Hans Børli, norsk forfatter og skogsarbeider. Børli er skogens dikter over alle i norsk lyrikk. Blant hans mest kjente dikt er «Der skulle vi ha vøri, Kal» og «Louis Armstrong» Børli skrev også fortellinger og romaner. En av hans mest populære utgivelser er den selvbiografiske Med øks og lyre, som kom ut året før han døde (1988).

Diktene gir en nær opplevelse av samlivet med naturen og et landskap formet av arbeid. Det er tømmerhoggeren fra Finnskogene som gir sin stemme til diktet. Erfaringer fra oppveksten av fattigdom og slit kommer til syne i diktningen som solidaritet med de laveste, nærhet til naturen og kunnskap om manuelt arbeid. Landskapet er Finnskogene i Hedmark, langs grensen til Sverige. Utover i forfatterskapet, og samtidig med maskinenes inntog i skogsarbeidet, utviklet Børli et modernistisk formspråk i diktene, og diktningen blir preget av en spenning mellom harmoni og fremmedfølelse.

Hans Børli vokste opp på en veiløs husmannsplass i Eidskog i Hedmark, med to-tre mil å tråkke langs kronglete stier for å komme til tettbygde strøk i Odalen, Nes eller Eidskog. Han fikk sin første tekst på trykk 14 år gammel i 1933 med fortellingen "I snestorm og kulde", i Kongsvinger Arbeiderblad.

Han har ingen videregående utdanning utover en avbrutt handelsskole og en ufullført befalsskole. Under andre verdenskrig var Børli med i trefninger og ble tatt til fange av tyskerne. Tilbake i Eidskog livnærte han seg som lærer og skogsarbeider resten av krigen, og var i hemmelighet grenselos.  Like etter krigen fikk han utgitt sin første diktsamling Tyrielden (1945) og fra nå av var han tømmerhogger og arbeiderdikter.

Det var kanskje ikke et bevisst valg at han ble værende i hjemtraktene resten av livet, men like mye et resultat av manglende utdannelse og lite penger. I brevene hans kan man flere ganger lese at han vil bort, han reiste stadig til Oslo og København for å komme i kontakt med et stimulerende og intellektuelt miljø.

Da Børli mot slutten av andre verdenskrig med en diktbunke i ryggsekken besøkte redaktøren av Kongsvinger Arbeiderblad, som var lyrikeren Rolf Jacobsen, fikk han, i tillegg til gode råd, en diktsamling av den svensk-amerikanske dikteren Carl Sandburg (1878-1967). Sandburgs dikt om arbeidsfolk og deres kår, i arbeidernes språk, ble en skjellsettende opplevelse for Børli. Men der Sandburg hyller verkstedarbeideren like mye som bonden, er det den gamle tid Børli synger om.

Børlis første diktsamling, Tyrielden (1945), åpner med et dikt med samme tittel som boka: "Her i skogens grønne tempel / sitter jeg no mo aleine / som en prest ved nattas alter / ofrer tankene til elden." Det er et romantisk jeg som vil være tolk for naturen, som trer fram i åpningsdiktet. Jeget har et fininnstilt sanseapparat som opplever naturen som en klang, et tonende hele. Det moderne mennesket har falt ut av klangharmonien. Imidlertid kan kunstneren med sin særskilte intuisjon komme i kontakt med klangen igjen. Mens diktet på flere måter skriver seg inn i en europeisk romantisk tradisjon, peker dikttittelen "Tyrielden" mot noe mer særegent norsk. Diktet er likevel på motiv- og temaplan langt på vei en blek etterklang av romantikken. Det er ingen sterk debut Børli kommer med, men likevel fins det dikt her som peker framover mot det modne forfatterskapet.

Selv om det er lyrikken som kom til å gi Børli en fremtreden plass i Norges litteraturhistorie, så publiserte han også en rekke romaner og samlinger med fortellinger. I 1948 ga han ut Det small et skott. Skisser og fortellinger fra skogen (1948), om jakt og fiske og milelange turer på skogstier for å selge molter i byen. Gjennom 1950-årene publiserte han fortellinger i Magasinet, redigert av Nils Johan Rud, samlet i Tusseleiken - fortellinger og skisser (1987).  Disse henter sitt stoff fra grenseskogene i Hedmark og har ofte et lokalhistorisk og kulturformidlende aspekt. Det samme gjelder Børlis romaner, Han som valte skogen (1946), Sølv og stål (1951) og Under lomskriket. Roman fra Gransjøen (1953). De mottok vennlige kritikker uten at han fikk den store anerkjennelsen, men Sølv og stål ble en salgssuksess.

Diktsamlingen Dagene ble Hans Børlis kunstneriske gjennombrudd.

Bokomslag Aschehoug. Gjengitt med tillatelse

Det kunstneriske gjennombruddet som forfatter kom med Børlis syvende diktsamling, Dagene, i 1958. Diktene i denne samlingen er skrevet i en modernistisk tradisjon med en fortettet og billedmettet stil. Det første diktet i samlingen, "Høstkveld", åpner slik:

Vått kongrospinn. Skodde.

Et fugleskrik som ei spe flamme

på bunnen av skumringen

Mens Børli tidligere hadde skrevet i fulle setninger, så har strofene her bare setningsemner, uten verb. Fortelling er avløst av benevning og bilde. Et annet nytt trekk er den bevisste bruken av synestesier. Synestesi er sammenblanding av ulike sanser, og i diktet beskrives fugleskriket som en synsopplevelse: "flamme". I de neste årene utvikler han dette modernistiske formspråket videre i samlinger som  Jeg ville fange en fugl (1960), Ved bålet (1962) og Brønnen utenfor Nachors stad (1966).

En type dikt som opptrer for første gang i Dagene, er dikt om kunstverk, ekfraser, som diktet "Den svarte hesten. Ved Delacroix´s bilde Massakren på Scios". Mens Børli før har utvidet motivområdet fra skogen og skogsarbeiderskildringer til historien og historiske hendelser, blir heretter dikt om kunstverk et fast innslag i hans diktsamlinger. Det kan sees som en stadig sterkere opptatthet av kunsten som uttrykksform, som noe genuint annet enn sanseerfaringen og arbeidserfaringen. Det er i en dobbelstilling mellom å se seg selv som kunstner i en kunstens verden og skogsarbeider i Finnskogtraktene at Børli utvikler sin lyrikk. Skogsarbeiderdiktene blir ikke borte, men diktene blir mindre agitatoriske og mer billedrike.

De modernistiske formgrepene er også fulgt av en opplevelse av brudd. I et intervju i 1976 sier Børli følgende: "Det har vært et hovedmotiv gjennom mange av mine bøker etter 1958, da Dagene kom ut: dikterens inderlige ønske om å finne fred og frelse i naturen og samtidig denne pinende følelsen av naturens kalde likegyldighet overfor oss små menneskemaur". Der romantikerne hevdet slektskap mellom jeget og naturen og skapte natursymboler der mennesket var innskrevet, er det i Børlis dikt fra og med slutten av 1950-årene atskillig mer usikkert om naturen gir gjensvar.

Via skarpt sansede detaljer etablerer poeten Børli forholdet til omverdenen. Han skriver om redskap og gamle hus, om en duk, ei trapp, en kaffekjele og ei dørklinke, eller om grøftespader og økseskaft som har gitt ham træler i hendene. "Som kroppsarbeider har jeg alltid / stått tingene nær", skriver Børli i et dikt i diktsamlingen Når kvelden står rød over Hesteknatten, 1979.

Børlis sanselig-konkrete dikt har likhet med den modernistiske retningen imagismen, som oppsto rundt 1912 i USA og England. Diktet skal være hardt og klart, i et hverdagsnøkternt språk, ikke vagt og ubestemt, som mange av symbolismens "bløte" stemningsdikt. Bildene skal ikke være ornamenter, men selve det som utsier mening.

Børli skriver ofte dikt om det å dikte, det som kalles metafiksjon, litteratur som tematiserer seg selv som fiksjon ved å reflektere over sin egen tilblivelse og sin egen status som litteratur. Mange av titlene vitner om dette, som «Poesi», Tanker om form», «Runemester». Dette er et trekk som preger mye av modernismens litteratur. Hos Børli er det påfallende mange metadikt, rundt nitti av hans dikt er slike.

Åsta Holth omtales gjerne som finnskogforfatteren, med romanene som utgjør Finnskogtrilogien (1953 - 1967), men Hans Børli bruker også den finske innvandringen til Hedmark fra 1600-tallet og framover som stoff i sin prosa og lyrikk. Plassen der han vokste opp var en gammel finneboplass, og i diktet "Det har vøri lenge stilt ––" (1949) trer de gamle nyrydningsmennene fram for diktjeget i en drøm. Børlis roman Sølv og stål. Roman fra grensekogene (1951) åpner som en historisk presentasjon av finnskog-innvandringen.

I stedsnavnene i flere dikt er det også spor etter finnetradisjonen, som "Svenskebrenna" og "Bråtaplassen", navn med opphav i det gamle svibruket, å brenne skog for deretter å så rug.

Finnskogene er et sti-rike, og i over sytti av diktene til Børli forekommer ordet sti. Stien er både ferdselsåre og et sted å være, et sted der en lytter til skogsuset eller fuglesangen. Stien er videre en kontakt med fortiden: Ved å gå på stien tar en del i et kollektivt vedlikehold av sitt eget landskap.

Med øks og lyre består av selvbiografiske skisser og er Børlis mest populære prosabok.

Bokomslag Aschehoug. Gjengitt med tillatelse

Mot slutten av livet utga Børlis det som er blitt stående som hans fremste prosabok Med øks og lyre. Blar av en tømmerhoggers dagbok (1988). Den består av selvbiografiske skisser hvor han ofte binder det biografiske sammen med diktningen. Slik bidrar boka også til å bygge opp under en type biografisk lesning av diktene og opplevelsen av en autentisk arbeiderstemme fra de dype skogene.

  • Dagbladets lyrikkpris 1965
  • Kritikerprisen i 1970 for diktsamlingen Isfuglen, som også ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.
  •  I 1972 fikk han Doblougprisen for sitt forfatterskap, en pris som deles ut av Svenska Akademien.
  • Mads W. Nygaards Minnepris 1974,
  • Ønskediktprisen 1977
  • Fritt Ords Honnør, for "verdifullt virke i det frie ords tjeneste", i 1982.
  • I 1984 fikk Børli Hedmark fylkes kulturpris.
  • Han hadde Statens kunstnerstipend i fire omganger.
  • Tyrielden, 1945
  • Villfugl, 1947
  • Men støtt kom nye vårer, 1949
  • Likevel må du leve, 1952
  • Ser jeg en blomme i skogen, 1954
  • Kont-Jo, 1957
  • Dagene, 1958
  • Jeg ville fange en fugl, 1960
  • Ved bålet, 1962
  • Hver liten ting, 1964
  • Brønnen utenfor Nachors stad, 1966
  • Som rop ved elver, 1969
  • Isfuglen, 1970
  • Kyndelsmesse, 1972
  • Vindharpe, 1974
  • Vinden ser aldri på veiviserne, 1976
  • Når kvelden står rød over Hesteknatten, 1979
  • Dagen er et brev, 1981
  • Landskap, 1981
  • Dagene går mot vest, 1982
  • Frosne Tranebær, 1984
  • Etterlatte dikt, 1991
  • Samlede dikt, 1995
  • Han som valte skogen, 1946
  • Det small et skott. Skisser og fortellinger fra skogen, 1948
  • Sølv og stål. Roman fra grenseskogene, 1951
  • Under lomskriket. Roman fra Gransjøen, 1953
  • Tusseleiken. Fortellinger og skisser, 1978
  • Med øks og lyre. Blar av en tømmerhoggers dagbok, 1988
  • Tankestreif, 1991 (etterlatte opptegnelser)
  • Smykket fra slagmarken. Roman fra 1600-tallet, 1992 (etterlatt manuskript)

Andresen, Bjørn og Juel Stubberud (red.): Lyriker med kvist og kvae. Festskrift til Hans Børli på 70-årsdagen, 1988.

Gjefsen, Truls: Syng liv i ditt liv! Hans Børlis liv og diktning, 1998.

Ole Karlsen (red.): Svarttrost-strupen så hvit av toner. Om Hans Børlis forfatterskap, 1998.

Wærp, Henning Howlid: Diktet natur. Natur og landskap hos Andreas Munch, Vilhelm Krag og Hans Børli, 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.