Den tyske delegasjonen
Versailles-freden etter første verdenskrig innebar at Tyskland måtte gi sine tidligere kolonier til Storbritannia og Frankrike, og at Frankrike overtok kontrollen med det tyske Saar-området. Tyskland måtte også betale erstatninger og unngå militær opprustning. Dette førte til stor misnøye i Tyskland. Bildet viser den tyske delegasjonen til Versailles-konferansen. Fra venstre: Walther Schücking, Johannes Giesberts, Otto Landsberg, Ulrich Graf von Brockdorff-Rantzau, Robert Leinert og Karl Melchior.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Dolkestøtlegenden

Dolkestøtlegenden ble spredt i Tyskland i mellomkrigstiden. Den gikk ut på at Tysklands nederlag i første verdenskrig skyldtes svikt i hjemmefronten som følge av sosialistisk og defaitistisk propaganda («dolkestøtet i ryggen på de seierrike tropper»), og ikke det militære styrkeforholdet ved fronten. Synspunktet ble hevdet i visse militære og konservative kretser, og spilte en stor rolle i nazistenes agitasjon mot marxister, liberale og jøder. Østerriksk postkort fra 1919 der en karikert jøde dolker en tysk soldat i ryggen.

NSDAP

I 1923 forsøkte nazistene i NSDAP å ta makten i Tyskland etter det såkalte Ølkjellerkuppet. Bildet viser NSDAP-medlemmer i forbindelse med rettssaken etter Ølkjellerkuppet i 1923. Partileder Adolf Hitler er nummer 4 fra høyre. Til venstre for ham står Erich Ludendorff. Ølkjellerkuppet gikk ut på at NSDAP under ledelse av Hitler og Ludendorff forsøkte å overta regjeringsmakten i delstaten Bayern. Hitler ble dømt til fem års fengsel, og det var under dette fengselsoppholdet at han skrev sitt berømte politiske manifest, Mein Kampf. Ikke før 10 år senere, i 1933, greide NSDAP å komme til makten.

Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Mellomkrigstiden er tiden mellom avslutningen av første verdenskrig i 1918 og utbruddet av andre verdenskrig i 1939. Denne perioden var preget av at fredsslutningene etter første verdenskrig ikke lyktes i å skape en ny, stabil internasjonal orden. Den russiske revolusjon og en voksende arbeiderbevegelse førte til frykt for kommunisme i mange vestlige land, noe som igjen ga grobunn for fascisme, spesielt i Tyskland og Italia.

Faktaboks

Også kjent som

mellomkrigstida; mellomkrigsåra; mellomkrigsårene; mellomkrigsperioden

engelsk interwar period

En rekke imperier ble oppløst og erstattet av flere nye nasjonalstater, men både Storbritannia og Frankrike beholdt sine oversjøiske kolonier.

Økonomisk var mellomkrigstiden preget av vekst i 1920-årene, før det ble økonomiske nedgangstider med Wall Street-krakket i 1929. I Norge klarte ikke næringslivet å skape samme vekst i slutten av 1920-tallet som i mange andre land, delvis på grunn av paripolitikken.

Ustabil fred

Marsjen mot Roma

I oktober 1922 arrangerte de italienske fascistene marsjen mot Roma, der mellom 25 000 og 30 000 svartskjorter deltok. Bildet er tatt da fascistene ankom Roma 28. oktober 1922.

Av .

Første verdenskrig var over med våpenhvilen i november 1918 mellom Tyskland og de allierte (Storbritannia, Frankrike, USA og Italia). De allierte hadde allerede inngått våpenhvileavtaler med Tysklands allierte, Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria. Våpenhvileavtalen innebar et tap for Tyskland og en seier for de allierte.

I januar 1919 møttes representanter for de allierte statene til fredskonferanse i Paris der de skulle ble enige om betingelsene de beseirede sentralmaktene måtte godta for å oppnå en varig fred. Det viktigste resultatet av fredskonferansen var Versailles-traktaten, som regulerte forholdet mellom Tyskland og de seirende nasjonene, og som blant annet innebar at Tyskland måtte avstå sine tidligere kolonier som mandater til Storbritannia og Frankrike, og at Frankrike overtok kontrollen med det tyske Saar-området. Tyskland ble også pålagt å betale erstatninger samt å unngå militær opprustning.

I en rekke land, selv blant vinnerne, var det utbredt misnøye med fredsavtalene (se første verdenskrig – fredsslutningene). Særlig gjaldt dette i Tyskland, der avtalen ble oppfattet som et rent diktat og mange mente diktatet ble godtatt på tross av at den tyske hæren i virkeligheten var ubeseiret. Dette ga opphav til den såkalte dolkestøtlegenden.

Parallelt med fredsforhandlingene foregikk en av nyere tids største katastrofer målt i antall omkomne: spanskesyken, en global pandemi som krevde 20 millioner menneskeliv.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 hadde Sovjet-Russland trukket seg ut av krigen og inngått Brest-Litovsk-avtalen med sentralmaktene. Denne avtalen ble ugyldiggjort i og med Versailles-traktaten, men sovjeterne fikk ikke delta på fredskonferansen i Paris og anerkjente heller ikke resultatene derfra.

På en rekke forskjellige måter bar avslutningen av første verdenskrig i seg spirene til nye konflikter. Dette er tilfelle ikke minst fordi avslutningen av krigen skapte en kontekst der to nye ideologier, fascismen og kommunismen, kunne blomstre.

