Hans Kinck

Faktaboks

Hans Kinck
Hans Ernst Kinck
Hans E. Kinck
uttale:
kjiŋk
født:
11. oktober 1865, Øksfjord, Finnmark
død:
13. oktober 1926, Oslo

Hans Kinck

Hans E Kinck
Av /NTB Scanpix ※ Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Hans Kinck var en norsk dikter. Gjennom hele Kincks produksjon går en romantisk tro på verdien av det impulsive, stemningsbærende, både i liv og dikt. Som kulturpsykolog interesserte han seg ikke først og fremst for menneskenes handlinger i og for seg, men for det psykologiske grunnlaget, vitaliteten, slik den viser seg i vekselspillet mellom livsangst og evnen til å vinne over livsangsten, og for forholdet mellom den enkelte og fellesskapet, det nasjonale.

Tidlige år

I 1872 ble faren, som var lege, forflyttet til Setesdal, og fire år etter til Strandebarm i Sunnhordland. Oppveksten i disse landsdelene ble av avgjørende betydning for Kinck. Han ble student i 1884, leste klassisk og nordisk filologi, ble cand.philol. i 1890, virket et par år som lærer og besvarte i 1892 en prisoppgave om forholdet mellom Eddakvadene og folkevisene (trykt i Edda, 1932).

Diktning

I 1932 kom også romanen Huldren, en skildring av en lausunges liv og skjebne, og året etter Ungt folk. Begge disse romanene er naturalistiske virkelighetsskildringer med handlingen lagt til Sunnhordland. Særpreget for dem er rikdommen i språket og den dype innlevelsen. Fullt utviklet som kunstner viser Kinck seg i novellesamlingene Flaggermusvinger. Eventyr vestfra (1895, filmatisering i 1992) og Fra hav til hei (1897), båret av stemningsrik naturpoesi og psykologisk skarpsyn.

De to romanene Sus (1896) og Hugormen (1898) gir et sammenhengende kulturbilde fra 1880- og 1890-årene, med brytningen mellom bondekultur og embetsmannskultur og begynnende industrialisme som sentralt tema. I Fru Anny Porse (1900) foregår handlingen på midten av 1800-tallet. Doktor Gabriel Jahr (1902) er en kunstnerroman. Emigranter (1904) er en av de rikeste, men også vanskeligst tilgjengelige av Kincks romaner. Romanen Præsten (1905) skildrer sammenstøtet mellom en dannet, estetisk anlagt bymann og dølene, og viser et mer sympatisk syn på norsk bondeliv.

I 1908 kom det dramatiske diktet Driftekaren, som samler alle trådene fra hans folkelivsskildrende diktning. Alt han hadde drømt og tenkt, og alt han visste om norsk natur og norsk vesen, fikk her liv og form i et stort forklarende dikt. Enda en gang gav han en samlet fremstilling av sitt syn på vestnorsk folkeliv i den mektige romanen Sneskavlen brast (3 bind, 1918–1919), og i 1923 gav han ut Herman Ek, en samlet, omarbeidet utgave av Sus og Hugormen.

En gruppe for seg innen Kincks forfatterskap danner hans dramatiske diktning med emne fra Italia. Rekken ble innledet med det lyriske dramaet Agilulf den vise (1906), som vakte både beundring og motstand ved sin frie, lidenskapelige versform, som for første gang viste Kincks revolusjonerende metriske teorier. Den sidste gjest (1910) har til hovedperson den italienske skandaleskribenten Pietro Aretino, og i Mot karneval (1915) er Machiavelli hovedskikkelsen, mens Bryllupet i Genua (1911) og Lisabettas brødre (1921) liksom Agilulf den vise bygger på gammelt novellestoff. Disse verkene har stor verdi som tidsbilder, men først og fremst er de idédramaer, symboler på menneskers strid og skjebne, bygd på dyp psykologisk kunnskap. Essayistiske sidestykker til dramaene om Aretino og Machiavelli er En penneknegt (1911) og Renæssansemennesker (1916).

Kunstnerisk sett når Kinck høyest som novellist. Foruten de nevnte novellesamlinger må nevnes Trækfugle og andre (1899), Vaarnætter (1901), Naar kærlighed dør (1903), Livsaanderne (1906), Masker og mennesker (1909). Preget av første verdenskrig er Kirken brænder (1917) og av mellomkrigstiden Guldalder (1920), Fra Fonneland til Svabergssveen (1921) og Foraaret i Mikropolis (1926). Her finner man hans ypperligste skildring av norsk middelalder og et motstykke til Sigrid Undsets historiske romaner i novellen Mot ballade.

