Codex Runicus fra ca. år 1300, skrevet med runer av . Begrenset gjenbruk

runer

Runeinnskrift fra Ramsundberget i Södermanland i Sverige. Innskriften omhandler byggingen av en bro, mens bildene framstiller scener fra sagnene om Sigurd Fåvnesbane. Blant annet ser vi Sigurd stikke sverdet gjennom dragen Fåvne. Runene er ristet på Fåvnes kropp. Begynnelsen av 1000-tallet.
Sigurdsristningen
Av .

Runer er fellesgermanske skrifttegn som ved kristendommens utbredelse ble avløst av det latinske alfabetet. Ordet er identisk med keltisk runa, «mysterium, hemmelig viten».

Faktaboks

også kjent som:

futhark, fuþark

Innskrifter med runer finner man på våpen, redskaper, smykker, kammer, gullbrakteater og amuletter. I Norden og England finner man også runer på minnesteiner (runesteiner, i Danmark ukjent før vikingtiden) og i Norge i senere tid også i stavkirkene.

Alder og utbredelse

Codex runicus er et manuskript skrevet på pergament fra rundt år 1300. Det inneholder en av de eldste og best bevarte utgavene av den skånske lov, skrevet med runer.
Codex Runicus
Av /Københavns Universitet.

Ingen kjent runeinnskrift kan med sikkerhet dateres til å være eldre enn fra 200-tallet evt. De eldste innskriftene stammer fra våpen og redskaper i danske mosefunn fra 200-tallet og senere også fra spredte spydfunn i Norge (Stabu på Toten), Gotland (Mos), Brandenburg (Dahmsdorf) og Wolhynia (Kowel). Runeskriftens sentrum er Sør-Skandinavia, i gammel tid fremfor alt Danmark og de danske øyene. Den har beviselig også vært i bruk hos goterne ved Svartehavet, hvor biskop Wulfila på 300-tallet tok opp enkelte runer i sitt gotiske alfabet.

Videre har runer vært brukt av frankere, burgundere, langobarder, thyringere, alemannere, frisere, anglere og saksere. Av innskriftene i det eldre, fellesgermanske alfabetet faller ikke mindre enn rundt 160 på Skandinavia og rundt 80–90 på det øvrige Germania. På arkeologisk og stilhistorisk grunnlag lar disse innskriftene seg datere til 200–600-tallet i Skandinavia, 400–800-tallet hos vestgermanerne og 200–400-tallet hos goterne (gullringen fra Pietroassa i Romania fra rundt år 400).

Flere gamle innskrifter fører opp hele alfabetrekken, som kalles futhark etter de første seks runene i alfabetet (th = þ som i engelsk thing), således Kylversteinen fra Gotland, Vadstena- og Grumpan-brakteatene fra Sverige, Charnay-spennen fra Burgund, Themsen-sverdet fra England og Breza-søylen fra nordvest for Sarajevo. Også engelske håndskrifter gir en lang rekke gammelengelske varianter. Enkelte runer, som rune 13 og rune 14, er fremdeles ikke funnet i noen forståelig nordisk innskrift (utenom futharken).

Alfabetet

Runer. Det eldre, fellesgermanske runealfabetet med 24 runer.

Av /Store norske leksikon ※.

Det eldre, fellesgermanske runealfabetet teller 24 tegn fordelt på tre grupper eller «ætter»: Frøys, Hagals og Tys ætt. Ættene er avmerket ved skilletegn på Vadstena- og Grumpan-brakteatene og forutsettes også senere av lønninnskriftene. Runene betegnes ved sin plass innen ætten, for eksempel er 4. rune i 3. ætt. Gammelnorske og gammelengelske runedikt viser at hver rune hadde sitt eget navn (fé, úrr, þurs, áss og så videre). De gotiske runenavnene er overlevert i et håndskrift fra 800-tallet og stemmer med de norske og gammelengelske. Runenavnene er derfor formodentlig like gamle som alfabetet selv. Karakteristisk for runealfabetet er også bokstavenes rekkefølge, som ikke har noe tilsvar i andre kjente alfabeter. I Norden er skriftretningen fri, fra venstre mot høyre eller omvendt (bustrofedon, «plogfureordning», det vil si skriftretningen skifter med linjene).

Rune 13 har antagelig gjengitt en lyd mellom e og i. Rune 15 uttrykte en stemt s-lyd som i nordisk tidlig utviklet seg til r. Rune 22 har samme lydverdi som ng i konge.

