grammofon

Grammofon. En av de første av Berliners grammofoner. Apparatet hadde ennå ikke fjærtrekk, men måtte drives med hånden.

Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
Berliners grammofonplate, diameter 7 tommer. Innspillingsdatoen 22. april 1899 er gravert for hånd ("22/4/99"). John Philip Sousas orkester spiller sousamarsjen The Chalatan, dirigent er sannsynligvis trombonisten Arthur Pryor (gravert navnetrekk).
Berliner grammofonplate
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Grammofon er et apparat for avspilling av et analogt lydspor inngravert på grammofonplater. Betegnelsen grammofon («Gramophone») er opprinnelig Emile Berliners produktnavn på sin oppfinnelse fra 1887, som en motsats til Thomas A. Edisons samtidige fonograf. Navnet festet seg i Europa, mens man i USA i dag bruker begrepet fonograf («phonograph, phonograph record») om grammofoner og grammofonplater. Se også platespiller.

Faktaboks

Etymologi
av -gram og -fon

Produksjon

Selv om dagens teknologiske rammer er radikalt forskjellig fra 1890-tallet produseres grammofonplater fremdeles etter de samme prinsipper som Berliner utviklet: En skjærenål graverer et lydspor i en masterplate i et relativt mykt voksmateriale, fra denne masterplaten lages det en negativ master i metall. I prinsippet kunne denne metallmasteren brukes direkte til å presse plater med, men fordi den ville raskt bli slitt gikk man ett skritt videre og laget en ny positiv metallmatrise («mor») som i sin tur ga opphav til selve pressmatrisen («stamper»). Slik kunne man lage flere pressmatriser fra én master. Selve platen ble fremstilt i en hydraulisk platepresse under høyt trykk.

Materialet i grammofonplatene ble ganske raskt standardisert på et materiale basert på skjellakk, mineraler i pulverform og sot. Selve blandingsforholdet var gjerne en godt bevoktet firmahemmelighet. Platene hadde opprinnelig en diameter på 7 tommer, men ganske snart ble 10 og 12 tommer det vanlige. Skjellakkplater («stenkaker») ble produsert helt frem til 1950-tallet, da LP («Long-Playing») platene produsert i vinyl ble introdusert.

Historikk

Emile Berliner patenterte sin grammofon i 1887. Den viktige (og patenterbare) forskjellen fra fonografen var at lyden ble registrert i et lydspor hvor lydsvingningene var sideveis (horisontal, «lateral» modulasjon) i motsetning til fonografens «hill-and-dale» (vertikal modulasjon). Den avgjørende praktiske forskjellen var imidlertid at Berliner valgte en flat, sirkulær skive med et lydspor inngravert i overflaten som lydbærer i stedet for fonografens sylinder. Dette muliggjorde masseproduksjon av lydbærere i en helt annen skala enn ved fonografen og var i realiteten den egenskapen som gjorde at grammofonen ble enerådende som lydformidler fra midten av 1910-årene.

Selv om digitale alternativer (CD-plater, forskjellige former for strømmetjenester) har overtatt det meste av lydformidlingsmarkedet i dag, er fremdeles den fysiske, analoge grammofonplaten en aktuell og populær lydbærer i mange sammenhenger.

Forløpere

Berliners grammofon var basert på den franske oppfinneren Édouard-Léon Scott de Martinvilles Phonautograph, patentert i 1857. Dette var imidlertid kun tenkt som et apparat for å registrere lydsvingninger, og Scott hadde neppe tenkt muligheten for at en slik prosess faktisk kunne reverseres. Den (sannsynligvis) første som formulerte en slik epokegjørende idé var franskmannen Charles Cros som i april 1877, et drøyt halvår før Thomas Edison patenterte sin fonograf, beskrev dette reversible prinsippet i et brev til det franske vitenskapsakademiet (Académie des sciences) i Paris. Cros kom imidlertid aldri så langt at han fikk laget en praktisk modell. Det er ingen ting som tyder på at Cros og Edison kjente til hverandres arbeid.

Akustiske innspillinger

Frem til midten av 1920-årene var grammofonteknologi en ren akustisk-mekanisk prosess: Under opptaket ble lyden fanget opp av et horn som ledet til en membran som drev selve graveringsnålen. Ved avspilling ble prosessen reversert: Avspillingsnålen drev et membran som var koblet til et horn som gjenga innspillingen. Hastigheten på de første innspillingene standardiserte seg etter hvert på 78–80 rpm (omdreininger pr. minutt), men variasjonene kunne være store.

