Aasmund Olavsson Vinje. Portrett av Johan Nordhagen.

av ukjent opphavsperson/Wiki. Falt i det fri (Public domain)

Aasmund Olavsson Vinje, norsk forfatter og språkpionér. Vinje skrev dikt og prosa som siden er blitt feiret som høydepunkter i den norske nasjonallitteraturen.

Med sine skarpe, frekke og lystige artikler fornyet han ikke bare journalistikken midt på 1800-tallet, men også det norske språket. Det var han som gjorde alvor av Ivar Aasens landsmål ved å ta det i bruk i sin egen ukeavis, Dølen. I dette enmannsforetaket lå det et dobbelt opprør. Ikke bare ville Vinje erstatte «det almindelige Bogsprog» (dansk) med et nytt norsk språk (landsmål, senere kalt nynorsk), han ville også opplyse bondebefolkningen, det store flertallet, og gi den en stemme i offentligheten. Dølen ble følgelig møtt med hissige protester, språklig så vel som politisk.

Vinjes ry som forfatter beror på særlig to bøker: Ferdaminni fraa Sumaren 1860, som ganske uanfektet blander sjangerelementer fra dikt, essayistikk, reiseskildring og roman, og Storegut, som i dikts form forteller historien om en telemarksk kjempekar på 1700-tallet. Skoleutgaver av begge disse bøkene ble mye brukt på 1900-tallet.

Etternavnet sitt tok Vinje etter hjembygda da han kom til hovedstaden og slo seg opp som skribent. Han ble født i 1818, før faren hadde ryddet det småbruket som fikk navnet Plassen, og som fortsatt står. Olav Aasmundson (1786–1864) leide jorda, men skyldte ikke pliktarbeid. Han kan derfor ikke uten videre kalles husmann. Moren, Torbjørg Gjermundsdotter (1787–1828), døde av tuberkulose da Aasmund akkurat hadde fylt ti. Sammen med sin fire år eldre søster ble Aasmund tidlig satt til å gjete. Erfaringen fikk siden litterært uttrykk: «Blaamann, Blaamann, svar meg no!/ mækre med dit kjende Ljod!/ Ikki enno, Blaamann min,/ maa du døy fraa Guten din.» En sosial bakgrunn tilsvarende Vinjes var høyst uvanlig blant forfattere på hans tid.

På skolen var han «makalaus». Dermed ble han sendt videre til lærerseminarene i Kviteseid og Asker. Han praktiserte deretter som lærer i hjembygda og i Mandal, før han som trettiåring satte kurs for hovedstaden. Artium tok han på Heltbergs studentfabrikk (1850), hvor han gikk sammen med blant andre Ibsen og Bjørnson. Han fikk advokatbevilling i 1857, etter året før å ha avlagt juridisk embetseksamen.

Ved siden av studiene arbeidet han som hovedstadskorrespondent for Drammens Tidende (1851–1859) og det med betydelig suksess. I 1858 lanserte han Dølen. Eit Vikublad, som han mot alle odds drev helt frem til sin død i 1870.

Først som femtienåring giftet han seg, med den fraskilte lærerinnen Rosa Kjeldseth (gift Enevoldsen). Ekteskapet ble kortvarig. Hun døde i barselseng året etter; han kollapset så med magekreft, men skrev seg ut av sykehuset for en siste gang å komme seg til fjells. Han døde imidlertid før han kom så langt, hos sin venn Anton Chr. Bang, prest på Gran på Hadeland.

Som lyriker ble Vinje i sin tid mildere bedømt enn som debattant og kommentator. Kritikerne mente det nye skriftspråket passet bedre til «idyll» enn til politikk og trakk en linje til skotske Robert Burns, som Vinje dessuten hadde gjendiktet. Noen generasjoner senere har flere av de lyriske diktene beholdt sin poetiske kraft og uttrykksfullhet, eventuelt ved hjelp av Griegs melodier: «Den Særde», «Tytebæret», «Leitande etter Blaamann», «Gamle Moder», «Ved Rundarne», «Langs ei Aa», «Vaaren». Sistnevnte spilles og/eller synges ofte i begravelser. Blant diktene i Storegut står «Den Dag kjem aldri» («Det syng for Storegut») i en særstilling med sin gåtefulle, musikalske enkelhet.

Som prosaist forbindes Vinje med det såkalte «tvisynet». Dette definerer han i Ferdaminni (kapittelet «Hovudstadsfolk») som en evne til å se «Retta og Vranga paa Livsens Vev, soleides at med lettare kunna liksom graata med det eine Augat og læ med det andre.»  Den tvisynte har med andre ord evnen til å se det komiske i noe alvorlig (og omvendt). Denne evnen demonstreres ofte i Dølens spalter.

