Grammofon "Senior Monarch", produsert av The Gramophone & Typewriter Ltd., London, ca 1908

Grammofon er et apparat for avspilling av et analogt lydspor inngravert på grammofonplater

Modell av en av Emile Berliners tidligste grammofoner

Grammofon er et apparat for avspilling av et analogt lydspor inngravert på grammofonplater. Betegnelsen grammofon («Gramophone») er opprinnelig Emile Berliners produktnavn på sin oppfinnelse fra 1887, som en motsats til Thomas A. Edisons samtidige fonograf. Navnet grammofon festet seg i Europa, mens man i USA i dag bruker begrepet fonograf («phonograph, phonograph record») om grammofoner og grammofonplater. Se også platespiller.

Faktaboks

Etymologi
av -gram ‘som er skrevet eller nedtegnet’ og -fon ‘lyd’

Selv om digitale alternativer (CD-plater, forskjellige former for strømmetjenester) har overtatt det meste av lydformidlingsmarkedet i dag, er fremdeles den fysiske, analoge grammofonplaten en aktuell og populær lydbærer i mange sammenhenger.

Virkemåte

Selv om dagens teknologiske rammer er radikalt forskjellig fra 1890-tallet produseres grammofonplater fremdeles etter de samme prinsipper som Berliner utviklet: En skjærenål graverer et lydspor i en masterplate i et relativt mykt materiale. Fra denne masterplaten lages det en negativ master i metall. I prinsippet kunne denne metallmasteren brukes direkte til å presse plater med, men fordi den ville raskt bli slitt gikk man ett skritt videre og laget en ny positiv metallmatrise (en «mor») som i sin tur ga opphav til selve pressmatrisen («stamper»). Slik kunne man lage flere pressmatriser fra én master. Selve platen ble fremstilt i en hydraulisk platepresse under høyt trykk.

Materialet i grammofonplatene ble ganske raskt standardisert på en blanding av skjellakk, mineraler i pulverform og sot. Selve blandingsforholdet var gjerne en godt bevoktet firmahemmelighet. Platene hadde opprinnelig en diameter på 7 tommer, men ganske snart ble 10 tommer det vanlige mens 12 tommer vanligvis ble reservert for klassisk musikk. Skjellakkplater («stenkaker») ble produsert helt frem til 1950-tallet, da LP («Long-Playing») platene produsert i vinyl ble introdusert.

Historikk

Emile Berliner patenterte sin grammofon i 1887. Den viktige (og patenterbare) forskjellen fra fonografen var at lyden ble registrert i et lydspor hvor lydsvingningene var sideveis (horisontal, «lateral» modulasjon) i motsetning til fonografens «hill-and-dale» (vertikal modulasjon). Minst like viktig var det imidlertid at Berliners teknologi innebar at det innspilte lydsporet ikke kunne spilles av umiddelbart; en avspilling kunne først finne sted etter en tidkrevende industriell prosess. Dermed ble grammofonen – også i motsetning til fonografen – en ren avspillingsmaskin som ble avhengig av – og langt på vei skapte – et kommersielt marked for ferdige innspillinger slik vi kjenner det i dag.

Den avgjørende praktiske forskjellen var imidlertid at Berliner valgte en flat, sirkulær skive med et lydspor inngravert i overflaten som lydbærer i stedet for fonografens sylinder. Dette muliggjorde masseproduksjon av lydbærere i en helt annen skala enn ved fonografen og var i realiteten den egenskapen som gjorde at grammofonen ble enerådende som lydformidler fra midten av 1910-årene.

Emil Berliner, 1921
Emil Berliner avbildet i 1921 sammen med to av sine tidlige grammofon-modeller.
Av /Library of Congress.

Forløpere

Berliners grammofon var basert på den franske oppfinneren Édouard-Léon Scott de Martinvilles Phonautograph, patentert i 1857. Dette var imidlertid kun tenkt som et apparat for å registrere lydsvingninger, og Scott hadde neppe tenkt muligheten for at en slik prosess faktisk kunne reverseres.

Den (sannsynligvis) første som formulerte en slik epokegjørende idé var franskmannen Charles Cros som i april 1877, et drøyt halvår før Thomas Edison patenterte sin fonograf, beskrev dette reversible prinsippet i et brev til det franske vitenskapsakademiet (Académie des sciences) i Paris. Cros kom imidlertid aldri så langt at han fikk laget en praktisk modell. Det er ingen ting som tyder på at Cros og Edison kjente til hverandres arbeid.

Akustiske innspillinger

Enrico Caruso med grammofon, 1918
Enrico Caruso var den første store grammofonstjernen. Han gjorde om lag 260 innspillinger mellom 1902 og 1920, i det som omtales som grammofonens akustiske æra. Innspillingene av arien «Vesti la giubba» fra Leoncavallos opera Pagliacci solgte i over én million eksemplarer.
Av /Library of Congress.