Selve opptaket var gjerne en tungvint prosess: En sanger måtte stå tett inntil hornet, de andre instrumentene måtte plasseres etter sine relative styrkegrader. Enkelte instrumenter som dype strykere lot seg ikke spille inn og ble erstattet av dype blåsere som tuba og trombone. Det var normalt ikke mulig å høre opptaket umiddelbart etterpå siden den myke innspillingsvoksen dermed ville ødelegges.

Selv om akustiske opptak nok var teknologisk og lydmessig primitive etter dagens målestokk er det allikevel en kvalitet i disse som ofte går tapt ved nyere teknologi: De gir et ufullkomment — men uredigert og umanipulert — lydbilde av en musikalsk hendelse. Med mikrofoner, lydbånd og digitale redigeringsmuligheter ble nok resultatet gradvis bedre, men ofte på bekostning av «ærligheten» i det ferdige produktet.

Elektriske innspillinger

Ved første halvdel av 1920-årene hadde utviklingen av elektronrør gjort det mulig å konstruere forsterkere for elektriske lydsignaler. Det gjorde det mulig å la det svake signalet fra en mikrofon drive et elektro-mekanisk graverhode. I løpet av 1926 hadde de fleste produsentene gått over til denne nye opptaksteknologien. Bruken av mikrofon betød en radikal forandring både musikalsk og teknisk. Dynamikk og balanse kunne nå manipuleres elektrisk under opptaket, og mikrofonen ga spesielt sangere helt nye muligheter. Karrieren til sangere som Bing Crosby og Jens Book-Jenssen var et direkte resultat av dette.

Elektriske grammofoner — hvor avspillingsnålen genererte et elektrisk signal som i sin tur ble forsterket og sendt til en høyttaler — ble også introdusert på midten av 1920-tallet, men brukte mye lenger tid på å bli allemannseie. Akustiske reisegrammofoner var på markedet til langt inn på femtitallet.

LP-platen

Lydspor fra skjellakkplater (til venstre) og LP-plater (til høyre)

lydspor
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

LP-platen («Long Playing») ble introdusert av plateselskapet Columbia i 1948 og er fremdeles — bortsett fra innføringen av stereofonisk lydspor i 1957 — gjeldende standard for grammofonplater. Det eneste nye ved LP-platen var bredden på lydsporet som var mye mindre enn på skjellakkplatene; både materialet (vinyl) og omdreiningshastigheten (33¹⁄3 rpm) hadde vært benyttet av bransjen i mellomkrigstiden. Det var samspillet mellom disse tre komponentene som gjorde LP-platen til en kommersiell suksess, pluss en optimal timing rett etter verdenskrigen.

Columbias LP-plate ble lansert i størrelsene 10 og 12 tommer, hadde en spilletid på ca 25 minutter pr. side og var i første rekke beregnet på klassiske produksjoner. Konkurrenten RCA Victor ønsket ikke å ta i bruk det nye formatet og utviklet i stedet et alternativ med størrelse 7 tommer og omdreiningshastighet 45 rpm. Dette ble normen for utgivelser av populærmusikk («singleplater»).

Stereofoni

Stereofonisk lydgjengivelse krever prinsipielt to adskilte lydkanaler, og dermed skulle grammofonplaten med sitt ene lydspor ikke være egnet til slikt. Men ved å kombinere de to opprinnelige prinsippene vertikal og horisontal modulasjon samt en to-kanals avspillingspickup som kan avtaste begge svingeretninger er det faktisk mulig. Den praktiske løsningen kom i 1958, her er modulasjonsretningen dreid 45 grader slik at de to kanalene er innspilt i hver sin sideflate av sporet.

Utviklingen videre

Da de digitale CD-platene ble lansert i 1980 fremsto de som en klar forbedring av grammofonteknologien på mange områder: lenger spilletid, større dynamikk, bedre holdbarhet. Grammofonplaten har imidlertid vist seg mer levedyktig enn antatt på 1980-tallet: mens CD-platen sliter med å holde stand mot andre, ikke-fysiske lydteknologier som strømming og nedlasting fremstår LP-platen fremdeles som en analog lydbærer i ordets egentlige mening.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg