Populisme er betegnelsen på en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til «folket», som motsetning til «eliten». Populisme er blitt knyttet til både venstreorienterte og høyreorienterte partier, samt sentrums- og bondepartier.

Populisme som politisk fenomen har lange røtter, men populistiske partier har vokst i styrke i Europa de siste tiårene. Populismen i Europa har hatt sterkest innslag på høyresiden. I Latin-Amerika er det derimot venstresiden som har vært sterkest knyttet til populismen. I Øst-Europa er det også blitt observert sentrumspopulisme.

Felles for populistpartiene er at de foreslår mekanismer for mer folkelig innflytelse, særlig økt bruk av folkeavstemninger.

I faglitteraturen er det særlig tre ulike forståelser av populisme som gjør seg gjeldende:

  • En (tynn) ideologi 
  • En mobiliseringsstrategi
  • En form for politisk kommunikasjon

Populisme som ideologi handler om å se politikken som en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten». Ideologien omtales gjerne som tynn fordi den sier lite om spesifikke politiske spørsmål og fordi den kan kombineres med andre tykkere ideologier som sosialisme, liberalisme, agrarianisme og grønn tenkning. 

Populismen er skeptisk til politiske partier, til konstitusjonelle begrensninger (for eksempel minoriteters rettigheter) og overnasjonale organisasjoner (slik som EU).

Populistiske partier fremhever gjerne at de representerer den sunne fornuft i motsetning til det de mener er de politiske elitenes virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdning.

«Folket» kan bety ulike ting for ulike grupperinger. Enten kan det vise til «folket» som den legitime kilden for utøvelsen av makt i et demokratisk samfunn. Et eksempel kan være åpningen på den amerikanske grunnloven: «We the people of the United States ...». En slik forståelse av folket legger vekt på folket som en politisk kategori (det vil si som demos).

Folket kan også bety nasjonen. I slike tilfeller blir populismen mer nasjonalistisk og hovedforskjellen går mellom folket og utlendinger. Folket er ikke demos, men etnos. Dagens høyrepopulister i Vest-Europa har denne forståelse av folket.

En tredje forståelse av folket er mer utbredt på venstresiden: folket som arbeiderklassen. Denne retorikken var utbredt blant mange maoister, men i nyere tid er det særlig sosialistpartiene i NederlandTyskland og Skottland som har blitt omtalt som venstrepopulister.

Til slutt kan det være verdt å merke seg at de norske folkeavstemningene om EU-medlemskap også mobiliserte en form for periferi- eller distriktspopulisme. «Folket» ble ansett for å stå i kontrast til byråkrater i Brüssel og store deler av den politiske eliten og medieeliten i Oslo

Populisme har også blitt omtalt som en strategi. I slike tilfeller handler det om en bestemt form for politisk mobilisering, nemlig karismatiske ledere som mobiliserer mange velgere uten noen form for tradisjonell partiorganisering.

En populistisk strategi er alltid ovenfra og ned, men sosiale bevegelser har en tendens til å være nedenfra og opp. Avdøde Hugo Chávez i Venezuela brukes ofte som et tydelig eksempel på karismatisk populistisk mobilisering. 

Populisme som en bestemt type kommunikasjon vektlegger språket mer enn de to andre perspektivene. Dette handler om politikere som rettferdiggjør sin politikk ved å appellere til folket og ved å argumentere på en folkelig måte. Denne kommunikasjonen er også opptatt å kritisere ulike eliter i samfunnet - enten det er akademikere, de etablerte partier, dommere, mediene eller finanseliten

Populister har også et ekskluderende element, det vil si at de mener det er visse grupper som ikke tilhører folket. Det kan være minoriteter, innvandrere, homofile, trygdesnyltere eller kriminelle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.