Frem til midten av 1920-årene var grammofonteknologi en ren akustisk-mekanisk prosess: Under opptaket ble lyden fanget opp av et horn som ledet til en membran som drev selve graveringsnålen. Ved avspilling ble prosessen reversert: Avspillingsnålen drev et membran som var koblet til et horn som gjenga innspillingen. Hastigheten på de første innspillingene standardiserte seg etter hvert på 78–80 rpm (omdreininger per minutt), men variasjonene kunne være store.

Selve opptaket var gjerne en tungvint prosess: En sanger måtte stå tett inntil hornet, de andre instrumentene måtte plasseres etter sine relative styrkegrader. Enkelte instrumenter som dype strykere lot seg ikke spille inn og ble erstattet av dype blåsere som tuba og trombone. Det var normalt ikke mulig å høre opptaket umiddelbart etterpå siden den myke innspillingsvoksen dermed ville ødelegges.

Selv om akustiske opptak nok var teknologisk og lydmessig primitive etter dagens målestokk er det allikevel en kvalitet i disse som ofte går tapt ved nyere teknologi: De gir et ufullkomment — men uredigert og umanipulert — lydbilde av en musikalsk hendelse. Med mikrofoner, lydbånd og digitale redigeringsmuligheter ble nok resultatet gradvis bedre, men ofte på bekostning av «ærligheten» i det ferdige produktet.

Dans til grammofon, 1912
Fest for ansatte på Moelven Brug i 1912 hvor det danses til musikk fra grammofon (platespilleren ses nederst til venstre i bildet).
Av /Anno Domkirkeodden/Digitaltmuseum.

Varianter

På 1890-tallet ble Edisons sylindre markedsført i Frankrike av firmaet Pathé Frères (Brødrene Pathé). De utviklet etter hvert en alternativ grammofonplatetype med trekk både fra Edisons og Berliners patenter: Selve innspillingen ble gjort på en mastersylinder, vesentlig større enn Edisons, og deretter kopiert mekanisk over til en flat plate av Berliner-type, men med den forskjellen at graveringen her var vertikal, som på Edisons sylinder. Platene hadde en hastighet på 90 rpm, de ble avspilt fra senter og utover og fantes i en rekke forskjellige størrelser, fra 17 til 35 cm. Systemet fikk ingen stor betydning utenfor Frankrike, men hadde en viktig representant i Norden gjennom nordmannen William Farre, som gjorde en lang rekke innspillinger med skandinaviske kunstnere i tidsrommet 1903–1923.

Etter 1910 var det åpenbart at Edisons fonograf hadde tapt kampen mot Berliners grammofon, og i 1912 kom han med en alternativ flat plate: Edison Diamond Disc. Denne hadde også (som Pathé) vertikal gravering; den hadde hastigheten 80 rpm, var uvanlig tykk (6 mm) og krevde en spesiell grammofon. Den ble ingen suksess og forsvant fra markedet på tyvetallet.

Elektriske innspillinger

Frank Sinatra med mikrofon, ca. 1947
Bruken av mikrofon førte til en radikal forandring sangteknikk. Dynamikk og balanse kunne nå manipuleres elektrisk under opptaket, og mikrofonen ga sangere helt nye muligheter. Karrieren til såkalte «crooner» som Bing Crosby, Frank Sinatra og Jens Book-Jenssen var et direkte resultat av dette. Bildet viser Sinatra med en båndmikrofon fra Columbia Records i 1947.
Av /USA Library of Congress.

Ved første halvdel av 1920-årene hadde utviklingen av elektronrør gjort det mulig å konstruere forsterkere for elektriske lydsignaler. Det gjorde det mulig å la det svake signalet fra en mikrofon drive et elektro-mekanisk graverhode. I løpet av 1926 hadde de fleste produsentene gått over til denne nye opptaksteknologien. Bruken av mikrofon betød en radikal forandring både musikalsk og teknisk. Dynamikk og balanse kunne nå manipuleres elektrisk under opptaket, og mikrofonen ga spesielt sangere helt nye muligheter. Karrieren til sangere som Bing Crosby og Jens Book-Jenssen var et direkte resultat av dette.

Elektriske grammofoner — hvor avspillingsnålen genererte et elektrisk signal som i sin tur ble forsterket og sendt til en høyttaler — ble også introdusert på midten av 1920-tallet, men brukte mye lenger tid på å bli allemannseie. I Europa var akustiske reisegrammofoner på markedet til langt inn på 1950-tallet.

LP-platen

lydspor

Lydspor fra skjellakkplater (til venstre) og LP-plater (til høyre)

lydspor
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

LP-platen («Long Playing») ble introdusert av plateselskapet Columbia i 1948 og er fremdeles — bortsett fra innføringen av stereofonisk lydspor i 1957 — gjeldende standard for grammofonplater. Det eneste nye ved LP-platen var bredden på lydsporet som var mye mindre enn på skjellakkplatene; både materialet (vinyl) og omdreiningshastigheten (33¹⁄3 rpm) hadde vært benyttet av bransjen i mellomkrigstiden. Det var samspillet mellom disse tre komponentene som gjorde LP-platen til en kommersiell suksess, pluss en optimal timing rett etter verdenskrigen.