Runer ble fortrinnsvis skåret i tre på tvers av årene og har tidlig fått preg av det. De unngår helst buer og vannrette linjer og bruker i stedet vinkler og skråstreker. Likheten med de klassiske alfabetene er så fremtredende at man må anta at runealfabetet på noen få runer nær må stamme direkte eller indirekte fra dem.

Rune Rekonstruert urnordisk navn Norrønt navn Betydning
*fehu buskap, varer, eiendom, penger
*ūruR úrr urokse, vill okse
*þurisaR þurs tusse, jotne, troll
*ansuR áss gud
*raidu reið å ri, reise på hesterygg, vogn/kjerre
*kauna kaun betennelse, sår
*gebu gjof gave
*wunju ikke kjent glede
*hagalaR hagall haggel
*naudiR nauð nød, hjelpetrengende, fastlåsthet
*īsaR iss is
*jāra ár år
*perþu ikke kjent ukjent betydning
*īwaR ýr barlind
*algiR elgr elg
*sōwilu sol sol
*tīwaR Týr Ty (norrøn gud)
*berkana bjarkan bjerk, bjerkekvist
*ehwaR jór hest
*mannaR maðr menneske, mann
*laguR logr vann
*ingwaR Ing Ing (norrøn gud, også Yngve/Frøy)
*dagaR dagr dag
*ōphila óðal odel, eiendom mottatt ved odel

Runenes opphav

Av de mange teoriene som har vært fremsatt om runenes opprinnelse, skal her nevnes teoriene til dansken Ludwig Wimmer (1874), svensken Otto von Friesen (1904), nordmannen Carl Marstrander (1928) og dansken Erik Moltke (1951). Wimmer mente, særlig med utgangspunkt i rune 1 og 6, at runealfabetets forbilde var det latinske alfabetet, og at det var oppstått hos en germansk stamme i Sør-Europa, kanskje under innflytelse av galliske stammer i Nord-Italia. Friesen gikk ut fra den greske og latinske minuskelskriften, det vil si den håndskrifttypen som ble brukt for praktiske formål i det daglige liv, i motsetning til monumentalskriften på de offentlige dokumentene. Han mente at alfabetet ble til i goterriket ved Svartehavet på 100–200-tallet evt., og at det herfra bredte seg til Østersjøen med en kulturstrøm som har etterlatt seg tydelige spor i Sør-Skandinavia. Flere av de eldste runeinnskriftene står i virkeligheten på funngjenstander som har sammenheng med denne nordgående kulturstrømmen.

Marstrander innvendte at runealfabetet alt i sin eldste form forutsetter en lang intern utvikling og rimeligvis er eldre enn fra 100–200-tallet evt. Han mente at det således var i full bruk hos goterne alt før deres utvandring fra Weichsel-deltaet. Runealfabetet bygger etter Marstrander på et keltisert latinsk alfabet fra det keltiske grensebeltet mellom germanere og romere ved Donau og tilgrensende strøk. Moltke antar at runealfabetet ble til i Sør-Skandinavia som en bevisst omforming av det latinske alfabetet. Av de nordiske innskriftene i det eldre alfabetet menes noen å være ristet for magiske formål som ledd i døds- eller fruktbarhetskult eller profylaktiskamuletter. Utenfor Norden gjelder det samme for Nordendorf-spennens innskrift fra rundt år 600 og visse frisiske innskrifter. Her kan det sees en sammenheng med middelhavslandenes alfabetmagi (jamfør den magiske bokstavgruppen på åtte, «oktoaden», som svarer til «ætten» i runealfabetet med dens åtte runer). I nordisk mytologi er runekunnskapene knyttet til den tryllekyndige Odins navn.

Utvikling

Runeinnskrift fra den bysantiske kirken Hagia Sofia i Istanbul, risset av vikinger rundt år 800. Runeinnskriftene ble oppdaget på 1960-tallet og har blitt betegnet som «viking-grafitti» eller «tagging».

