Skrivarar fekk truleg opplæring i kloster og ved domkyrkjene, først i Nidaros og Bergen, seinare også i Oslo, Hamar og truleg andre kyrkjelege institusjonar rundt om i landet.
Erkebispesetet vart lagt til Nidaros i 1153 og vart eit naturleg skriftsentrum. Då Bergen fekk eit kongeleg kanselli, kom skriftspråket her til å spele ei større rolle, særleg i lovarbeida under Magnus Lagabøte. Det er såleis vanleg å snakke om ei trøndernorm og ei bergensnorm på 1200-talet. Denne todelinga dominerer i tidlege handskrifter. Det var variasjon også innanfor desse normene; skrivarane heldt seg nok til det språket dei var opplærde i, men dialekta hjå skrivaren spelte inn, og det gjorde også språket i førelegga, tekstane som vart kopierte: Dersom ein trøndersk tekst skulle kopierast av ein vestlending, kunne kopien få ei sterk blanding av to skriftkonvensjonar. Dei fleste bevarte handskriftene er kopiar, og slik blanding er vanleg.
Skriftspråk vart slik noko anna enn talemål. Vi kan ikkje snakke om faste normer, som i dag, men kanskje heller konvensjonar, der fleire faktorar spelar inn.
I islandske handskrifter ser vi eit språk som har eit eldre preg enn i dei norske, og sjølv om somme tekstar har norvagismar, har skriftkonvensjonane i Noreg hatt lite å seie for islandsk skriftspråk.
Austlandet gjorde seg mindre gjeldande i det tradisjonelle skriftspråket på 1200-talet, men på 1300-talet fekk Austlandet ei meir leiande stilling i riket. Det kongelege kanselliet flytte til Oslo frå Bergen i 1314. Den gamle skriftspråkstradisjonen vart nokså godt oppretthalden ved kanselliet i Oslo, men likevel trengde mange austlandske talemålsformer inn, dels slike som var utvikla frå før, dels nye former som takr 'tek' for tekr, arfuingr 'arving' for erfingr, suæinær 'sveinar, gutar' for sveinar, orkæde 'orka' for orkaði, fimthæn 'femten' for fimtan, preteritumsforma trudde for eldre trúði, pronomenet jek 'eg' og så vidare.
Dei forskjellige politiske tyngdepunkta påverka skriftspråket. Trøndsk vart i nokon grad med på lasset i kanselliet i Bergen, og den trøndsk-bergenske tradisjonen heldt fram ved kanselliet i Oslo på 1300-talet. Samstundes er det tydeleg at det har vokse fram eit skriftspråk som stod nærare dei austlandske dialektane, og det vart bruka jamsides tradisjonelt kansellispråk i Oslo på 1300-talet.
Kommentarer (2)
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Svarabhaktivokal (hjelpevokal) bør defineres to avsnitt over; kun lingvister og hobbylingvister vet nok hva det er. I diskusjonen om norrønt til moderne norsk er Trøndelag og Nord-Norge helt fraværende – det samme gjelder også innlandsmålene; dette bør utbedres.
Artikkelen kunne ha vært hjulpet av ei liste over uttaleregler, så som hvordan uttale final f, uttale av o med kvist, vokaler med aksent (som á kontra a).
svarte Børge Nordbø
Hei! Eg er i gang med ein heilt ny versjon av denne artikkelen. Det er ein god idé å ta med uttalereglar. «Svarabhaktivokal» blir i den nye artikkelen kalla «innskotsvokal», med lenkje til artikkelen «svarabhakti», slik at dei som ikkje veit kva det er, kan lese meir om det der. Det blir også eit eige kapittel om overgangen til moderne norsk, og der blir språk i heile landet omtala, viss kjeldene tillet det. Takk for gode forslag!
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.