memoarer

Memoarer, erindringer, er et litterært verk hvor forfatteren forteller om sitt eget liv og virke, samtidige begivenheter og personer han har møtt. Memoarer må skjelnes fra dagboksopptegnelser, som skrives ned samtidig med hendelsene. Grensen til selvbiografien er flytende.

Oldtidens og middelalderens memoarlitteratur (Caesar, Villehardouin, Froissart) må nærmest regnes til den alminnelige historieskrivning, og Augustins, Rousseaus og Strindbergs memoarer, som utelukkende har til hensikt å legge forfatterens egen sjelelige utvikling klar i dagen, har mer karakter av konfesjon enn av memoarer.

Memoarlitteraturen hadde sin rikeste blomstring i Frankrike, der de tidligste verker er fra 1400-tallet. Særlig rik er den på 1700-tallet, fra revolusjonen og fra det første keiserdømme. I Tyskland begynner memoarskrivningen på 1500-tallet, og i England er de tidligste memoarer fra Elizabeth 1s tid. Noen av de mest berømte memoarer (Benvenuto Cellinis, Casanovas) er italienske. I Sverige er det bevart en stor mengde fra gustaviansk tid. I Danmark skrev på 1600-tallet Leonora Christina Ulfeldt sitt Jammersminde, fra 1700-tallet har vi Holbergs «tre latinske brev». I Norge utviklet det seg en rik memoarlitteratur på 1800-tallet.

Som sjanger har memoarlitteraturen sin særlige verdi i det førstehåndsinntrykket den gir av mennesker og begivenheter som hører fortiden til. I vår tid skrives memoarer i første rekke av politikere, kunstnere, forskere og andre som har stått i begivenhetenes sentrum.