Hans Kinck, født i Loppa, Finnmark, norsk dikter. I 1872 ble faren, som var lege, forflyttet til Setesdal og fire år etter til Strandebarm i Sunnhordland. Oppveksten i disse landsdelene ble av avgjørende betydning for Kinck. Han ble student 1884, leste klassisk og nordisk filologi, ble cand.philol. 1890, virket et par år som lærer og besvarte 1892 en prisoppgave om forholdet mellom Eddakvadene og folkevisene (trykt i Edda, 1932). Samme år kom romanen Huldren, en skildring av en lausunges liv og skjebne, og året etter Ungt folk. Begge disse romanene er naturalistiske virkelighetsskildringer med handlingen lagt til Sunnhordland. Særpreget for dem er rikdommen i språket og den dype innlevelsen. Fullt utviklet som kunstner viser Kinck seg i novellesamlingene Flaggermusvinger. Eventyr vestfra (1895; filmatisering 1992) og Fra hav til hei (1897), båret av stemningsrik naturpoesi og psykologisk skarpsyn.

De to romanene Sus (1896) og Hugormen (1898) gir et sammenhengende kulturbilde fra 1880- og 1890-årene, med brytningen mellom bondekultur og embetsmannskultur og begynnende industrialisme som sentralt tema. I Fru Anny Porse (1900) foregår handlingen på midten av 1800-tallet. Doktor Gabriel Jahr (1902) er en kunstnerroman. Emigranter (1904) er en av de rikeste, men også vanskeligst tilgjengelige av Kincks romaner. Romanen Præsten (1905) skildrer sammenstøtet mellom en dannet, estetisk anlagt bymann og dølene, og viser et mer sympatisk syn på norsk bondeliv. I 1908 kom det dramatiske diktet Driftekaren, som samler alle trådene fra hans folkelivsskildrende diktning. Alt han hadde drømt og tenkt og alt han visste om norsk natur og norsk vesen, fikk her liv og form i et stort forklarende dikt. Enda en gang gav han en samlet fremstilling av sitt syn på vestnorsk folkeliv i den mektige romanen Sneskavlen brast (3 bd., 1918–19), og 1923 gav han ut Herman Ek, en samlet, omarbeidet utgave av Sus og Hugormen.

En gruppe for seg innen Kincks forfatterskap danner hans dramatiske diktning med emne fra Italia. Rekken ble innledet med det lyriske drama Agilulf den vise (1906); det vakte både beundring og motstand ved sin frie, lidenskapelige versform, som for første gang viste Kincks revolusjonerende metriske teorier. Den sidste gjest (1910) har til hovedperson den italienske skandaleskribent Pietro Aretino, og i Mot karneval (1915) er Machiavelli hovedskikkelsen, mens Bryllupet i Genua (1911) og Lisabettas brødre (1921) liksom Agilulf den vise bygger på gammelt novellestoff. Disse verkene har stor verdi som tidsbilder; men først og fremst er de idédramaer, symboler på menneskers strid og skjebne, bygd på dyp psykologisk kunnskap. Essayistiske sidestykker til dramaene om Aretino og Machiavelli er En penneknegt (1911) og Renæssansemennesker (1916).

Kunstnerisk sett når Kinck høyest som novellist. Foruten de nevnte novellesamlinger må nevnes Trækfugle og andre (1899), Vaarnætter (1901), Naar kærlighed dør (1903), Livsaanderne (1906), Masker og mennesker (1909). Preget av den første verdenskrig er Kirken brænder (1917) og av mellomkrigstiden Guldalder (1920), Fra Fonneland til Svabergssveen (1921) og Foraaret i Mikropolis (1926). Her finner man hans ypperligste skildring av norsk middelalder og et motstykke til Sigrid Undsets historiske romaner i novellen Mot ballade.

Også som bidragsyter til aviser og tidsskrifter var Kinck stadig virksom, og han gav ut samlinger av litterære essayer, reisebrev og tidsbetraktninger: Italienere (1904), Gammel jord (1907), Spanske høstdøgn (1912), Stammens røst; fem italienske digtere fra vor tid (1919), Rormanden overbord; opbyggelser og artikler fra krigsaarene (1920), Mange slags kunst (1921), Storhetstid (1922), studier om vårt åndsliv og den litterære kultur på 1200-tallet, Steder og folk (1924), essayer av topografisk, kulturhistorisk og folkepsykologisk innhold, og Italien og vi; kulturhistorisk causeri (1925). Samme år kom Paa Rindalslægret; dramatisk efterspil i tre akter, der hovedpersonen i Driftekaren opptrer på ny. Etter Kincks død gav hans datter ut hans Mands hjerte; digte (1927), Kunst og kunstnere (1928), en samling essayer om bildende kunst, og Torvet i Cirta (1929), to noveller. En essaysamling, Sagaenes ånd og skikkelser, ble utgitt 1951.

Gjennom hele Kincks produksjon går en romantisk tro på verdien av det impulsive, stemningsbærende, både i liv og dikt. Som kulturpsykolog interesserte han seg ikke først og fremst for menneskenes handlinger i og for seg, men for det psykologiske grunnlag, vitaliteten, slik den viser seg i vekselspillet mellom livsangst og evnen til å vinne over livsangsten, og for forholdet mellom den enkelte og fellesskapet, det nasjonale. Samlede noveller (4 bd., 1970–72), Samlede romaner (6 bd., 1973–78), Samlede skuespill (4 bd., 1980–81) og Samlede essays (4 bd., 1982–85) er alle utgitt ved E. Beyer.

Ut mæ have. Ein Saangcyklus (Fedraheimen) 1890
Laakheit i Ættaa. Folkelivsskildring på prosa (Dagbladet) 1891
Huldren. Et vestlandsbillede 1892
Ungt folk 1893
Flaggermusvinger. Eventyr vestfra 1895
Sus. Den yngstes ungdom 1896
Fra hav til hei 1897
Hugormen 1898
Mellem togene 1898
Trækfugle og andre 1899
Fru Anny Porse 1900
Vaarnætter 1901
Doktor Gabriel Jahr 1902
Naar kærlighed dør 1903
Emigranter 1904
Præsten 1905
Livsaanderne 1906
Agilulf den vise. Dramatisk digt 1906
Gammel jord 1907
Driftekaren 1908
Masker og mennesker 1909
Den sidste gjest 1910
En penneknegt 1911
Bryllupet i Genua 1911
Spanske høstdøgn 1912
Paa Ekre'rnes gaard 1913
Mot karneval 1915
Renæssansemennesker 1916
Kirken brænder 1917
Sneskavlen brast 1918–19
Stammens røst 1919
Rormanden overbord 1920
Guldalder 1920
Mange slags kunst 1921
Lisabettas brødre 1921
Storhetstid 1922
Herman Ek 1923
Steder og folk 1924
Paa Rindalslægret. Dramatisk efterspil i tre dele 1925
Foraaret i Mikropolis 1926
Mands hjerte 1927
Torvet i Cirta 1929
Sagaens ånd og skikkelser 1951

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.