Kristin Lavransdatter er en romantrilogi skrevet av Sigrid Undset. De tre romanene Kransen, 1920, Husfrue, 1921 og Korset, 1922, hører til de internasjonalt mest kjente norske verkene. Sammen med de to romanene om Olav Audunssøn utgjør de Sigrid Undsets middelalderskildringer. For dem ble hun i 1928 belønnet med Nobelprisen i litteratur.

Romantrilogien beskriver Kristins liv fra hun er en liten jente som vokser opp på en gård i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet, til hun i 1349 dør av pest på Rein kloster utenfor Trondheim.

Kransen (1920) skildrer Kristins oppvekst på Jørundgård og hennes opphold ved Nonneseter kloster i Oslo som ung og nyforlovet kvinne. Den slutter med at hun blir gift med Erlend Nikulaussøn, mannen hun insisterer på å gifte seg med, selv om faren foretrekker Simon Darre, sønnen på nabogården.

I Husfrue (1921) forteller Undset om Kristins liv som husfrue og mor til etter hvert syv sønner på Erlends odelsgård Husaby utenfor Trondheim. Etter å ha blitt innblandet i politiske intriger og til slutt tatt til fange, må Erlend og familien hans forlate Husaby. Dette bindet handler spesielt om Kristins moderskap og om forholdet til henholdsvis faren Lavrans, svogeren Simon og ektemannen Erlend.

Korset (1922) beskriver Kristin og Erlends liv på Jørundgård og Erlends mislykkete liv som bonde. Konflikten mellom ektefellene leder til at Erlend flytter til den ensomme gården Haugen, der han lever et liv i villmarken, før han blir drept i kamp for å redde Kristins ære. Trilogien slutter med at Kristin gir Jørundgård til sønnen Gaute, og hun drar til Rein kloster. Hun virker der sammen med nonnene mens pesten herjer som verst, før også hun blir smittet og dør.

Fortellingen om Kristins og Erlends forbudte kjærlighet i Kransen er blitt lest som en av de fineste kjærlighetshistorier i norsk litteratur. I samtidsskildringene Undset hadde gitt ut i forkant av middelalderromanene, kunne ikke kvinnene oppleve elskov som en makt i livet. Dette fordi det moderne mennesket ikke kjenner faste grenser for moral. Kjærligheten mellom Kristin og Erlend skildres derimot som en ekte pasjon. Bakgrunnen er høymiddelalderens enkle samfunnsorden og faste normsystem.

Men trilogien beskriver ikke bare forholdet mellom Kristin og faren, og mellom Kristin og Erlend. Den beskriver ikke minst Kristins forhold til Gud: I sitt siste klare øyeblikk innser hun at hun gjennom hele livet er blitt tatt hånd om av en overmenneskelig makt, og at den jordiske kjærligheten bare var en avglans av den overjordiske. «… under den glitrende gullring var der lønnlig blitt satt et merke på henne, at hun var hans tjenestekvinne, eid av den herre og konge som nu kom, båret av prestens viede hender, for å gi henne frihet og frelse».

Med skildringen av Kristins liv tok Sigrid Undset stilling i en kulturstrid i samtiden. Historikeren Edvard Bull og litteraturhistorikeren Fredrik Paasche var frontfigurene i en debatt om rollen kristendommen spilte for Norge i middelalderen. I hvilken grad var middelaldermenneskene «kristne»? Bull hevdet at nordmenn ikke var nevneverdig påvirket av kristendommen, mens Paasche argumenterte for at den katolske kristendommen hadde en reell betydning for folks liv: Kristendommens inntog i Norge måtte ses som et «etisk skifte», mente Paasche, og argumenterte for at den katolske læren fikk stor betydning for enkeltindividet, og slik også for oppbygningen av samfunnet. Med Kristin Lavransdatter støttet Undset opp om tolkningen til Paasche.  

Under arbeidet med Kristin Lavransdatter studerte Undset historisk kildemateriale. Faren hennes, arkeologen og vitenskapsmannen Ingvald Undset, hadde i sin tid gjort henne fortrolig med vitenskapelige metoder, og hun ville gi et korrekt bilde av middelalderen og romanpersonenes tenkemåte. Ifølge Bull var dette et umulig prosjekt: Undsets mennesker var ikke egentlig forankret i middelalderen, men forfatteren hadde tegnet et psykologisk bilde med forankring i 1920-tallet, tiden da bøkene ble skrevet. Undset derimot var overbevist om at menneskene ikke var så ulike i middelalderen og senere, og at det bare var forholdene de levde under som var annerledes. Slike kompromisser eller spenninger mellom nåtid og fortid, bokutgivelsens tid og handlingens tid, er noe som ofte diskuteres i forbindelse med historiske romaner.

Litteraturprofessor Ellisiv Steen minnet i 1959 om at romanene om Kristin ikke er historieskriving, men litteratur. Trilogien er et velkomponert mesterverk som integrerer historiske fakta i fiksjonen på en briljant måte. Undset gjorde aktivt bruk av ord og uttrykk fra tidlige bibeloversettelser, folkeviser, ballader, liturgi, diplomer, sagaer, krøniker og helgenvitae. Hun skapte et eget kunstnerisk språk basert på norsk riksmål, dansk og norrønt: Hun unngikk anakronistiske ord, hentet inn norrønt klingende uttrykk og endret på den moderne setningsoppbygningen uten at språket virket unaturlig.

Å legge handlingen til middelalderen løste for Sigrid Undset også et formproblem: I samtidsromanene Fru Marta Oulie (1907) og Jenny (1911) strevde hun med å skulle fortelle helhetlig om et moderne, splittet individ. Middelalderen ga henne mulighet til å skildre Kristins liv i sammenheng; hun kunne velge en bred episk fremstilling som kunstnerisk grep.

  • Mørkhagen, Sverre: Kristins verden, 1995, isbn 82-02-14828-6, Finn boken
  • Solberg, Olav: Tekst møter tekst : Kristin Lavransdatter og mellomalderen, 1997, isbn 82-03-17761-1, Finn boken
  • Steen, Ellisiv: Kristin Lavransdatter: en estetisk studie, 1996 (1. utg. 1959), isbn 82-03-17666-6, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.