Sigurdsristningen av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse
Runer, fellesgermanske skrifttegn som ved kristendommens utbredelse ble avløst av det latinske alfabetet. Ordet er identisk med keltisk runa, 'mysterium, hemmelig viten'.
Innskrifter med runer finner man på våpen, redskaper, smykker, kammer, gullbrakteater og amuletter, i Norden og England også på minnesteiner (runesteiner, i Danmark ukjent før vikingtiden), i Norge i senere tid også i stavkirkene.
Codex Runicus av Den Arnamagnæanske Samling/Københavns Universitet. Gjengitt med tillatelse
Ingen kjent runeinnskrift kan med sikkerhet dateres til å være eldre enn fra 200-tallet e.Kr. De eldste innskriftene stammer fra våpen og redskaper i danske mosefunn fra 200-tallet og senere og fra spredte spydfunn i Norge (Stabu på Toten), Gotland (Mos), Brandenburg (Dahmsdorf) og Wolhynia (Kowel). Runeskriftens sentrum er Sør-Skandinavia, i gammel tid fremfor alt Danmark og de danske øyer. Men den har bevislig også vært i bruk hos goterne ved Svartehavet, hvor biskop Wulfila på 300-tallet tok opp enkelte runer i sitt gotiske alfabet.
Videre har runer vært brukt av frankere, burgundere, langobarder, thyringere, alemannere, frisere, anglere og saksere. Av innskriftene i det eldre, fellesgermanske alfabetet faller ikke mindre enn ca. 160 på Skandinavia og ca. 80–90 på det øvrige Germania. På arkeologisk og stilhistorisk grunnlag lar disse innskrifter seg datere til 200–600-tallet i Skandinavia, 400–800-tallet hos vestgermanerne og 200–400-tallet hos goterne (gullringen fra Pietroassa i Romania ca. 400).
Flere gamle innskrifter fører opp hele alfabetrekken, som kalles futhark etter de første 6 runene i alfabetet (th = þ som i eng. thing), således Kylversteinen (fra Gotland), Vadstena- og Grumpan-brakteatene (Sverige), Charnay-spennen (Burgund), Themsen-sverdet (England), Breza-søylen (nordvest for Sarajevo). Også engelske håndskrifter gir en lang rekke gammelengelske varianter. Enkelte runer, som rune 13 og rune 14, er fremdeles ikke funnet i noen forståelig nordisk innskrift (utenom futharken).
av Kunnskapsforlaget. Begrenset gjenbruk
Det eldre, fellesgermanske runealfabetet teller 24 tegn, fordelt på tre grupper eller «ætter», Frøys, Hagals og Tys ætt. Ættene er avmerket ved skilletegn på Vadstena- og Grumpan-brakteatene og forutsettes også senere av lønninnskriftene, hvor runene betegnes ved sin plass innen ætten, f.eks. er 4. rune i 3. ætt. Gammelnorske og gammelengelske runedikt viser at hver rune hadde sitt eget navn (fé, úrr, þurs, áss osv.). De gotiske runenavnene er overlevert i et håndskrift fra 800-tallet og stemmer med de norske og gammelengelske, og runenavnene er derfor formodentlig like gamle som alfabetet selv. Karakteristisk for runealfabetet er også bokstavenes rekkefølge, som ikke har noe tilsvar i andre kjente alfabeter. I Norden er skriftretningen fri, fra venstre mot høyre eller omvendt (bustrofedon, 'plogfureordning', dvs. skriftretningen skifter med linjene).
Rune 13 har antagelig gjengitt en lyd mellom e og i. Rune 15 uttrykte en stemt s-lyd som i nordisk tidlig utviklet seg til r. Rune 22 har samme lydverdi som ng i konge.
Runer ble fortrinnsvis skåret i tre på tvers av årene og har tidlig fått preg av det. De unngår helst buer og vannrette linjer og bruker i stedet vinkler og skråstreker. Likheten med de klassiske alfabetene er så fremtredende at man må anta at runealfabetet på noen få runer nær må stamme direkte eller indirekte fra dem.
Av de mange teorier om runenes opprinnelse som har vært fremsatt, skal her nevnes teoriene til dansken Ludwig Wimmer (1874), svensken Otto von Friesen (1904), nordmannen Carl Marstrander (1928) og dansken Erik Moltke (1951). Wimmer mente, særlig med utgangspunkt i rune 1 og 6, at runealfabetets forbilde var det latinske alfabetet, og at det var oppstått hos en germansk stamme i Sør-Europa, kanskje under innflytelse av galliske stammer i Nord-Italia. Friesen gikk ut fra den greske og latinske minuskelskriften, dvs. den håndskrifttypen som ble brukt for praktiske formål i det daglige liv i motsetning til monumentalskriften på de offentlige dokumentene. Han mente at alfabetet ble til i goterriket ved Svartehavet på 100–200-tallet e.Kr., og at det herfra bredte seg til Østersjøen med en kulturstrøm som har etterlatt seg tydelige spor i Sør-Skandinavia. Flere av de eldste runeinnskriftene står i virkeligheten på funngjenstander som har sammenheng med denne nordgående kulturstrøm.