Columbias LP-plate ble lansert i de tradisjonelle størrelsene 10 og 12 tommer, hadde en spilletid på ca 25 minutter pr. side og var i første rekke beregnet på klassisk musikk. Konkurrenten RCA Victor ønsket ikke å ta i bruk det nye formatet, de hadde allerede under utvikling et alternativt system og lanserte derfor en mindre plate med diameter 7 tommer og en noe høyere omdreiningshastighet på 45 rpm. Dette førte til en flerårig kamp mellom de to konkurrentene om eierskap til standarder og om markedsandeler («The battle of the Speeds»), en kamp ingen av dem vant. I stedet delte markedet seg mellom klassiske utgivelser (33¹⁄3 rpm, 10″ og 12″) og populærmusikk (45 rpm, 7″, «singleplater»).

Stereofoni

Stereofonisk lydgjengivelse krever prinsipielt to adskilte lydkanaler, og dermed skulle grammofonplaten med sitt ene fysiske lydspor ikke være egnet til slikt. Men ved å kombinere de to opprinnelige prinsippene vertikal og horisontal modulasjon samt en to-kanals avspillingspickup som kan avtaste begge svingeretninger er det mulig. Den praktiske løsningen kom i 1958, her er modulasjonsretningen dreid 45 grader slik at de to kanalene er innspilt i hver sin sideflate av sporet.

Utviklingen videre

Da de digitale CD-platene ble lansert i 1980 fremsto de som en klar forbedring av grammofonteknologien på mange områder: lenger spilletid, større dynamikk, bedre holdbarhet.

Grammofonplaten har imidlertid vist seg mer levedyktig enn antatt. Mens CD-platen sliter med å holde stand mot andre, ikke-fysiske lydteknologier som strømming og nedlasting, fremstår LP-platen fremdeles som en analog lydbærer i ordets egentlige mening.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Vanberg, Vidar, Da de første norske grammofonstjernene sang seg inn i evigheten. Norsk grammofonhistorie 100 år, Nasjonalbiblioteket, 2005
  • Wile, Raymond, Etching the Human Voice: The Berliner Invention of the Gramophone. ARSC Journal 21:1 (Spring 1990)

Kommentarer (4)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Her hadde det vært interessant med en noe mer dyptgående forklaring på hvordan stereoplater faktisk fungerer; det finnes utmerkede mikroskopbilder som kan støtte ei slik forklaring. Videre har det blitt patentert en ny type vinylplate, såkalt HD-vinyl (https://hdvinyl.org/), som kombinerer moderne CAD, laser og ikke minst produksjonsteknikker, til å skape ei plate som gir større dynamisk spekter og lengre spilletid. HD-vinyl skal være avspillbar på dagens platespillere (men de skal etter sigende ikke være i stand til å dra full nytte av forbedringene i den).

svarte Tore Simonsen

Hei, og takk for kommentar! Jeg er enig i at beskrivelsen av stereoinformasjonen i en vinylplate er noe kryptisk ("modulasjonsretningen dreid 45 grader...") og funker nok best for de som har litt mer bakgrunnskunnskap. Jeg skal se om jeg kan få utvidet denne delen noe. Og jeg vil sette pris på om du kan peke på et brukbart mikroskopbilde (som er utenfor copyright og som kan brukes av snl).

Når det gjelder HD-vinyl er jeg noe mer skeptisk til å ta dette inn i en såpass generell artikkel. Prinsippet med laserstyrt "gravering" direkte fra en digital fil bør absolutt kunne ha et potensiale, men så lenge det ikke finne noe kommersielt produkt ennå tror jeg man bør vente med en omtale.

mvh
Tore Simonsen

svarte Tor-Ivar Krogsæter

Nærbilde (makrobilde):¹
https://en.wikipedia.org/wiki/File:Vinyl_groove_macro.jpg

Nærbilde av singel, med markering av 1 mm:²
https://en.wikipedia.org/wiki/File:Vinyl_disc_detail_2.jpg

Elektronmikroskopbilde:³
https://en.wikipedia.org/wiki/File:SEM_vinyl_record.jpg

¹ Creative Commons Attribution 2.0 Generic
² Copyleft
³ Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported

skrev Tore Simonsen

Hei, takk for bildeforslag. Slik jeg ser det gir de to første ingen vesentlig ekstra informasjon om selve lydsporet i forhold til det bildet som allerede ligger i artikkelen -- og ingen ekstrainformasjon om stereogravering (som jo var poenget her). Elektronmikroskopbildet har potensiale og jeg skal se på muligheten til å bruke den siste tredjeparten.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg