Sigurd Christiansen

Sigurd Christiansen var en norsk forfatter. Hans forfatterskap er blant de betydeligste innen 1900-tallets norske litteratur.

Han arbeidet fra 1915 som postekspeditør og i 1937–1945 som postfullmektig i Drammen. Han debuterte i 1915 med romanen Seieren. Deretter fulgte:

• Thomas Hergel (1917)
• Vort eget liv (1918) – Christiansens første betydelige verk.
• Ved Golgata (1920)
• Blodet (1923)
• trilogien Indgangen, Sverdene og Riket (1925–29)

I 1931 vant Christiansen norsk og nordisk førstepris i en stor konkurranse med To levende og en død, som betegner hans gjennombrudd hos det store publikum (filmet 1937).

Senere romaner er Agner i stormen (1933), Mannen fra bensinstasjonen (1941) og Christiansens hovedverk, trilogien med sterkt selvbiografisk innslag, Drømmen og livet (1935), Det ensomme hjerte (1938) og Menneskenes lodd (1945), en dyptgripende psykologisk skildring av de skapende kunstnerevners vekst og frembrudd i et ungt sinn.

Novellesamlingen Idyllen om Sander kom i 1928. Christiansen gjorde seg også gjeldende som dramatiker, med skuespillene Offerdøden (1919), det bibelske versdrama Døperen (1921, omarbeidet i 1947), det interessante og betydelige Edmund Jahr (1926, oppført på en rekke scener), tragedien En reise i natten (oppført på Nationaltheatret i 1931 og 1965), Christiansens største teatersuksess, den ujevne komedie Dydens have (1932) og Alexander Pavlovitsj (1947) om tsar Alexander 1s merkelige skjebne. Samlede verker, i ni bind, utkom i 1949–1950.

Christiansens diktning er preget av en inntrengende psykologi; den ytre handling spiller for ham en underordnet rolle i forhold til den nitide og ofte omstendelige granskning av de underliggende sjelelige motiver. Hans diktning er ikke religiøs i noen snever forstand, men det stadig tilbakevendende motiv frihet og ansvar, skyld og soning fremtvinger ofte en religiøs problemstilling, og han har ytt betydelige bidrag til forståelsen av det religiøse sjelsliv. Christiansen mottok kunstnerlønn fra 1945.