Et dukkehjem

I første akt forbereder en munter Nora julefeiringen. Hun er lettet fordi det nå er slutt på åtte års dobbeltliv: I begynnelsen av ekteskapet ble Torvald syk, og Nora fikk beskjed om at de måtte dra utenlands for at han skulle bli frisk. Han har hele tiden trodd at hun finansierte reisen med arven etter faren, men tilskueren får innblikk i at hun i stedet tok opp et hemmelig lån av sakfører Krogstad og forfalsket den døende farens underskrift. Siden har hun på overflaten vært Helmers vakre «lærkefugl», men i det skjulte arbeidet for å betale lånet tilbake.

Nå er imidlertid Helmer blitt sjef i banken der Krogstad arbeider. Krogstad har et frynsete rykte og er dessuten en barndomsbekjent av den forfinede og plettfrie Helmer. Krogstad føler derfor at hans stilling i banken er utsatt, og han truer Nora med å avsløre den falske underskriften hvis hun ikke hjelper ham.

Tilståelse overfor Helmer er umulig, og annen akt viser Noras stigende fortvilelse. Den velstående Rank kunne ha gitt henne støtte, men da han erklærer sin kjærlighet til henne, forstår hun at hun ikke kan motta noen form for hjelp fra ham. Nora forestiller seg nå at dersom alt kommer for dagen, vil Helmer påta seg ansvaret for det hele og begå selvmord. Hun tenker at hun må komme ham i forkjøpet for å forhindre dette, og intensiteten i hennes fortvilelse stiger.

I tredje akt kommer løsningene. Krogstad kunne ha utviklet seg til en større skurk enn han er, men reddes av fru Linde som tilbyr ham ekteskap. Da Helmer får vite om Noras dobbeltspill, reagerer han ikke med forventet ridderlighet, men med voldsom avsky og moralisering. Da Krogstad så skriver at han likevel ikke vil røpe hemmeligheten, vender Helmer om og utbryter «Jeg er reddet, Nora» og mener at alt dermed kan fortsette som før. For Nora har imidlertid dette vært en grunnleggende oppvåkning. Hun ser nå hvem Helmer og hun selv er, og ikke minst hva et borgerlig ekteskap er. I en lang nattlig samtale forteller hun Torvald at de to «aldrig [har] vekslet et alvorligt ord om alvorlige ting», at Helmer ikke har elsket henne, men «bare syntes, det var fornøjeligt at være forelsket i meg» og at hun nå «må se at komme efter, hvem der har ret, samfundet eller jeg». Hennes avskjed er definitiv og nådeløs og markeres med «drønnet af en port, som slåes i lås». Slik slutter skuespillet.