Bokomslag

P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. De tre bukkene Bruse. Oslo, udatert (ca. 1950). Forlegger: Damm. Storformat billedbok med illustrasjoner av Johs Berggren.

Bokomslag

Peter Christen Asbjørnsen. Foto fra 1870-årene.

Moe, Jørgen

Jørgen Moe

Moe, Jørgen
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Asbjørnsen og Moe er de to norske folkeminnesamlerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. De samlet det som i dag er de mest kjente norske folkeeventyrene, og kalles Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Asbjørnsen samlet eventyr og sagn fra midten av 1830-årene, og begynte samarbeidet med Jørgen Moe i 1837. Resultatet av deres innsamlingsreiser ble fremlagt i Norske folkeeventyr, samlede ved P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, utgitt heftevis fra desember 1841. Det var en begivenhet i norsk åndsliv, og høstet internasjonal anerkjennelse. Prinsippet var «Fortæl som Folket».

I arbeidet med gjenfortellingen var Moe den mest kritiske, og han var også den som kjente folkets stil best. Til gjengjeld hadde Asbjørnsen et frodigere episk talent. Dette kom fremfor alt til uttrykk i hans selvstendige gjenfortelling, eller gjendiktning, av norske sagn, Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (2 bind, 1845–48). Sagnstoffet er her satt inn i en ramme av naturskildring og reiseinntrykk. Dette var prinsippet også i samtidens fortellerkunst, dens «romaner». Det folkelige ble innrammet i en «Vandring». Asbjørnsen fortsatte denne linjen. Derfor ble hans huldreeventyr, som ofte gav eksempler på tidens mest realistiske, djerve stil, mildere bedømt av den «konditionerte» kritikk enn folkeeventyrene, som manglet denne rammen.

Debatten om dette satte sitt preg på 1840-årene. Det «folkelige» var for alvor blitt et problem. Fremfor alt gjorde eventyrene og sagnene inntrykk ved sin stil, sin norske språktone. For norske forfattere i den nærmest følgende tid (Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson med flere) fikk de grunnleggende betydning, også når det gjaldt stoff (folkelige, dramatiske sagnskikkelser som Peer Gynt).

Den store eventyrutgaven kom i 1851. En ny samling eventyr utgav Asbjørnsen alene i 1871. Det ble også han som kom til å overta samlingene etter Moe og gi disse videre til den nye generasjon ved Moltke Moe.

I samsvar med samlernes ønske ble senere utgaver av eventyrene sterkt fornorsket i språk og rettskrivning. I 1914 utkom Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr (8. utgave), Asbjørnsen, Norske folkeeventyr; ny samling (3. utgave) og Asbjørnsen, Norske huldreeventyr og folkesagn (4. utgave) i sterkt revidert språkdrakt ved Moltke Moe og Anders Krogvig.

I 1934 kom Asbjørnsen, Norske huldreeventyr og folkesagn, språklig revidert av Jan Jørgen Alnæs og Knut Liestøl.

Asbjørnsen og Moe, Samlede eventyr. Norske kunstneres billedutgave, i 3 bind, er kommet i flere utgaver. Knut Liestøls tobindsutgave (1949) er utstyrt med fotografier fra stedene der Asbjørnsen samlet huldreeventyrene. Dessuten er Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr opptatt i samlingen Norsk folkediktning (på nynorsk ved Knut Liestøl, 1936–1937, ny utgave ved O. Bø og S. Solheim 1960–1961).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg