Hird var i middelalderen betegnelse på de norske kongenes (og enkelte andre stormenns) krigsfølge, håndgangne menn, livvakt og hoff.

Antallet medlemmer av kongshirden var opprinnelig beskjedent, men ble flere ganger utvidet, inntil institusjonen gjennom en rekke forandringer fikk sin endelige utforming under Magnus Lagabøte. Etter sagatradisjonen skal Olav den hellige og senere Olav Kyrre ha gitt de første regler for hirden, mens kong Sverre skal ha utarbeidet den første hirdskrå (skrevne hirdlov). Denne ble angivelig omarbeidet og utvidet av Magnus Lagabøte. Sistnevntes hirdskrå er bevart og utgjør et viktig kildeskrift. Loven skulle leses opp for den forsamlede hird i kongsgården hver jul. Hirdmenn ble opptatt under seremonier og måtte avlegge troskapsløfte.

Ifølge hirdskråen bestod hirden av tre avdelinger: de egentlige hirdmenn, gjester og kjertesveiner. Kjertesveinene var unge menn som gjorde hofftjeneste og ble opplært i våpenbruk, mens gjestene var den lavere avdelingen av hirden og ble brukt som en form for politi. Til hirdens formenn hørte lendmennene, skutilsveinene, stallaren og merkesmannen. Kansler og fehirde var likeledes opprinnelig hirdembetsmenn. Bare en del av hirdmennene gjorde tjeneste hos kongen og tilhørte den såkalt bordfaste hirden; de øvrige satt hjemme på sine gårder eller innehadde offentlige stillinger som blant annet sysselmenn eller lagmenn rundt om i landet. I 1277 bestemte kong Magnus Lagabøte at de øverste innen hirden skulle anta europeiske titler; lendmennene ble baroner og skutilsveinene riddere, begge med tittelen herre.

Den norske kongshirden var på denne måten både en militær og politisk-administrativ organisasjon, og utgjorde samtidig en formell aristokratisk organisasjon – det nærmeste man i Norge kom en privilegert adelskorporasjon i høymiddelalderen.

Hirden er kjent også fra dansk og svensk middelalder, vesentlig knyttet til kongen. Sin høyeste utvikling hadde hirden på 1200-tallet, men i århundret etter forfalt den hurtig, som følge dels av den alminnelige økonomiske tilbakegang, men kanskje særlig som følge av unionene med Sverige og Danmark.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.