runer

Den eldste sikre runeinnskriften som er funnet er på en kam fra Vimose på Fyn i Danmark. Den er arkeologisk datert til rundt 160 evt. Flere tidlige innskrifter som er funnet i myrer i Danmark (mosefunn) kan være fra slutten av 100-tallet eller 200-tallet evt.

Det finnes også spredte spydfunn i Norge (Øvre Stabu på Toten), Gotland (Mos) i Sverige, Brandenburg (Dahmsdorf) i Tyskland og Volyn i nordvestlig Ukraina (Kovel). Ordet raunijaR («den som prøver/tester») på spydbladet fra Øvre Stabu er en av de eldste norske innskriftene. Funnene er konsentrert i det sørlige Skandinavia, framfor alt i Danmark.

Runekunnskaper kan spores hos goterne ved Svartehavet. Biskop Wulfila oversatte på 300-tallet Bibelen fra gresk til gotisk, han brukte ordet «rune» som motsvarighet til gresk mysterion.

Den eldste runeskriften var i bruk hos flere germanske folkegrupper, med spredte funn fra ulike deler av Europa. Av innskriftene i dette alfabetet regnes rundt 260 som urnordiske innskrifter. På arkeologisk, stilhistorisk og språkhistorisk grunnlag lar disse innskriftene seg datere til 150–600-tallet i Skandinavia. Over 140 innskrifter fra 400–800-tallet er bevart hos vestgermanske folkegrupper på det europeiske fastlandet. Det er omdiskutert om enkelte eldre innskrifter viser østgermanske språktrekk (et kjent eksempel er gullringen fra Pietroassa i Romania fra rundt år 400). På 400-tallet nådde runeskriften De britiske øyer. I England var runer i bruk til ut på 1000-tallet.

Flere gamle innskrifter fører opp hele alfabetrekken, som kalles futhark etter de første seks runene i rekken (th = ustemt þ-lyd som i engelsk thing). Dette finnes blant annet på Kylversteinen fra Gotland, Vadstena- og Grumpan-brakteatene fra Sverige, Charnay-spennen fra Burgund og Breza-søylen fra nordvest for Sarajevo. Enkelte runer, som ᛈ p og ᛇ ï, er uvanlige i innskrifter utenom futharken.

Det eldre runealfabetet teller 24 tegn fordelt på tre grupper eller «ætter» (ordets opprinnelige betydning kan ha vært «grupper på åtte»). Ættene er avmerket ved skilletegn på Vadstena- og Grumpan-brakteatene. Inndelingen i tre grupper forutsettes også av senere innskrifter med lønnruner. Runene betegnes ved sin plass innen ætten, for eksempel er ᚨ 4. rune i 3. ætt.

Runene var vanlige skrifttegn som betegnet ulike lyder. ᛇ i eldre futhark var en vokallyd som muligens lignet på e eller i. ᛉ uttrykte trolig en stemt s-lyd som i nordisk utviklet seg videre til en type r. ᛜ kunne brukes til å gjengi ng, blant annet med en lydverdi der n og g smeltet sammen (som på slutten av ordet lang).

Runeformene varierte fra innskrift til innskrift. Ofte framstilles de med loddrette linjer, vinkler og skråstreker. Det har vært foreslått at runene ble laget til å bli skåret i tre på tvers av årene og har fått preg av det, men dette er kun en hypotese. Alt i tidlige innskrifter finner man bøyde og runde former.

Likheten med de klassiske alfabetene er tydelig, og man må anta at de som skapte runerekken kjente til andre alfabeter – som romernes_bokstaver. Spesielt i eldre innskrifter er skriveretningen fri, fra venstre mot høyre, fra høyre mot venstre eller skiftende (det siste kalles for bustrofedon, «plogfureordning», det vil si retningen skifter med linjene).

Gammelengelske og norrøne runedikt viser at runene hadde egne navn (norrøne navn er fé, úrr, þurs, áss og så videre). Navnene var sannsynligvis et mnemoteknisk hjelpemiddel, de representerte lydene som runene betegnet. Ordene begynte altså med den lyden som tegnet uttrykte. Lignende systemer med bokstavnavn er kjent i andre skriftkulturer, for eksempel fønikisk. Tidlige belegg på lister over runenavn finnes i gammelengelske og kontinentaleuropeiske håndskrifter som går tilbake til 800-tallet. Noen ganger kunne runetegn brukes som begrepsruner, det vil si tegnet markerte sitt navn (slik kunne m-rune stå som forkortelse for ordet «mann»). Runenavnene kan være like gamle som alfabetet selv. De eldste formene er rekonstruert av forskere.

