Kristofer Uppdal (1878–1961) var romanforfatter, lyriker, essayist, kritiker og rallar. Han fikk først bred oppmerksomhet for det tibinds romanverket Dansen gjenom skuggeheimen, påbegynt i 1911, som er en tidlig skildring av «det store hamskiftet» – forvandlingen av Norge fra jordbruks- til arbeidersamfunn. Like stor betydning hadde Uppdal som en fornyer av lyrikken, og for ettertiden er han blitt stående som et tidlig norsk lyrisk bindeledd til førkrigs- og mellomkrigstidens modernisme og vitalisme. Som lyriker søkte han innover mot de eksistensielle erfaringer, som romanforfatter bidro han til å gi språk til bønders og arbeidsfolks erfaringer. I mange av sine verker – både innenfor lyrikken og i prosaen – gjør han også begge deler på samme tid.

Uppdal var født på gården Oppdal utenfor Steinkjer i Nord-Trøndelag. Som tiåring ble Kristofer, den eldste av ti søsken og halvsøsken, sendt til en slektning på morssiden i Ogndalen, der han arbeidet som gjeter til han var 17. Sine første litterære tekster fikk han på trykk i Ogna, medlemsbladet til ungdomslaget. Som elev ved folkehøgskolen i Namdal ble han fra 1898 fast bidragsyter og bokanmelder i Steinkjer-avisen Mjølner. Etter folkehøgskoleåret jobbet han som gårdsgutt og i farens vognmannsforretning, før han etter sommeren 1898 for første gang tok arbeid som løsarbeider på anlegg, som rallar – «av naud […], ikkje av trong», som han senere uttrykte det.

Rallararbeidet og -identiteten skulle komme til å prege forfatterskapet, og fra 1898 til 1910 var dette hans hovedkilde til inntekt og erfaringer. Et år ved Askov folkehøjskole (1899–1900) ga ham mulighet til utvidet sammenhengende lesning, og i tillegg til klassikerne skal han særlig ha festet seg ved den danske filosofen Harald Høffding – og Friedrich Nietzsche. Denne siste impulsen skulle vise seg å være avgjørende for både litteratur- og menneskesyn i forfatterskapet.

Frem til 1910 tok Uppdal arbeid i gruver og på jernbaneanlegg. Han ble fagorganisert i Norsk Arbeidsmandsforbund allerede rundt 1900, og var en kortere periode også utsending fra Tunnelarbeidernes forening. Disse erfaringene har fått stor betydning for hans litterære produksjon, særlig i den store romansyklusen Dansen gjennom skuggeheimen, ti romaner utgitt mellom 1911 og 1924. Også hans lyrikk har tatt farge av disse erfaringene, med en rekke malende og erfaringsnære skildringer av kroppsarbeid og erotikk – tilstrekkelig utpenslet til at en kritiker i 1919 omtalte diktene i samlingen Elskhug som «ufyselege».

Uppdal var produktiv som skribent like frem til sin død i 1961, i de siste årene hovedsakelig som debattant – fra perioden 1898 til 1961 finnes det nærmere 200 anmeldelser fra hans hånd. Han hadde også arbeid som redaktør av folkebladet For Bygd og By en periode i 1912.

Familieproblemer, sykdom og lang tids innleggelse på institusjoner mellom 1926 og 1929 skapte et opphold i forfatterskapet. I 1923 mistet ekteparet Uppdal sin yngste sønn, og forfatterkonen Bergljot (1889–1936) ble samme år innlagt med den diagnosen også Kristofer skulle få: «insania paranoides».

Etter disse kriseårene tok forfatterskapet en vending mot det utilgjengelige, især i det religionsfilosofiske, men også sterkt selvbiografiske, 1200 sider lange stordiktet Kulten, som kom ut samlet i 1947 (etter at enkelte deler hadde vært utgitt i 1930 og 1939). Uppdal døde i romjulen 1961, og det siste skriftstykket han sendte fra seg var en arg anmeldelse av Edvard Bulls rallarhistorie Renhårig slusk, som Uppdal betraktet som rent plagiat av sin egen romanserie.

Om Villfuglar, som kom i 1909, skrev avholdsavisen Heimkjær i Trondheim at ”slibrigere produkter end enkelte av samlingens dikte neppe kan opdrives i norsk lyrikk”. 

Bokomslag Nasjonalbiblioteket. Gjengitt med tillatelse

Uppdal debuterte skjønnlitterært med to bøker: Kvæde og Ung sorg, begge i 1905. I disse tidlige diktsamlingene finner vi relativt tradisjonell landsmålslyrikk dominert av motiver som ung kjærlighet, ung kjærlighetssorg, men også med polemiske og politiske tekster. Det er først og fremst i bruken av kjærlighetsmotivene at hans særpreg viser seg: Han går lenger i retning av å utmale det kroppslige enn det samtiden var vant til. Diktsamlingen som kom i 1908, Sol-laug, rommer også en del erotiske innslag, men er gjennomgående mer idylliserende i skildringene av bonden og jordbrukslivet. Villfuglar, som kom i 1909, var derimot langt råere – avholdsavisen Heimkjær i Trondheim mente også at «slibrigere produkter end enkelte av samlingens dikte neppe kan opdrives i norsk lyrikk». Her finnes det flere nakne kropper, mer direkte skildring av begjær og erotikk, og et utidsmessig trekk ved disse tekstene er at han beskriver begjær som er likelig fordelt mellom kjønnene.

I 1910 kom Ved Akerselva og andre forteljingar, en samling sen-naturalistiske fortellinger. Delvis dokumentarisk og delvis fiktivt skildrer han her livet blant de utstøtte eksistensene i Kristiania – prostituerte, uteliggere, alkoholikere, løsarbeidere, men boken rommer også fortellinger det er vanskelig ikke å knytte til Uppdals egen barndomshistorie. Hans egen oppveksthistorie er knyttet til et slikt sosialt nedenfra-perspektiv.

I 1911 utga Uppdal Dansen gjenom skuggeheimen, som er første bind i den store beretningen om rallaren, den stedløse og jordløse arbeideren; den som arbeider opp andres mark og grunn, og som stadig flytter seg fra sted til sted hver gang en ny tunnel eller et nytt stykke skinnegang er ferdigstilt. Svært mange av Uppdals rallarskikkelser er av den grunn individer som ikke er bundet til noe sted eller samfunn, og som heller ikke er bundet til en fabrikk eller et fast industriarbeidssted. Uppdal selv brøt etter hvert med fagbevegelsen og partiet på grunn av uenighet i både målsak og alkoholpolitikk, men også fordi han forfektet et syn på arbeidsmannen som ikke lot seg forene med de sentrale definisjoner av industriarbeideren.

Romanene som utgjør Dansen gjennom skuggeheimen kom ut i årene 1911–24. For de første tre bøkene fikk Uppdal gjennomgående svært gode kritikker, og ble raskt en viktig forfatter for forlaget Aschehoug – han solgte godt. Samtidig fikk han nokså hard medfart av anmelderne, en kritiker omtalte tittelromanen som «ein einaste stor paringsleik». Både menn og kvinner styres av drifter, og lar begjæret og den kroppslige utfoldelsen lede an. Denne tidlige, moraliserende kritikken avløses av en politisk tolkning. Dansen gjennom skuggeheimen som romanverk har senere primært blitt lest som det store diktverket om arbeideren og arbeiderbevegelsen i Norge, der Uppdal i fiksjons form dokumenterer overgangen fra jordbruk til industri på et sosialt og et individuelt nivå – og med utgangspunkt i rallaren, ikke den stedfaste industriarbeideren.