Runer i Hagia Sofia
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Utenfor Norden gjennomgikk ikke runealfabetet noen større utvikling. I England skiftet enkelte runer betydning eller form, og alfabetet ble utvidet med nye runer. I Norden var alfabetet i det store og hele det samme til inn på 400-tallet. Fra 500-tallet begynte en omforming fra 24 til 16 runer: p-runen er alt på Vadstena-brakteaten fra 400–500-tallet trengt ut av b, likeså på Björketorp-steinen fra midten av 600-tallet. j-runen utvikler seg over ᛜ til ᛋ og får etter bortfallet av j i runenavnet jara (på 500-tallet ár, år) lydverdien a. På 600-tallet dukker det også opp en ny a-rune ᚼ. Den synes å være omtrent samtidig med ᛋ a og kanskje utviklet av denne. En tredje a-rune er ᛅ (av ᛋ eller ᚼ). ᛉ ble ᛣ, ᚲ ble Υ eller ᚴ, s-runen ble nå ᛋ.

Reduksjon

Figur 1: Det danske alfabet
.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Figur 2: Det svensk-norske alfabet
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Alt på 600-tallet synes alfabetet å være blitt redusert til 16 tegn, de såkalte «yngre» runene. i fungerer nå også for e og j, u også for o og w, og t, k også for d, g. e- og ŋ-runen var for lengst gått ut av bruk. Årsaken til denne reduksjonen er ennå ukjent; den har antagelig foregått gradvis fra 500-tallet av. Alt i Eggja-innskriften i Sogn fra midten av 600-tallet merker man overgangen til et nytt alfabet på 16 runer.

Et overgangsalfabet med ᚼ a, ᚺ h, ᛗm finner man også i de eldste danske innskriftene fra vikingtiden, i en svensk innskrift som Sparlösa og i en norsk innskrift som Strand-spennen fra rundt 700. Av dette alfabetet utviklet det seg senest på 700-tallet to nordiske alfabettyper med mer eller mindre forenklede runetegn, det såkalte danske alfabet (se figur 1) og stuttrunealfabetet, også kalt det svensk-norske alfabetet, rökruner etter Röksteinen i Östergötland, og kortkvistruner (se figur 2).

De «danske» runene var i gammel tid også i bruk i Norge (jamfør Valby i Vestfold) og i Sverige. De ble trengt ut i Sverige av stuttrunealfabetet, som hadde sitt spredningssentrum i Mellom-Sverige (med Gotland), men ble tatt opp igjen med misjonen, da runekunsten i Sverige på 1000-tallet nådde en blomstring som aldri før i Norden. Av Sveriges 2500 runeinnskrifter er over 2000 i «danske» runer.

Stuttruner vant ikke innpass i Danmark. Fra Sverige, som er deres hjemland (jamfør Sparlösa-steinen i Västergötland fra rundt 800 og de gotlandske runebilledsteinene som blir datert til 600-tallet), bredte de seg til Norge, hvor de er påvist vesentlig i steininnskrifter fra Østfold, Vestfold (Oseberg 800-tallet, Gokstad 900-tallet), Oppland, Valdres, Hardanger, Nordhordland og fremfor alt Jæren. Fra det sørvestlige Norge kom de på 900-tallet til Man, Suderøyene, Skottland og Shetland. I det norrøne stuttrunealfabetet skifter ᚽ h med ᚼ, ᛙ m med ᛉ (slik alltid på Man), ᛌ s med ᛋ. b har formene ᚮ, ᚯ, ᚭ, ᛓ.

Hälsing-runer

Figur 3: Hälsing-runer
.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Figur 4: Det norrøne alfabetet
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sin maksimale reduksjon nådde runeformene på 900-tallet i de såkalte Hälsing-runene, kjent fra Hälsingland, Medelpad, Södermanland og Uppland. I dette alfabetet sløyfes runenes hovedstaver med unntak av to runer (se figur 3).

Ved blanding av stuttruner og «danske» runer utviklet det seg på 900- og 1000-tallet et norsk nasjonalalfabet, det såkalte norrøne alfabetet. Dets typiske form er som i figur 4.

Runen ᛣ fikk i Norge alt på 1000-tallet lydverdien y etter runens navn ýr, i Danmark først på 1100-tallet. Runen ᚮ a fikk på 1000-tallet lydverdien o over hele Norden. Dette norrøne alfabetet bredte seg på 1000-tallet til vesterhavslandene unntatt Man. I sine yngre former lå det også til grunn for de islandske og grønlandske runealfabetene.

