André Bjerke

Andre Bjerke vokste opp som enebarn i et kunstnerhjem; først på Grefsen i Oslo, siden på Majorstua hvor hans gutteværelse ble et begrep i oppvekstmiljøet. Her hadde han som barn opptrådt med utenatfremførelser av poesi under voksenselskaper nattetid, og som gymnasiast invitert verden — og med den sine venner — inn til vitenskapelige eksperimenter, litterær lek, historiske studier og aktuell åndsdebatt. Det skjedde under friere sosiale normer enn de jevnaldrende var vant til. FamilieHans foreldre, Karin og Ejlert Bjerke, dyrket en livsform som i mellomkrigstiden verken var typisk borgerlig eller noe typisk bohemliv, men snarere en atypisk kombinasjon. Fra faren mottok André Bjerke inspirasjonen til å fordype seg i klassisk verdenslitteratur og han la til rette for interesse for sjakk. Moren var på sin side en habil klaverspiller.Faren var allerede i sønnens barndom en «gammeldags» og ikke lenger så aktiv forfatter, som til gjengjeld brukte mye av sin energi på å ligge i vedvarende polemikk med ulike offentlige etater og myndigheter, hvis han da ikke oppholdt seg utenlands på svermerisk valfart til eksotiske reisemål i Sør-Europa og Midtøsten, ofte sammen med Karin. Hun ga hjemmet en varme som Ejlert til tider manglet uttrykk for. Andre var fetteren til Jens Bjørneboe (mødrene var søstre), og de to møttes ved familieanledninger.

Under andre verdenskrig innførte den tyske okkupasjonsmakten sensur, forfulgte forfattere og nazifiserte forlagene. Forfatterforeningen organiserte boikott av forlagene i 1943.André Bjerkes far, Ejlert, utga en gjendiktning av den finske forfatteren J. L. Runebergs Fänrik Ståls Sägner på det nazifiserte Stenersen forlag og brøt dermed boikotten. André hadde bidratt til oversettelsen og i Forfatterforeningens æresrett etter krigen ble far og sønn dømt til å betale et beløp samtidig som de fikk forbud mot å utgi bøker i ett år. André anket dommen, og æresretten frafalt kravet om betaling. Dommen ble en stor belastning for dem begge. De dommene æresretten felte over forfattere som ikke var NS-medlemmer har siden vært gjenstand for debatt, og i 2020 fremførte Forfatterforening en offentlig unnskyldning til forfatterne og deres familier.

Bjerke ga ut 15 diktsamlinger. Diktene spenner fra det sentralyriske til det satiriske, fra det anekdotiske til det filosofiske. Formen er tradisjonell i bunden form og viser en suveren beherskelse av versekunstens uttrykksmidler, noe som også kommer til uttrykk gjennom lærebøkene hans i rim og versekunst.Blant de sterkeste diktsamlingene er Regnbuen (1946), Den hemmelige sommer og Slik frøet bærer skissen til et tre– som preges av hans nå velutviklede grunnholdning til naturen og livet: I tråd med Goethes fargelære og hans Plantenes meamorfose bekjenner Bjerke seg til en skjult, men dog sansbart nærværende lovmessighet i skaperverket, en hemmelig orden som «skjebnen» adlyder så å si som livsprinsipp. Mange av André Bjerkes dikt ble i kraft av hans språklige engasjement for læredikt å regne, nærmest enslags filosofisk-pedagogiske resonnementer på rim. Men han behersket også de sentrallyriske stemningsmotiver eller billedfrembringelser, like virtuost som han kunne hengi seg til humoresken eller de rene eskapader i metrisk gloselek.

Som forfatter av prologer på vers gjennom 25 år, samlet i Før teppet går opp, 1973, og som oppleser av egne dikt i kringkastingen og på turneer kunne André Bjerke profilere seg som en av tidens mest folkekjære lyrikere.

Etter hvert som han selv ble far til en sønn og to døtre utgav Bjerke tre samlinger morovers. For moro skyld (1956) Mere moro (1957) og Fru Nitters datter (1966). De er utformet med barnets egen oppdagertrang i språkets verden som formål og forbilde. De kan også betraktes som forfatterens indirekte kritikk av gjeldende språkpolitikk og morsmålsundervisning. Samleutgaven Morovers (1980) er siden kommet i mange opplag og er en klassiker i norsk litteratur skrevet for barn. Noen av de kjente diktene som har nådd flere generasjoner er «Det er sant at jeg fant», «Runde, rare Rulle Rusk» og «Farao på ferie».

André Bjerke var en aktiv deltager i språkdebatten og under slagordet «fri sprogutvikling» sluttet han seg til riksmålssbevegelsens kamp mot den offisielle samnorsk-/bokmålspolitikken i 1950-årene. Bjerke hadde styreverv både i Riksmålsforbundet og for utbrytergruppen som dannet Forfatterforeningen av 1952. Han reiste på foredragsturneer og forestod i flere år redaksjonen av Riksmålsordlisten. Dette arbeidet tok tid og tæret så pass på kreftene at Bjerke senere trakk seg tilbake fra offentlighetens søkelys i lengre perioder.I motsetning til enkelte andre antroposofer ønsket han ikke å gjøre Riksmålsforbundet til et talerør for annet enn språksak. I så henseende var han en praktisk ordensmann også i de brennbare kulturspørsmål, samtidig som språksaken appellerte til hans vitenskapelige anlegg som meget patent amatørfilolog.