Aviser og tidsskrifter

Også som bidragsyter til aviser og tidsskrifter var Kinck stadig virksom, og han gav ut samlinger av litterære essayer, reisebrev og tidsbetraktninger:

  • Italienere, 1904
  • Gammel jord, 1907
  • Spanske høstdøgn, 1912
  • Stammens røst; fem italienske digtere fra vor tid, 1919
  • Rormanden overbord; opbyggelser og artikler fra krigsaarene, 1920
  • Mange slags kunst, 1921
  • Storhetstid, 1922, studier om vårt åndsliv og den litterære kulturen på 1200-tallet
  • Steder og folk, 1924, essayer av topografisk, kulturhistorisk og folkepsykologisk innhold
  • Italien og vi; kulturhistorisk causeri, 1925

Andre utgivelser

I 1925 kom også Paa Rindalslægret; dramatisk efterspil i tre akter, der hovedpersonen i Driftekaren opptrer på ny. Etter Kincks død gav hans datter ut hans Mands hjerte; digte (1927), Kunst og kunstnere (1928), en samling essayer om bildende kunst, og Torvet i Cirta (1929), to noveller. En essaysamling, Sagaenes ånd og skikkelser, ble utgitt i 1951.

Samlede noveller (4 bind, 1970–1972), Samlede romaner (6 bind, 1973–1978), Samlede skuespill (4 bind, 1980–1981) og Samlede essays (4 bind, 1982–1985) er alle utgitt ved Edvard Beyer.

Verker

  • Ut mæ have. Ein Saangcyklus, Fedraheimen, 1890
  • Laakheit i Ættaa, folkelivsskildring på prosa, Dagbladet, 1891
  • Huldren. Et vestlandsbillede, 1892
  • Ungt folk, 1893
  • Flaggermusvinger. Eventyr vestfra, 1895
  • Sus. Den yngstes ungdom, 1896
  • Fra hav til hei, 1897
  • Hugormen, 1898
  • Mellem togene, 1898
  • Trækfugle og andre, 1899
  • Fru Anny Porse, 1900
  • Vaarnætter, 1901
  • Doktor Gabriel Jahr, 1902
  • Naar kærlighed dør, 1903
  • Emigranter, 1904
  • Præsten, 1905
  • Livsaanderne, 1906
  • Agilulf den vise. Dramatisk digt, 1906
  • Gammel jord, 1907
  • Driftekaren, 1908
  • Masker og mennesker, 1909
  • Den sidste gjest, 1910
  • En penneknegt, 1911
  • Bryllupet i Genua, 1911
  • Spanske høstdøgn, 1912
  • Paa Ekre'rnes gaard, 1913
  • Mot karneval, 1915
  • Renæssansemennesker, 1916
  • Kirken brænder, 1917
  • Sneskavlen brast, 1918–1919
  • Stammens røst, 1919
  • Rormanden overbord, 1920
  • Guldalder, 1920
  • Mange slags kunst, 1921
  • Lisabettas brødre, 1921
  • Storhetstid, 1922
  • Herman Ek, 1923
  • Steder og folk, 1924
  • Paa Rindalslægret. Dramatisk efterspil i tre dele, 1925
  • Foraaret i Mikropolis, 1926
  • Mands hjerte, 1927
  • Torvet i Cirta, 1929
  • Sagaens ånd og skikkelser, 1951

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Gierløff, Christian: Kinck, 1923
  • Aarset, Hans Erik, red.: Renessanser : åtte studier i Hans E. Kincks forfatterskap, 1995, isbn 82-00-22684-0, Finn boken
  • Beyer, Edvard: Hans E. Kinck : livsangst og livstro, 1956-65, 2 b.
  • Bustø, Gunnar, red.: Perspektiver på Hans E. Kincks forfatterskap, 1996, isbn 82-456-0165-9, Finn boken
  • Harbitz, Alf, red.: Hans E. Kinck : et eftermæle, 1927
  • Lea, Dina: Hans E. Kinck : grunnmotiver i hans diktning, 1941
  • NBL 2. utg.
  • Nettum, Rolf Nyboe: En undersøkelse av Hans E. Kincks livssyn, 1949

Kommentarer (5)

svarte Ida Scott

Takk, jeg har lagt inn dette i faktaboksen. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

svarte Sverre Olav Lundal

I bøkene hans er forfattarnamnet Hans E. Kinck. Ser me i litteraturlista, brukar alle som skriv om han denne namneforma, og det er slik han er kjend. Det bør stå slik i overskrifta på artikkelen også. Helsing Sverre Olav Lundal

svarte Ida Scott

Takk for ditt innspill, jeg skal ta det videre. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Brit Fisknes

Jeg savner at novellen «Den nye kapellanen» er nevnt. Eller er den gitt en annen titel?

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg