Kristofer Janson, født i Bergen, norsk forfatter; gift med D. Janson. Alt i gymnasdagene ble han ivrig målmann. Noen bondefortellinger, Fraa Bygdom (1865), gjorde atskillig lykke. Norske Dikt (1867), er tydelig påvirket av Welhaven. Skuespillet Jon Arason (1867), i Oehlenschlägers stil, er noe av det beste han har skrevet. Året etter kom de to bondefortellingene Ei Slaastkjempa og Marit Skjølte, sistnevnte filmatisert 1926; Jansons fortellinger Fante-Anne og Liv ble også filmatisert (1920 og 1934). I grundtvigianismens ånd er Han og ho (1868), og boken førte til at Chr. Bruun fikk ham knyttet til folkehøyskolen på Vonheim i Gudbrandsdalen. På denne tiden skrev han det episke diktet Sigmund Bresteson (1872), den verdifulle historiske skildringen Fraa Dansketidi (1875) og Den bergtekne (1876), om en bygdekunstner.

I 1876 fikk Janson kunstnerlønn. Høsten 1881 drog han til USA for å virke som unitarprest blant skandinavene. I 1882 sa han fra seg kunstnerlønnen. Fra USA sendte han hjem et par av sine beste fortellinger, Præriens Saga (1885) og Nordmænd i Amerika (1887), samt den historiske romanen Vore Bedsteforældre (1882). Han polemiserte mot den ortodokse kristendom i Har ortodoksien ret? (1886) og i sitt tidsskrift Saamanden, og gav også ut salmer og prekener. I 1893 kom han tilbake til Norge, stiftet 1895 Broderskapets kirke i Oslo, fikk igjen kunstnerlønn av Stortinget fra 1900 og utfoldet stor virksomhet som foredragsholder og forfatter. I 1902 gav han ut det historiske skuespillet Åsgeir Kongsson og 1913 erindringsboken Hvad jeg har oplevet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.