til disse tre klassene var det ytterligere to grupper som hadde tilknytning til hirden. Huskarene var under kjertesveinene i rang, og spiste og drakk ikke med den øvrige hirden. Hirdgeistligheten skulle tjene som sjelesørgere for kongen og de håndgangne mennene.

Det ble også skilt mellom den bordfaste og ikke-bordfaste delen av hirden. Den bordfaste hirden var den nærmeste kretsen av kongelige rådgivere. Den ikke-bordfaste hirden var de hirdmennene som normalt oppholdt seg rundt i landet, sittende i lokale kongsombud som sysselmenn eller lagmenn, eller i privat virksomhet.

Opptak

Når en nykommer skulle tas opp i hirden, skulle han falle ned på kne framfor kongen og legge sine hender i hendene til kongen. Deretter skulle kongen kysse ham. Det var denne delen av seremonien som ble kalt håndgang, som svarer til det latinske homagium, derav termen håndgangne menn. Bildet viser en vasall som legger hendene sine mellom herrens hender under hommagium. Maleri fra middelalderen.
Av .

Hirden ble også kalt for håndgangne menn. Det viser til den opptaksseremonien hirdmennene måtte gjennom, en seremoni som er detaljert beskrevet i Hirdskråen. Når en nykommer skulle tas opp i hirden, skulle han falle ned på kne framfor kongen og legge sine hender i hendene til kongen. Deretter skulle kongen kysse ham. Det var denne delen av seremonien som ble kalt håndgang, som svarer til det latinske homagium, derav termen håndgangne menn. Å være håndgangen mann innebar underkastelse og troskap til den norske kongen. Etter håndgangen fulgte sverdtaket. Her falt nykommeren på ny ned framfor kongen, grep om kongens sverd og kysset kongens hånd. Det tredje elementet i opptaksseremonien var troskapseden til kongen og til hirden som organisasjon.

Gjensidige forpliktelser

Flere norske historikere har sett på hirden som et gilde, brorskap og korporasjon for det norske aristokratiet. Flere har sågar gjettet på at Jatmundgildet i Bergen var hirdens gilde. Hirden var et edsvorent fellesskap med egne vedtekter og egenjurisdiksjon. Hirdmennene var dessuten forpliktet til å gi hverandre gjensidig hjelp som om de var brødre, på samme måte i et gilde. De skulle hjelpe hirdmenn som var for fattige, syke eller gamle til å forsørge seg selv, de skulle hjelpe hirdmenn i krigsfangenskap eller som led skipbrudd, våke over syke og avdøde hirdmenn, følge avdøde hirdmenn til graven og be sjelemesser. I Hirdskråen omtales også hirdmennene som brødre.

Hirden skulle dessuten møtes til regelmessige sosiale sammenkomster, slik som medlemmene av et gilde. Ifølge Hirdskråen skulle alle hirdmennene samles i jula hvert år. Da skulle Hirdskråen leses opp, og hirdmennene skulle drikke og spise sammen. Kongespeilet omtaler også sosiale sammenkomster i påska.

Oppløsning

I siste halvdel av 1200-tallet og de første tiårene av 1300-tallet ble våpenskjold og standsprivilegier viktigere kjennetegn som skilte det norske aristokratiet fra resten av befolkningen enn medlemskap i hirden. I 1308 avskaffet kong Håkon 5 Magnusson lendmannsverdigheten, og det som hadde vært en tredelt hird ser ut til å ha blitt omstrukturert til to grupper, riddere og væpnere. De siste norske hirdmøtene ser ut til å ha blitt holdt mens Magnus 7 Eriksson var konge. Aristokratiet gikk dessuten i retning av å bli en fødselsadel. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark og Sverige, kom kongene for det meste til å oppholde seg utenfor landets grenser. En av de viktigste forutsetningene for hirdhold var dermed borte, og gradvis ble den norske kongshirden oppløst.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg