Kristofer Janson, født i Bergen, norsk forfatter; gift med D. Janson. Alt i gymnasdagene ble han ivrig målmann. Noen bondefortellinger, Fraa Bygdom (1865), gjorde atskillig lykke. Norske Dikt (1867), er tydelig påvirket av Welhaven. Skuespillet Jon Arason (1867), i Oehlenschlägers stil, er noe av det beste han har skrevet. Året etter kom de to bondefortellingene Ei Slaastkjempa og Marit Skjølte, sistnevnte filmatisert 1926; Jansons fortellinger Fante-Anne og Liv ble også filmatisert (1920 og 1934). I grundtvigianismens ånd er Han og ho (1868), og boken førte til at Chr. Bruun fikk ham knyttet til folkehøyskolen på Vonheim i Gudbrandsdalen. På denne tiden skrev han det episke diktet Sigmund Bresteson (1872), den verdifulle historiske skildringen Fraa Dansketidi (1875) og Den bergtekne (1876), om en bygdekunstner.

I 1876 fikk Janson kunstnerlønn. Høsten 1881 drog han til USA for å virke som unitarprest blant skandinavene. I 1882 sa han fra seg kunstnerlønnen. Fra USA sendte han hjem et par av sine beste fortellinger, Præriens Saga (1885) og Nordmænd i Amerika (1887), samt den historiske romanen Vore Bedsteforældre (1882). Han polemiserte mot den ortodokse kristendom i Har ortodoksien ret? (1886) og i sitt tidsskrift Saamanden, og gav også ut salmer og prekener. I 1893 kom han tilbake til Norge, stiftet 1895 Broderskapets kirke i Oslo, fikk igjen kunstnerlønn av Stortinget fra 1900 og utfoldet stor virksomhet som foredragsholder og forfatter. I 1902 gav han ut det historiske skuespillet Åsgeir Kongsson og 1913 erindringsboken Hvad jeg har oplevet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.