Nye runer

Figur 5: De vesentligste runeformene i det norrøne alfabetet i det 13. og 14. århundre.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Etter at det latinske alfabetet var blitt alminnelig kjent i Norden, ble runealfabetet etter hvert supplert med nye runer. Ved punktering av ᛒ ᛐ ᚴ laget man i Norge i slutten av 1100-tallet ᛔ ᛑ ᚵ for p, d, g (ᛂ for e gikk i vesterhavsbygdene tilbake til første halvdel av 1000-tallet), ᛋ ble senere tegn for latinsk c og z. Istedenfor den tungvinte ᛔ-runen ble som tegn for p ofte brukt K (en forenkling av ᛒ), men K kunne også være k-rune. Bruken av for ᛅ æ går tilbake til 1000-årene, likeså ᚯ for ø. På 1200–1300-tallet møter man da i norske innskrifter vesentlig runeformene som i figur 5.

Den egentlige runetiden slutter i Norden på 1300-tallet. Runene døde derimot ikke helt ut, og flere steder førte de en slags skyggetilværelse til inn på 1700-tallet, ja helt inn på 1800-tallet. I Dalarna kunne man ennå på begynnelsen av 1900-tallet treffe runekyndige dalkarler, og i Älvdalen skal runeskriften ha vært i bruk hos gamle folk med interesse for bygdas historie. På primstaver, hvor runer er tatt i kalenderens tjeneste, holdt runetegnene seg lenge.

De nordiske runeinnskriftenes største betydning ligger i det innblikket de gir i de skandinaviske folkenes språk, tro og overtro, før de med vikingtiden trådte inn i historiens lys. De gamle innskriftene viser at de skandinaviske språkene alt ved slutten av folkevandringstiden hadde nådd frem til en språkform som i alt vesentlig stemmer med språket i vår eldste skaldediktning. Innskriftene i de yngre alfabetene har også krav på betydelig historisk og språklig interesse. De svenske runesteinene og flere danske og norske steiner gir dessuten viktige og rikholdige bidrag til ornamentikkens utvikling i Norden.

Forskning

Senteret for runeforskningen i Norge er Runearkivet ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. De store verkene om runene rommer utførlige henvisninger til den vitenskapelige litteraturen som har økt sterkt de siste årtiene.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Enoksen, Lars Magnar: Runor : historia, tydning, tolkning, 1998, isbn 91-88930-32-7, Finn boken
  • Andersen, Harry: Runologica, 1971, isbn 87-500-1089-1, Finn boken
  • Benneth, Solbritt m.fl., red.: Runmärkt : från brev till klotter : runorna under medeltiden, 1994, isbn 91-7798-877-9, Finn boken
  • Bugge, Sophus & Magnus Olsen: Norges Indskrifter med de ældre Runer, 1891-1924, 4 b., Finn boken
  • Jacobsen, Lis & Erik Moltke: Danmarks runeindskrifter, 1941-42, 3 b., Finn boken
  • Olsen, Magnus m.fl.: Norges innskrifter med de yngre runer, 1941-, 6 b. (under utgivelse), isbn 82-7061-015-1, Finn boken
  • Page, R.I.: An introduction to English runes, 2nd ed., 1999, isbn 0-85115-946-x, Finn boken
  • Snædal, Thorgunn & Marit Åhlén: Svenska runor, 2004, isbn 91-7209-366-8, Finn boken
  • Spurkland, Terje: I begynnelsen var fuþark : norske runer og runeinnskrifter, 2001, isbn 82-02-19680-9, Finn boken
  • Söderberg, Sven m.fl.: Sveriges runinskrifter, 1900-, 15 b. (under utgivelse), Finn boken

Kommentarer (3)

skrev Kai Bjerknes

Hei, jeg lurte på om du kunne hjelpe meg med å skrive et navn på gammelt norsk runeskrift. Jeg er veldig interessert i temaet. Hadde satt stor pris på svar. Vennlig hilsen Kai.Bjerknes@gmail.com

svarte Pål Johansen

Hei Det er hyggelig at du er interessert i runer. Vi har dessverre ikke kapasitet til å bistå med slikt, men oppfordrer deg til å prøve selv med hjelp av tabellene i leksikonet. For bokstaver eller lyder som ikke finnes i tabellene, er det bare å sette inn en bokstav som ligner, på samme måte som vi kan skrive 'aa' i stedet for 'å' hvis vi ikke har det på tastaturet.

svarte Kai Bjerknes

Takker for svar mvh Kai

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg