Norrønt var språket i Norge og landene i vest som ble befolket fra Norge i vikingtiden. Norrønt ble brukt i vikingtiden og middelalderen.
Moderne norsk, islandsk og færøysk stammer fra norrønt.
Overgangen fra urnordisk til norrønt skjedde i perioden 500 til 700.
I tidlig middelalder ble grunnlaget lagt for de senere nordiske nasjonalspråkene, blant dem også norsk. Da bredte norsk språk seg også til Island, Færøyene, Grønland, øyene nord og øst for Skottland, Irland, Nord-England og andre steder. Fra norrønt stammer moderne islandsk og færøysk.
Vi kjenner norsk språk i vikingtiden fra innskrifter med den yngre runerekke på 16 tegn. Disse innskriftene har den språkformen som kom til syne alt i Eggjainnskriften. Ordene er blitt kortere og bøyningsformene redusert. Også fra navn og ord opptatt i fremmede språk kjenner vi litt til norsk språk i denne tiden. I irsk og skotsk-gælisk ble det tatt opp en del norske ord. Dessuten har skaldekvad og eddakvad, som først ble skrevet ned senere, bevart rester av språket fra vikingtiden, se kvad.
I denne tiden ser det ut til at etterhengt artikkel (hest-en) er blitt utviklet; h faller bort i begynnelsen av ord foran r, l, n, for eksempel Róarr, laupa, nefi (Roar, løpe, neve, islandsk Hróarr, hlaupa, hnefi). Lånord kommer inn særlig fra frisisk, særlig sjømannsord, som akkeri (anker), handelsord, som sekkr (sekk); fra engelsk kom mange ord, som hirð, stræti (gate).
Også dagnavnene ble innført på denne tiden; de var oversatt fra latin til andre germanske språk og ble overført til Norden, som fikk et eget navn for lørdag (laugardagr). En del ord fra latin og gresk er kommet inn i norsk over andre germanske språk; det fant særlig sted da kristendommen kom fra 900-tallet av, for eksempel ord som kirkja, prestr, pína.
I Norge er det sannsynligvis skrevet på norsk med det latinske alfabetet, som kom fra England, allerede på 1000-tallet; men de eldste bevarte håndskriftene på norsk (håndskrevne skinnbøker) er fragmenter fra tiden 1150–1200. Først fra om lag 1200 av er det bevart større håndskrifter fra forskjellige kanter av landet. Da Bergen ble hovedstad og fikk et kongelig kanselli, kom skriftspråket her til å spille en større rolle, særlig ved lovarbeidene under Magnus Lagabøte. Østlandet stod oftere i denne tiden i et løsere forhold til resten av riket og gjorde seg mindre gjeldende i det tradisjonelle skriftspråket på 1200-tallet; men sporadisk kommer også østlandske målmerker til syne i skrift.
Særlig viktig for dialektinndelingen i den norrøne perioden er vokalharmoni og vokalreduksjon. Vokalharmoni viser seg allerede i de eldste skrifter, før 1200, som et skifte mellom i og e og mellom u og o etter vokalen i foregående stavelse, som lande, men guði, tóko, men funnu. Dette skiftet er uklart i sørvestlandsk og kjennes ikke i islandsk. Vokalreduksjon er resultat av at en bakre vokal løftes opp og frem under svakere trykk. I bergensk er a i trykksvak stilling tidlig blitt æ; i østnorsk finner denne reduksjonen sted etter lang førstestavelse, som bitæ for bíta, hestær for hestar, men a er bevart etter gammelnorsk kort førstestavelse: lifa (leve), hanar.
I flere dialekter må disse lydovergangene delvis ha vært utviklet før 1200. Reduksjon som i bergensk har også funnet sted, men kanskje senere, i nordvestnorske dialekter fra Romsdal til Ytre Sogn, i sørvestnorske dialekter (store deler av Agder) og i deler av Østfold og det gamle norske Ranrike (Båhuslen). Også andre trykksvake vokaler blir redusert, men kanskje senere. Foruten disse hoveddrag i dialektene må flere andre målmerker ha vært utviklet før 1200; således har store deler av østnorsk hel (grensebygder til Sverige) eller delvis diftongforenkling, som hemr for heimr, mer for meir, høræ for høyra, glømi for gløymi.
Allerede i denne perioden fikk sørøstlandsk også former som vann for vatn, sogn for sókn; vit for hvít; sørøstlandsk oppviser dessuten former som hafuer, kommer for hefir, kemr. Kommer har ny vokal innskutt foran r, noe som ble et allment trekk, jamfør aker, fager (gammelnorsk akr, fagr).
På 1100-tallet begynte også innflytelsen fra tysk gjennom hanseatene å gjøre seg gjeldende, og på 1200-tallet forekommer mange tyske lånord som moderne norsk frue, herre, klok, herberge, dans, prov med flere.
Man finner svarabhaktivokal i østlandske runeinnskrifter allerede på 1100-tallet, men det er ikke før på 1300-tallet at dette blir et viktig målmerke. I østlandsk, nordvestlandsk og trøndsk er denne vokalen oftest e (maðer, ligger av maðr, liggr), i sørøstlandsk oftest a eller æ (maðar, liggær) og u i islandsk og til dels på sørvestlandet (maður, liggur).
Rundt 1300 fikk Østlandet en mer ledende stilling i riket. Oslo ble hovedstad, og det kongelige kanselli flyttet dit fra Bergen i 1314. Den gamle skriftspråkstradisjonen ble ganske godt opprettholdt ved kanselliet i Oslo, men likevel trengte mange talemålsformer inn, dels slike som var utviklet før, dels nye ting, som takr for tekr, arfuingr for erfingr, suæinær for sveinar, orkæde for orkaði, fimthæn for fimtan, preteritumsformen trudde for eldre trúði, pronomenet jek og så videre. Kildene til språket på 1300-tallet er mest avskrifter av eldre skrifter, særlig lover, og dessuten originale skinnbrev (diplomer) fra alle kanter av landet.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.