Mens de tidlige diktsamlingene er relativt konvensjonelle, er tekstene fra og med krigsårene mer nyskapende. Snø-rim fra 1915 fortsetter på det erotisk-naturalistiske sporet, men introduserer nye motiver, særlig urbane landskaper og scenarier. I 1918 kom samlingen Solbløding. Mange av diktene i samlingen henger sammen med Uppdals essaysamlinger fra 1917–18 (Uvér i lufta, Andredrag), der vi finner reisebrev fra opphold i København, Berlin og Stockholm i årene før krigen.

Uppdals viktigste diktbøker kommer ut i 1919 og 1920, med titlene Elskhug og Altarelden. I disse to bøkene samles og «sorteres» dikt som har vært med i tidligere bøker, tekster som har stått på trykk i aviser, og en rekke nye dikt kommer til. Det sentrale enkeltdiktet i Elskhug er slutteksten «Bloddrope-trall», en hyllest til begjæret og livskraften som pulserer i alt levende:

han taktar seg gjenom alt,

– rytmar seg gjenom gras

der levande leikar,

i mold som skruvar seg ut,

æsande av liv!

Den neste samlingen, Altarelden, har en ganske annen grunntone enn Elskhug. Det er ikke lenger kjærlighet, begjær og erotikk som preger tekstene, men – som tittelen røper – oppgjør. Livsoppgjør, eksistensielle grunnforhold, smerte og lidelse. Titteldiktet inneholder også epigrammet Uppdal valgte seg som gravskrift: «Heilag er kvida» – hellig er lidelsen.

Det er kanskje Altarelden som står som Uppdals mest kjente samling, og det er den som inneholder flest dikt som uten videre knytter ham til ekspresjonismen. Denne kunstretningen hadde sitt utspring i Tyskland i årene fra 1910 til inn i mellomkrigsårene, med hovedsete i kunstnermiljøer i Berlin, der Uppdal hadde et lengre opphold vinteren 1913–14. I likhet med de tyske ekspresjonistene skriver Uppdal poesi som slynger et overskridende «eg» ut i verden, ofte med like deler smerte og ærgjerrighet, og ofte med et formspråk som peker ut av egen samtid og fremover mot den senere modernismens skrive- og tenkemåter. Hans mektigste dikt er kanskje det 99 verslinjer lange «Isberget», som gir stemme og taleevne til et isfjell som forteller sin historie fra det fødes av breen og vokser til det er stort som en egen klode, hevet over all menneskelig moral – hinsides menneskelig moral, som det selv slår fast i diktets siste strofe:

Eg har retten. Ingen annan vilje bryt sund min.

Eg kjenner ikkje til slikt som dygd eller skam.     

Det finst ikkje ondt eller godt, – berre straaleskin.

– Eg er eit slikt straaleskin. – Er eg ond eller god?

Både romansyklusen Dansen gjennom skuggeheimen og samtlige av de viktigste diktene er skrevet før 1926. Etter dette blir forfatterskapet mørkere og mer kryptisk. Trekk av eksistensiell angst som viser seg i enkelte tekster, får også faktiske, personlige utslag hos Uppdal i form av en diagnostisert sinnslidelse som etter hvert får ham tvangsinnlagt ved Gaustad. Dette fører i sin tur til en stigmatisering som gjør det vanskeligere å omtale både forfatteren og forfatterskapet i offentligheten. Dernest bidrar han til mørkleggingen ved å legge stadig mer prestisje i sitt språklige forvanskningsarbeide – fra 1930 og utover blir arbeidet med å konstruere et skriftspråk basert på gamle trønderske former, med kasusbøyning og en rekke gamle gloseformer, gradvis mer omfattende. Det store trebindsdiktet om profetskikkelsen ”Kulten” var det siste han utga i bokform. Anmelderne i de fleste store aviser hyllet denne kraftanstrengelsen både i anerkjennelse av omfang og tyngde, men ikke alt tyder på at de hadde gjort en like grundig jobb i å lese dette utilnærmelige verket: Det sentrale var å fremheve denne pionérskikkelsen både i lyrikken og i romandiktningen.