Marstrander innvendte at runealfabetet alt i sin eldste form forutsetter en lang intern utvikling og rimeligvis er eldre enn fra 100–200-tallet e.Kr., og at det således var i full bruk hos goterne alt før deres utvandring fra Weichsel-deltaet. Runealfabetet bygger etter Marstrander på et keltisert latinsk alfabet fra det keltiske grensebeltet mellom germanere og romere ved Donau og tilgrensende strøk. Moltke antar at runealfabetet ble til i Sør-Skandinavia som en bevisst omforming av det latinske alfabetet. Av de nordiske innskriftene i det eldre alfabetet menes noen å være ristet for magiske formål som ledd i døds- eller fruktbarhetskult eller profylaktisk på amuletter. I samme plan ligger utenfor Norden Nordendorf-spennens innskrift (ca. 600) og visse frisiske innskrifter. Her kan det sees en sammenheng med middelhavslandenes alfabetmagi (jfr. den magiske bokstavgruppe på 8, «oktoaden», som svarer til «ætten» i runealfabetet med dens 8 runer). I nordisk mytologi er runekunnskapene knyttet til den tryllekyndige Odins navn.
Runeinnskrift fra den bysantiske kirken Hagia Sofia i Istanbul, risset av vikinger rundt år 800. Runeinnskriftene ble oppdaget på 1960-tallet, og har blitt betegnet som «viking-grafitti» eller «tagging».
Runer i Hagia Sofia av Hermann Junghans. CC BY SA 3.0
Utenfor Norden gjennomgikk ikke runealfabetet noen større utvikling. I England skiftet enkelte runer betydning eller form, og alfabetet ble utvidet med nye runer. I Norden var alfabetet i det store og hele det samme til inn på 400-tallet. Men fra 500-tallet begynte en omforming fra 24 til 16 runer: p-runen er alt på Vadstena-brakteaten (fra 400–500-tallet) trengt ut av b (likeså på Björketorp-steinen fra midten av 600-tallet), j-runen utvikler seg over ᛜ til ᛋ og får etter bortfallet av j i runenavnet jara (på 500-tallet ár, år) lydverdien a. På 600-tallet dukker det også opp en ny a-rune ᚼ. Den synes å være omtrent samtidig med ᛋ a og kanskje utviklet av denne. En tredje a-rune er ᛅ (av ᛋ eller ᚼ). ᛉ ble ᛣ , ᚲ ble Υ eller ᚴ, s-runen ble nå ᛋ.
Kunnskapsforlaget. Begrenset gjenbruk
Kunnskapsforlaget. Begrenset gjenbruk
Alt på 600-tallet synes alfabetet å være blitt redusert til 16 tegn, de såkalte «yngre» runer: i fungerer nå også for e og j, u også for o og w, og t, k også for d, g. e- og ŋ-runen var for lengst gått ut av bruk. Årsaken til denne reduksjonen er ennå ukjent. Den har antagelig foregått gradvis fra 500-tallet av. Alt i Eggja-innskriften i Sogn fra midten av 600-tallet merker man overgangen til et nytt alfabet på 16 runer.
Et overgangsalfabet med ᚼ a, ᚺ h, ᛗ m finner man også i de eldste danske innskriftene fra vikingtiden, i en svensk innskrift som Sparlösa og i en norsk innskrift som Strand-spennen (ca. 700). Av dette alfabetet utviklet det seg, senest på 700-tallet, to nordiske alfabettyper med mer eller mindre forenklede runetegn, det såkalte danske alfabet (se figur 1) og stuttrunealfabetet, også kalt det svensk-norske alfabetet, rökruner etter Röksteinen i Östergötland, og kortkvistruner (se figur 2).
De «danske» runene var i gammel tid også i bruk i Norge (jfr. Valby i Vestfold) og i Sverige. De ble trengt ut i Sverige av stuttrunealfabetet, som hadde sitt spredningssentrum i Mellom-Sverige (med Gotland), men ble tatt opp igjen med misjonen, da runekunsten i Sverige på 1000-tallet nådde en blomstring som aldri før i Norden. Av Sveriges 2500 runeinnskrifter er over 2000 i «danske» runer.
Stuttruner vant ikke innpass i Danmark, men fra Sverige, som er deres hjemland (jfr. Sparlösa-steinen i Västergötland fra ca. 800 og de gotlandske runebilledsteinene som blir datert til 600-tallet), bredte de seg til Norge, hvor de er påvist vesentlig i steininnskrifter fra Østfold, Vestfold (Oseberg 800-tallet, Gokstad 900-tallet), Oppland, Valdres, Hardanger, Nordhordland og fremfor alt Jæren. Fra det sørvestlige Norge kom de på 900-tallet til Man, Suderøyene, Skottland og Shetland. I det norrøne stuttrunealfabetet skifter ᚽ h med ᚼ, ᛙ m med ᛉ (slik alltid på Man), ᛌ s med ᛋ. b har formene ᚮ, ᚯ, ᚭ, ᛓ.
Kunnskapsforlaget. Begrenset gjenbruk
Kunnskapsforlaget. Begrenset gjenbruk
Sin maksimale reduksjon nådde runeformene på 900-tallet i de såkalte Hälsing-runer, kjent fra Hälsingland, Medelpad, Södermanland og Uppland. I dette alfabetet sløyfes runenes hovedstaver med unntak av to runer (se figur 3).
Ved blanding av stuttruner og «danske» runer utviklet det seg på 900- og 1000-tallet et norsk nasjonalalfabet, det såkalte norrøne alfabetet. Dets typiske form er som i figur 4.
Runen ᛣ fikk i Norge alt på 1000-tallet lydverdien y etter runens navn ýr, i Danmark først på 1100-tallet. Runen ᚮ a fikk på 1000-tallet lydverdien o over hele Norden. Dette norrøne alfabetet bredte seg på 1000-tallet til vesterhavslandene unntatt Man. I sine yngre former lå det også til grunn for de islandske og grønlandske runealfabeter.
Kunnskapsforlaget. Begrenset gjenbruk
Etter at det latinske alfabetet var blitt alminnelig kjent i Norden, ble runealfabetet etter hvert supplert med nye runer. Ved punktering av ᛒ ᛐ ᚴ laget man i Norge i slutten av 1100-tallet ᛔ ᛑ ᚵ for p, d, g (ᛂ for e gikk i vesterhavsbygdene tilbake til første halvdel av 1000-tallet), ᛋ ble senere tegn for latinsk c og z. Istedenfor den tungvinte ᛔ-runen ble som tegn for p ofte brukt K (en forenkling av ᛒ). Men K kunne også være k-rune. Bruken av for ᛅ æ går tilbake til 1000-årene, likeså ᚯ for ø. På 1200–1300-tallet møter man da i norske innskrifter vesentlig runeformene som i figur 5.
Den egentlige runetid slutter i Norden på 1300-tallet. Men runene døde ikke helt ut, flere steder førte de en slags skyggetilværelse til inn på 1700-tallet, ja helt inn på 1800-tallet. I Dalarna kunne man ennå på begynnelsen av 1900-tallet treffe runekyndige dalkarler, og i Älvdalen skal runeskriften ha vært i bruk hos gamle folk med interesse for bygdas historie. På primstaver, hvor runer er tatt i kalenderens tjeneste, holdt runetegnene seg lenge.
De nordiske runeinnskriftenes største betydning ligger i det innblikk de gir i de skandinaviske folkenes språk, tro og overtro, før de med vikingtiden trådte inn i historiens lys. De gamle innskriftene viser at de skandinaviske språkene alt ved slutten av folkevandringstiden hadde nådd frem til en språkform som i alt vesentlig stemmer med språket i vår eldste skaldediktning. Innskriftene i de yngre alfabetene har også krav på betydelig historisk og språklig interesse, de svenske runesteinene og flere danske og norske steiner gir dessuten viktige og rikholdige bidrag til ornamentikkens utvikling i Norden.
Senteret for runeforskningen i Norge er Runearkivet ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. De store verkene om runene rommer utførlige henvisninger til den vitenskapelige litteraturen som har økt sterkt de siste årtier.
Tidsskriftet Nytt om runer, utgitt av Runearkivet ved Universitetet i Oslo
Kommentarer
11. august 2015 skrev Kai Bjerknes
Hei, jeg lurte på om du kunne hjelpe meg med å skrive et navn på gammelt norsk runeskrift. Jeg er veldig interessert i temaet. Hadde satt stor pris på svar. Vennlig hilsen Kai.Bjerknes@gmail.com
14. august 2015 svarte Pål Johansen
Hei
Det er hyggelig at du er interessert i runer.
Vi har dessverre ikke kapasitet til å bistå med slikt, men oppfordrer deg til å prøve selv med hjelp av tabellene i leksikonet. For bokstaver eller lyder som ikke finnes i tabellene, er det bare å sette inn en bokstav som ligner, på samme måte som vi kan skrive 'aa' i stedet for 'å' hvis vi ikke har det på tastaturet.
14. august 2015 svarte Kai Bjerknes
Takker for svar mvh Kai
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.