Ett eksempel på slik tvisynt humor kommer tydelig til uttrykk i Vinjes anmeldelse av Bjørnsons Arne. I den leses bondefortellingen med ironisk forstillelse som en parodi på tidens fanesak: «vårt nasjonale Stræv». Nasjonsbyggingen hadde i høy grad også Vinjes tilslutning, men han reagerte på den bjørnsonske versjonen av det bondesamfunnet Vinje selv hadde satt seg fore å opplyse og reformere. Bjørnson heiser skinnfellen som nasjonalitetsmerke, erter Vinje, «ein flekkesnaud Skinnfeld, kantad med danske og tyske Bordur og med Duskar på». Ibsen får gjennomgå for Brand, ikke fordi han bryter med Vinjes forståelse av det «nasjonale», men fordi han utfordrer Vinjes front mot forsteinet dogmatikk. Som «Brandmann» ser ikke Ibsen det som sin oppgave å slokke, hevder Vinje, men å få det til å brenne. Resultatet bekymrer ingen: «Det verdt ingen Loge af. Eg lo, eg, aat all den Riving med dei raae Fyrstikker.»

Vinje så språk og nasjonalitet som to sider av samme sak. En norsk «folkeånd», som midt på 1800-tallet syntes så helt nødvendig, kunne ikke komme på tale uten et eget nasjonalspråk. Derfor blir målsaken det sentrale i alt Vinjes virke. Spørsmålet kan stilles om Stortingets epokegjørende  jamstillingsvedtak (sidestillingen av de to skriftmålformene) i 1885 ville ha blitt fattet uten Vinje.

Innenfor landsmålsbevegelsen ble Vinje virkelig aktet og æret som foregangsmann, profet og martyr. Men samtidig ble det for målreiserne om å gjøre å dempe inntrykket av Vinje som meningsskiftende kameleon og skøyeraktig hoffnarr. Alle de tekstlige spilloppene som skapte slik halloj i offentligheten, ble lenge holdt i bakgrunnen for den tankefulle og alvorstunge lyrikken.

  • Skien – Statue av Vinje, utført av Gunnar Utsond. Avduket i 1918
  • Eidsbugarden – Monument over Vinje, utført av Ståle Kyllingstad.  Avduket i 1968 
  • Hjerkinn – En minnestein over ferden til kroningen, reist i 1960.
  • Ved Vinjes grav ved Søsterkirkene på Gran er det reist en bauta.
  • Vinje ble avbildet på Norges Banks 50-kronerseddel i 1984. Utført av Norges Banks grafikere etter ide av Leif F. Anisdahl.

Avis- og tidsskriftartikler i perioden 1848–1851: i Morgenbladet, Andhrimner, Krydseren, Folkets Røst, Tiden, Den norske Tilskuer, Illustreret Nyhedsblad og Christiania-Posten. Et lite utvalg finnes i Skrifter i Samling, bd 1 og 6.

Korrespondanser fra hovedstaden (hver fredag og søndag) og reisebrev til avisen Drammens Tidene i perioden 1851–1859: 524 artikler av i alt ca 700 er bevart, men bare et lite mindretall utgitt i bokform (Skrifter i Samling, bd 1 og 6).

Artikler, dikt og prosa i Dølen, hans egen ukeavis. Denne utkom i årene 1858–1870 (med noen opphold, til sammen åtte årganger). Utvalg i Skrifter i Samling, bd 2–5. Dølen, inkludert Ferdaminni, finnes utgitt i sin helhet i en firebinds faksimileutgave utgitt av Noregs Boklag, med innledninger av Reidar Djupedal (1970–1973). Les utvalgte Dølen-artikler i nettbiblioteket til  Ivar Aasentunet.

Ferdaminni fraa Sumaren 1860 (1861), 2 bd, sendt abonnentene som særnummer av Dølen. Les boken hos Bokselskap.no.

Diktsamling (1864, egentlig desember 1863), inneholdende dikt fra Drammens Tidende og Dølen (Skrifter i Samling, bd 5). Les Utvalgte dikt hos bokselskap.no

A Norseman’s Views of Britain and the British (Edinburgh 1863).

Storegut (1866, 2. rev. utg. 1868), diktsyklus opprinnelig publisert i Dølen.

Blandkorn (1867), reviderte dikt og prosa, særlig fra Dølen.

Om Schweigaard (1870), opprinnelig trykt som artikkelserie i Dølen.

Vaar Politik (1870), opprinnelig trykt som artikkelserie i Dølen. Les i skrifter i utvalg bind 5 hos  bokhylla.no.

Bretland og Britarne (1873), A Norseman’s Views of Britain and the British, overs. dels av forfatteren selv, dels av Halfdan Halvorsen, Skrifter i Samling, bd 3.

Olaf Digre. Drama i fem Acter, utg. Olav Midttun 1927. Les boken hos bokhylla.no.

Føljetongromanen Elsk og Giftarmaal, som ble trykt i Dølen, er aldri blitt utgitt separat, men står som eget verk i Skrifter i Samling, bd 4.

Den ufullførte diktsyklusen Staale, som ble trykt i Dølen, er aldri blitt utgitt separat, men står som eget verk i Skrifter i Samling, bd 5.

SAMLEDE SKRIFTER OG BREV

Skrifter i Utval, utg. H.A. Halvorsen og Vetle Vislie, 6 bd (1883–1890).

Skrifter i Samling, utg. Olav Midttun, 5 bd (1916–1921).

Skrifter i samling. Folkeutgåve (modernisert språk), utg. Olav Midttun, 5 bd (1942–1948).

Skrifter i Samling, utg. Olav Midttun (opptrykk av utgaven 1916–1921, med et tilleggsbind utg. av Jon Haarberg), 6 bd (1993).

Brev, utg. Olav Midttun (1965).

ET UTVALG

Olav Vesaas, A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001).

Sigmund Skard, A.O. Vinje og antikken. Studier i norsk åndshistorie (1938). Les boken hos bokhylla.no

Jon Haarberg, Vinje på vrangen. Momenter til revurdering av en nasjonal klassiker (1985).

LANG LISTE

Berge, Richard, Storegut. Ættesogo og diktverke (1907).

Bergsgård, Arne, Aasmund Vinje. Norsk nasjonal konservatisme (1940).

Djupedal, Reidar, «Bladmannen Vinje», A.O. Vinje, At vera Døl (1972).

Eide, Martin om A.O. Vinje i Martin Eide og Hans Fredrik Dahl (red.), Norsk presses historie, bd 1 (2010).

Fetveit, Leiv, «A.O. Vinje og skulen», Mål og makt (1994).

Fetveit, Leiv, «Då Aasmund Vinje og Olav Fetveit søkte kyrkjesongar- og lærarstilling i heimbygda», Syn og Segn (2001).

Fosli, Halvor, «ʻLivet er Skrik men Døden er Taushed’. Aasmund Olavsson Vinje som litteratursosiolog», i Ute på prøve. Artiklar og tekster 1988–1995 (1996).

Fosli, Halvor, «Vinje drepen med essaygraut: 'Det er som at vassa i ein Sandhaug at lesa desse Folk’», i Ute på prøve. Artiklar og tekster 1988–1995 (1996).

Glomnes, Eli m.fl. (red.), «At føle paa Nationens Puls». Åtte artiklar om Aasmund O. Vinje (1992).

Grønoset, Dagfinn, I Vinjes fotspor (1960).

Handagard, Idar, Aasmund Vinje. Eit dikt um det frie ord (1921).

Haarberg, Jon, «Vinjes grunnskudd mot ʻClassiciteten’», i Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen (red.), Norsk litteraturhistorie. Sakprosa 1750–1995, bd 1 (1998).

Haarberg, Jon, «Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870)», i Erik Bjerk Hagen m.fl., Den norske litterære kanon 1700–1900 (2010).

Johannesen, Georg, «Vinje og Vinjeforskinga», Edda (1987).

Koht, Halvdan om A.O. Vinje i J.B. Halvorsen, Norsk forfatter-lexikon, bd 6 (1908).

Koht, Halvdan, A.O.Vinje. Stutt livsskildring (1909).

Kværness, Gunhild, «ʻEit hus som vil meg hysa’. Om Rosa Kjeldseth Enevoldsen, Aasmund Olavsson Vinjes hustru», Norsk slektshistorisk tidsskrift (2012).

Langslet, Lars Roar og Jon H. Rydne (red.), Villmann, vismann og veiviser. En essaysamling  om A.O. Vinje (1993). Les boken hos bokhylla.no

Midttun, Olav, A.O. Vinje (1960).

Severud, Jon, Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O. Vinje (2010).

Skard, Sigmund, «Den engelske domen om Vinjes Bretlands-bok», Edda (1939).

Skard, Sigmund, «Aasmund Olavsson Vinje – faunen på tempeltrappa», i Kjell Heggelund m.fl. (red.), Forfatternes litteraturhistorie, bd 1 (1980).

Skard, Sigmund, «Den heile Vinje», Syn og Segn (1984).

Skei, Hans H., «Aasmund Olavsson Vinje og litteraturhistoria», i Atle Kittang m.fl., Om litteraturhistorieskriving (1983).

Stegane, Idar, «Nokre nedslag i Olav Vesaas sin Vinje-biografi», Norsk litterær årbok (2002).

Time, Sveinung, «Borgaren og satyren – moment til eit bilde av Vinje som essayist i Dølen», i Ottar Grepstad (red.), Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon (1982).

Time, Sveinung, «Infinitiv», Syn og Segn (1984).

Tveito, Olav, «A.O, Vinje, kyrkja og kristendommen», Kirke og kultur (2003).

Vislie, Vetle, A.O. Vinje (1890).

Østerud, Erik, «To rett og en vrang. Vinje gjennomstrikket», Edda (1987).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.