Det har vært framsatt mange teorier om runenes opprinnelse.

I eldre forskning ble runenes opprinnelse drøftet for eksempel av dansken Ludwig Wimmer (1874), svensken Otto von Friesen (1904), nordmannen Carl Marstrander (1928) og dansken Erik Moltke (1951). Wimmer mente at runealfabetets forbilde var det latinske alfabetet, og at det var oppstått hos en germansk stamme i Sør-Europa, kanskje under innflytelse av galliske stammer i Nord-Italia. Friesen gikk ut fra den greske og latinske minuskelskriften, det vil si den håndskrifttypen som ble brukt for praktiske formål i det daglige liv, i motsetning til monumentalskriften. Han mente at alfabetet ble til i goterriket ved Svartehavet på 100–200-tallet evt., og at det derfra bredte seg til Østersjøen. Marstrander argumenterte for at runealfabetet var eldre enn fra 100–200-tallet evt. Etter hans syn var runene basert på et alfabet fra det keltiske grensebeltet mellom germanere og romere ved Donau og tilgrensende strøk. Moltke antok at runealfabetet ble til i Sør-Skandinavia som en bevisst omforming av det latinske alfabetet.

Eldre teorier har en del kronologiske eller geografiske svakheter, for eksempel ved at de forutsetter runenes tilblivelse lenge før det finnes bevarte funn eller langt borte fra områder med størst konsentrasjon av tidlige innskrifter. Tre hovedteorier i dag gjelder fortsatt latinsk, gresk eller etruskisk/norditaliensk skrift som mulige forbilder. Mange støtter teorien om det latinske alfabetet som en inspirasjonskilde. Nyere analyser viser hvordan runeformene kan være dannet på grunnlag av romernes majuskelskrift. Det er likevel ikke full enighet om opphavet. Karakteristisk for runealfabetet er bokstavenes rekkefølge, som ikke har noe tilsvar i andre kjente alfabeter.

Flere eldre studier satte runene i direkte forbindelse med magi. I nordisk mytologi er runekunnskapene knyttet til den tryllekyndige Odins navn. Dette sier ikke noe om hvordan germanske folk oppfattet runene som skrift. Siden midten av 1900-tallet er det rådende synet at runer var vanlige skrifttegn. På lik linje med andre typer skrift kunne runer brukes til ulike formål – praktiske, høytidelige og magiske.

Runeskriften gjennomgikk endringer i og utenfor Norden. Hos frisere, anglere og saksere ble runerekken endret og utvidet med nye tegn fra rundt midten av 400-tallet og utover. Den endrede skriften kalles for anglofrisiske runer. Det gammelengelske runealfabetet kom senere opp til over tretti tegn. Innskrifter og håndskrifter viser en rekke ulike varianter.

I Skandinavia var runerekken i det store og hele det samme til inn på 400-tallet. På 500- og 600-tallet skjedde det store forandringer i språket, med gradvis overgang fra urnordisk til norrønt. Det skjedde dessuten endringer med runeformer, og noen runer gikk ut av bruk. Man ser blant annet at den gamle s-runen ble omformet til ᛋ, k-runen fikk full lengde og ble til ᚴ. Interessant var utviklingen med j-runen som kunne opptre med ulike former. Etter bortfall av j i framlyden til runenavnet jāra ble runens lydverdi endret til a (navnet på norrønt var ár, år). I innskrifter fra 600-tallet ser man således bruken av en ny a-rune ᚼ.

I løpet av 600- og 700-tallet ble antallet tegn i runealfabetet redusert, og noen tegn endret sitt utseende. De såkalte yngre runene ble til. Alt i Eggja-innskriften i Sogn som kan være fra andre halvdel av 600-tallet, merkes endringer. I noen ord der man skulle ventet ᛈ p brukes ᛒ b, og innskriften har to a-runer ᚨ og ᚼ, av ulik lydkvalitet. Overgangsformer er synlige i danske innskrifter fra inngangen til vikingtiden. Innskriften på et stykke hodeskalle fra Ribe i Danmark som er fra tidlig 700-tallet, viser runeformer som ᚼ a, ᚺ h og ᛗ m. Flere gamle runer er ikke med. Risteren skrev innskriften ved hjelp av kun femten tegn.