En rekke etterlatte og posthumt utgitte dikt – særlig utvalget Åt songa tå stjernom (ved Jan Erik Vold, 2005) viser også at forestillingen om at siste halvdel av forfatterskapet er «uleselig», må revurderes.

  • Ved Akerselva og andre forteljingar, 1910
  • Dansen gjenom skuggeheimen, 1911–24 (Dansen gjenom skuggeheimen, 1911, Trolldom i lufta, 1912, Røysingfolket, 1914, Stigeren, 1919, Kongen, 1920, Domkyrkjebyggjaren, 1921, I skiftet, 1922, Vandringa, 1923, Fjellskjeringa, 1924 og Herdsla, 1924)
  • Uversskyer, essay, 1917
  • Andedrag, essay, 1918
  • Elskhug, dikt, 1919
  • Altarelden, dikt, 1920
  • Jotunbrunnen, aforismer, 1925
  • Galgberget, 1930
  • Hagamannen, 1939
  • Kulten, 3 bind. (Galgberget, Hagamannen og Løysinga), 1947
  • Hestane mine. Etterlatne dikt, 1963
  • Om dikting og diktarar, artikler utg. av L. Mæhle, 1965
  • Kamp. Sakprosa i utval (1897–1961). Ved Arild Bye, 2012.
  • Æve-Lengdn, fullført verk, DKNVS bibliotek, Trondheim
  • Manuskript til romanene, sst.
  • Andre manuskript og brev, UiO
  • Andersen, Anders M. 1970: Vandringa av Kristofer Uppdal. Ein studie over innhald, tema og idégrunnlag med sideblikk på form og litterær metode. Hovedoppgave i nordisk litteratur, UiB.
  • Bache-Wiig, Harald 1977. «Mellom heimstad og revolusjon. Kristofer Uppdal og rallarne», i Kontrast nr. 69.
  • Beyer, Harald 1958–59: Nietzsche og Norden. Bergen: Grieg Forlag.
  • Bye, Arild 2010: Kristofer Uppdal. Ein mot alle. Aschehoug forlag.
  • Claudi, Mads Breckan 2005: Uppdal og Europa. En studie av Kristofer Uppdals tidlige lyrikk sett i lys av tysk litterær ekspresjonisme. Masteroppgave. Oslo: UiO.
  • Claudi, Mads Breckan 2015: Bakover, nordover og framover: Framskrittstro, høvdingkult, vitenskap og geografi i og omkring Kristofer Uppdals lyrikk. Ph.D.-avhandling, UiO.
  • Kojen, Fritz Sturle 1968: Proletarens vei mot lyset. Omkring arbeiderbevegelse og frihetsbegrep i Kristofer Uppdals romansyklus «Dansen gjenom skuggeheimen». Hovedoppgave i nordisk litteratur, UiO.
  • Larsen, Leif Johan 1982: Fra dans til herdsle. Kristofer Uppdal i den litterære institusjonen 1911–1924. En resepsjonssosiologisk studie. Hovedoppgave i nordisk litteratur, UiB.
  • Mæhle, Leif 1977: «Dikt-trilogien om ’Kulten’», etterord i redigert samleutgave av Kulten, 1968.
  • Dalgard, Olav (red.) 1978: Kristofer Uppdal. Ei bok til 100-årsjubiléet
  • Solumsmoen, Odd 1959: Kristofer Uppdal. Domkirkebyggeren, 1959.
  • Vold, Jan Erik 1998: Storytellers. En begrunnet antologi.
  • Ystad, Vigdis 1978: Kristofer Uppdals lyrikk. Aschehoug forlag.
  • Vassenden, Eirik 2012: Norsk vitalisme. Litteratur, ideolog og livsdyrking 1890–2012. Oslo: Scandinavian Academic Press.
  • Vassenden, Eirik 2016: «’Eg er eit slikt straaleskin’. Jeg-utvidelse, ekspresjonisme og whitmanisme i Kristofer Uppdals lyrikk», i Edda nr. 3/2016. Universitetsforlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.