Bjerke var med på å stifte Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet, sammen med Arnulf Øverland, Francis Bull, Sigurd Hoel og A. H. Winsnes, og han arbeidet som dets redaktør de første 16 årene fra 1950. Under hans redaksjon var månedsbladet et litterært forum, hvor kampen mot samnorskstrevet i rettskrivning og læreboknormal ble ført side om side med noveller og dikt av tidens fremste yngre forfattere, som Jens Bjørneboe, Terje Stigen, Finn Carling og Agnar Mykle. Han publiserte også farens oversettelser av blant annet Oscar Wilde og Goethe.

Han utga sine egne små lærebøker henholdsvis i stilistikk, metrikk og dagligtale: Hva er god stil? (1955), Rim og rytme (1956) og Dannet talesprog. Utvalg av hans mest innsiktsfulle og humørfylte innlegg i språkdebatten finnes i Babels tårn og Sproget som ikke vil dø.

Han utga André Bjerkes ABC (1959), som på Bjerkes kunstneriske premisser er tilpasset steinerskolenes pedagogikk. Ideen er at språkets evne er nedlagt som organisk grokraft i hvert individ, og at læringen har til hensikt å forløse denne kraften.

Andre Bjerke har sammen med vennene Odd Eidem og Carl Keilhau lekt seg med flere sjangere. Sammen med Odd Eidem skrev Bjerke hørespillet Videnskap og lidenskap; to spøkelseskomedier (1951) De tre skrev sammen Den bakvendte familieboken, en leksikon-parodi som kom i to bind (1951 og 1955).

I avisdebatter og essayistikk utforsket Bjerke problemstillinger med velopplagt hu. Deler av hans polemiske og populærvitenskapelige forfatterskap er samlet i essaysamlinger som Fuglen og fiksérbildet (1955), Videnskapen og livet (1958) og Djevelens omgangsfelle (1974).

I 1972 engasjerte han seg i produksjonen av en fjernsynsserie sammen med Harald Tusberg: Streiftog i grenseland, som også ble bok med tittelen Grenseland – fem år efter, 1977.

Han stod også for fremragende gjendiktninger av utenlandsk poesi, som Fremmede toner (1947), Dikt om vin og kjærlighet (1950), Vers på vandring (1952) og Fra verdenslyrikken (1957).Med stor suksess gjendiktet han My Fair Lady, som et finurlig innlegg i norsk språkstrid.

Andre Bjerke har gjort et omfattende arbeid med å gjendikte verdenslitteraturens store dramatiske verk til norsk. Han så på denne delen av sitt virke som noe nær selvstendig skapende, og vel dertil som et kall. Ikke bare fordi norsk teater hadde bruk for hans friske, ledige gjendiktninger av Shakespeare (13 komedier og tragedier) og Molière (fire komedier). Han mente også at verdenslitteraturen «forlangte» å iføres norsk språkdrakt. I 1966 utgav han sin gjendiktning av Goethes Faust I. Da han endelig fullførte Faust II i 1983, skjedde det mens han satt slagrammet i rullestol. Da anså han også sitt livsverk for fullbyrdet.

Bjerke lærte å spille sjakk av sin far, en lidenskap han også delte med sin gode venn Carl Keilhau. Vennene utviklet blant annet variant av Evans-gambitten per telefon. Bjerke beskrev i Spillet i mitt liv (1968) den nær sagt eksistensielle betydning sjakken fikk for ham. Det er også det nærmeste han kom til å skrive en selvbiografi.

Ridder av St. Olavs Orden 1983.

• Syngende jord, 1940
• Nattmennesket, 1941
• De dødes tjern, 1942
• Fakkeltog, 1942
• Regnbuen, 1946
• Døde menn går i land, 1947
• Skjult mønster, 1950
• Den hemmelige sommer, 1951
• Den bakvendte familieboken, 2 bd.l, 1951 og 1955
• Fuglen i fikserbildet, 1955
• Hva er god stil?, 1955
• Rim og rytme, 1956S
• lik frøet bærer skissen til et tre, 1958
• Videnskapen og livet, 1958
• Babels tårn, 1959
• André Bjerke’s ABC, 1959
• Til hest og med flagrende kappe, 1961
• Hva er godt riksmål?, 1962
• Enhjørningen, 1963
• Sproget som ikke vil dø, 196
• 4Med alle mine fugler, 1966
• Dannet talesprog, 1966
• Spillet i mitt liv, 1968
• Før teppet går opp, 1973
• Djevelens omgangsfelle og andre essays, 1974
• Samlede dikt, 1977
• Grenseland – fem år efter, 1977

• Norges litteraturhistorie
• antroposofi
• sjakk

• Birkeland, Tone med flere: Norsk barnelitteraturhistorie, 2. utgave, 2005
• Bjerke, Vilde: Du visste om et land, 2002
• Hagemann, Sonja: Barnelitteratur i Norge 1914-1970, 1974
• Hansen, Jan E.: André Bjerke : det bevegelige menneske : et portrett, 1985,Parmann, Øistein, red.: André Bjerke i lek og alvor, 1982
• Prytz, Carl Frederik: Tretten norske lyrikere, 1956
• Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, bind 6: Fra Brekke til Mehren, 1995
• Schwarz, Johanna: Studier i André Bjerkes lyrik : uppsats [...], 1958