Innskrifter fra 800-tallet viser et forenklet runealfabet, kjent som yngre futhark, i bruk. Årsakene til denne forandringen er usikre, men kan ha sammenheng med grafiske forenklinger, endringer i språket (lydendringer, endringer i runenavn) og samfunnsforhold. Flere runer ble på denne måten flerverdige som betyr at de kunne markere ulike lyder. Det vil blant annet si at runen f nå fungerte også for v, u også for o, ø, y, w og v, i også for e og j, t også ford, k også for g, b også for p. Noen runer hadde flere sekundærverdier. I lesingen av innskrifter må man finne ut hvilken verdi et bestemt tegn har.

Yngre runer hadde varierende form. Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper: langkvistruner eller normalruner og kortkvistruner eller stuttruner. Navnene illustrerer trekk ved runenes utseende, som bistavenes lengde. Man kan sammenligne former som ᚼ og ᚽ for h, ᛉ og ᛙ for m,ᛋ og ᛌ for s, ᛒ og ᚮ, ᚯ, ᚭ, ᛓ for b. Kvistene på a ᛅ, ᛆ og n ᚾ, ᚿ kunne knytte seg til staven på én side eller skjære gjennom staven. Tidligere forskning brukte også andre betegnelser på de to typene. Den første typen var kjent som de danske runene, den andre som de svensk-norske runene (eller rökrunene etter Röksteinen i Östergötland). Disse navnene baserte seg på antatte regionale spredningssentrum. I tillegg antok man at langkvistruner egnet seg til monumental skrift som på runesteiner, mens kortkvistruner var mer alminnelige og praktiske. I dag er forskere oppmerksomme på indre variasjoner i runematerialet, samt kronologiske, regionale og lokale skikker. Hovedtypene er et hjelpemiddel til å systematisere runeformer, men viser ikke hele mangfoldigheten. I en del innskrifter forekommer dessuten blandingsformer. Således finnes det runesteiner med en blanding av langkvist- og kortkvistformer.

Skikken med runesteiner fikk en særlig oppblomstring i Sverige, i området rundt Mälaren på 1000-tallet. I vikingtiden tok skandinaver runeskriften med seg til andre områder. Enkelte innskrifter er oppdaget fra sørøstlig Europa. Flere funn er bevart fra områder der skandinaver bosatte seg, særlig på De britiske øyer og andre vesterhavsland. Man i Irskesjøen er kjent for sine prydede steinkors som var en keltisk tradisjon. Over 30 steinkors fra Man bærer innskrifter med skandinaviske runer. I innskriftene brukes en blanding av langkvist- og kortkvistformer. De viser mulige forbindelser med det sørvestlige Norge.

Sin maksimale reduksjon nådde runeformene sent på 900-tallet eller tidlig på 1000-tallet i de stavløse runene, også kjent som Hälsinge-runene. I denne versjonen sløyfes eller forkortes runenes hovedstaver. De forekommer i innskrifter fra Hälsingland, Södermanland, Uppland og Medelpad, ofte sammen med andre runeformer. Enkeltfunn er kjent fra andre steder.

På norske runesteiner fra slutten av 900-tallet og fra 1000-tallet ser man bruken av blandingsformer. De kombinerer langkvist- og kortkvistruner. Denne varianten danner grunnlaget for runealfabetet i middelalderen.

Det yngre runealfabetet hadde tegn for to ulike r-lyder. Etter hvert falt disse lydene sammen, i vestnordisk område skjedde det i vikingtiden. Runen ᛣ gikk over til å betegne y (etter runens navn ýr), i Norge er dette tydelig alt i innskrifter på 1000-tallet. Den fjerde runen ᚮ fikk på 1000-tallet lydverdien o over hele Norden. Det endrede alfabetet lå også til grunn for runeskriften i andre norrøne områder som Island og Grønland.

Etter at det latinske alfabetet ble introdusert i Norden, ble runerekken etter hvert supplert med nye runer. Ved punktering av ᛒ ᛐ ᚴ laget man tegnformer som for eksempel ᛔ p, ᛑ d og ᚵ g. Tegnet ᛂ e kom i bruk alt sent på 900-tallet og 1000-tallet, som synlig i innskrifter fra Danmark. Bruken av ᛅ for æ går tilbake til 1000-tallet, likeså ᚯ (med ulike varianter) for ø. I norske middelalderinnskrifter begynte man etter hvert å bruke ᛋ som motsvarighet til latinske bokstaver c og z. Istedenfor ᛔ-runen ble også et tegn som ᛕ brukt (en mulig omforming av ᛒ), synlig fra 1200-tallet. På 1100–1300-tallet møter man i norske innskrifter vesentlig runeformene som vist i oversikten over middelalderruner.

Den egentlige runetiden slutter i Norden utover 1400-tallet, med unntak av områder som Gotland og Island. Runene døde likevel ikke helt ut. Visse kunnskaper levde videre, også i håndskrifter. På 1600-tallet ble skandinaviske lærde interessert i den gamle skriften og begynte å samle inn informasjon om innskrifter. Flere steder oppstod det egne runeskikker på 1700- og 1800-tallet. I Dalarna kunne man ennå på begynnelsen av 1900-tallet treffe runekyndige folk, og i Älvdalen var også runeskriften lenge i bruk hos mennesker med interesse for bygdas historie. Nyere tids runer fra Sverige (spesielt Älvdalen) kjenner man igjen på den nordamerikanske Kensington-steinen, laget en gang i 1890-årene. På primstaver, hvor runer er tatt i kalenderens tjeneste, holdt runetegnene seg også lenge.

Runeinnskriftene gir viktig innblikk i språk, historie og kultur. De belyser ulike tiders tradisjoner, daglige aktiviteter, tro og overtro. De gamle innskriftene viser at de skandinaviske språkene alt ved slutten av folkevandringstiden hadde nådd fram til en språkform som i alt vesentlig stemmer med språket i vår eldste skaldediktning. Innskriftene i de yngre alfabetene har også krav på betydelig historisk og språklig interesse. De svenske runesteinene og flere danske og norske steiner gir dessuten rikholdige bidrag til ornamentikkens utvikling i Norden. Innskriftene fra middelalderen viser mangfoldigheten i runebruken som omfattet både vanlige folk og lærde.

Runearkivet ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo samler inn informasjon om alle norske runeinnskrifter og gir runologisk rådgivning. I Sverige er det Runverket ved Riksantikvarieämbetet og i Danmark Nationalmuseet som har tilsvarende rolle.

Det er publisert omfattende korpusutgaver om runeinnskrifter fra Skandinavia og andre områder. Vitenskapelig runologisk litteratur har økt sterkt de siste årtiene. Det undervises i runologi ved flere skandinaviske og internasjonale universiteter.

• norsk språkhistorie
• norrønt
• urnordisk
• germanske språk

• Databasen Runor
• Databasen RuneS
• Kulturhistorisk museum: Kyss meg. Runenes verden
• Kulturhistorisk museum: Runearkivet
• Runearkivet ved Universitetet i Oslo: Nytt om runer (tidsskrift utgitt 1986–2004)
• Tidsskriftet Språkprat: Om arbeid med runeinnskrifter

• Barnes, Michael: Runes. A Handbook, 2012, isbn 9781843837787.
• Benneth, Solbritt m.fl., red.: Runmärkt: från brev till klotter: runorna under medeltiden, 1994, isbn 91-7798-877-9.
• Findell, Martin: Runes, 2014, isbn 9780714180298.
• Imer, Lisbeth: Rigets runer, 2018, isbn 9788771845853.
• Jacobsen, Lis & Erik Moltke: Danmarks runeindskrifter, 1941-42, 3 b.
• Olsen, Magnus m.fl.: Norges innskrifter med de yngre runer, 1941-, 6 b. (under utgivelse), isbn 82-7061-015-1.
• Page, R.I.: An introduction to English runes, 2nd ed., 1999, isbn 0-85115-946-x.
• Palm, Rune: Vikingarnas språk 750–1100, 2013, 2. opplag, isbn 9789113030807.
• Seim, Karin Fjellhammer: Runologi. I: Handbok i norrøn filologi (red.Odd Einar Haugen), 2. utgave, 2013, isbn 978-82-450-1109-8.
• Snædal, Thorgunn & Marit Åhlén: Svenska runor, 2004, isbn 91-7209-366-8.
• Spurkland, Terje: I begynnelsen var fuþark: norske runer og runeinnskrifter, 2001, isbn 82-02-19680-9.
• Söderberg, Sven & Erik Brate m.fl.: Sveriges runinskrifter, 1900-, 15 b. (under utgivelse).