Kommunisme og fascisme

Den annen internasjonale (foto, Brussel, 1891)

Fra slutten av 1800-tallet hadde flere europeiske arbeiderpartier organisert seg i den første og den andre sosialistiske internasjonale. Bilder fra den annen internasjonales andre kongress i Brussel, 1891.

Av /KF-arkiv ※.
Den tredje internasjonale (foto, Moskva 1920)

Fra den tredje internasjonales (Kominterns) andre kongress i Moskva, 1920. Det var her man vedtok de såkalte Moskva-tesene, som skulle komme til å splitte blant annet den norske arbeiderbevegelsen.

Selv om de allierte kom til enighet om en ny internasjonal orden, rådet det ikke politisk stabilitet etter avslutningen av første verdenskrig. Én årsak var den utbredte misnøyen med den nye internasjonale orden, men like viktig var de skarpe ideologiske motsetningene innad i de forskjellige statene.

I oktober 1917 hadde bolsjevikene, under Vladimir Lenins ledelse, tatt makten i det tidligere russiske keiserriket. Den russiske revolusjonen endret hele det internasjonale politiske og ideologiske landskapet. I de fleste europeiske land hadde arbeidere organisert seg i fagforeninger og deretter i større arbeiderbevegelser og -partier i siste halvdel av 1800-tallet. Flere av disse hadde organisert seg i den første og den andre sosialistiske internasjonale. Denne gryende sosialistiske bevegelsen var sterkt påvirket av marxismen. Den avviste langt på vei ulike former for nasjonalisme og så seg selv som en internasjonalistisk bevegelse som ville forene arbeidere i alle land. Krigsutbruddet i 1914 førte til krise i den sosialistiske bevegelsen da viktige arbeiderpartier som de tyske, franske og britiske valgte å støtte sine respektive lands regjeringer.

Som en reaksjon på dette sammenbruddet for den sosialistiske internasjonalismen, brøt en rekke radikale fraksjoner med hovedstrømningene i de nasjonale arbeiderbevegelsene. Etter at kommunismen ble en internasjonal maktfaktor fra og med 1917, plasserte utbryterne fra 1914 (se Zimmerwaldbevegelsen) seg gjerne i den kommunistiske leiren. Ved mellomkrigstidens begynnelse var arbeiderbevegelsen og venstresiden i de fleste land splittet i to: En moderat, sosialdemokratisk del som aksepterte det nasjonale, parlamentariske demokratiet; og en radikal, kommunistisk del som avviste dette demokratiet og arbeidet for en internasjonal revolusjon ledet av arbeiderklassen. Fra første stund var Lenin overbevist om at den russiske revolusjonen kun var begynnelsen på en større internasjonal revolusjon. I de fleste land fantes det kommunistiske bevegelser som var enige med ham.

I en rekke land forsøkte disse bevegelsene å gripe makten i tiden etter avslutningen av første verdenskrig. Enkelte steder, som i Ungarn og deler av Tyskland, lyktes de i kortere perioder. Overalt reagerte deres motstandere med intens frykt for revolusjon. Denne frykten, samt erfaringene fra krigen, og for mange en erfaring av nasjonal ydmykelse ved krigens avslutning, ble en essensiell del av konteksten for fascismens fremvekst i samme periode.

I en rekke land i Sør-, Øst- og Sentral-Europa brukte politiet og høyresiden utstrakt vold for å slå ned streiker og revolusjonære tilbøyeligheter fra arbeidere og venstresiden. I Storbritannia og Frankrike var situasjonen mindre akutt, men selv her var det utstrakt frykt for revolusjonsforsøk.

Av de seirende statene var det bare Italia som opplevde utstrakt voldsbruk i den tidlige mellomkrigstiden. Arbeidere og jordløse bønder gikk til streik og okkuperte fabrikker og storgårder. De ble ved flere anledninger møtt med voldsbruk fra politi og militære. Men det var ikke nok for mange på høyresiden og blant den økonomiske eliten, som ønsket at mer skulle gjøres for å hindre en revolusjon. For mange av disse fremsto Benito Mussolini og hans fascistiske bevegelse som løsningen.

I 1922 kom Mussolini og fascistene til makten ved et kupp kalt marsjen mot Roma. I de foregående tre årene kan så mye som 3000 mennesker ha blitt offer for politisk vold. Med sin vektlegging av orden og autoritet kunne fascismen for mange fremstå som en løsning på den kaotiske politiske situasjonen, til tross for at fascistene selv hadde gitt et stort bidrag til det voldelige kaoset som rådet i Italia.

Situasjonen i Tyskland lignet på mange måter på den i Italia, med utstrakt voldsbruk fra fascister, revolusjonære på venstresiden, politiet, hæren og de såkalte Freikorps. Men i motsetning til Mussolini mislyktes både det såkalte Kapp-kuppet i 1920 og Hitlers kuppforsøk («ølkjellerkuppet») i 1923.

Først ti år senere, etter en kraftig global økonomiske nedtur, lyktes Hitlers nasjonalsosialistiske parti NSDAP i å gripe makten i Tyskland.

Imperiene og den ikke-vestlige verden

Avslutningen av første verdenskrig kan sies å representere et vendepunkt i dreiningen fra imperier til nasjonalstater som de sentrale aktører i verdenspolitikken. Det russiske imperiet falt ved revolusjonen i 1917. Som en del av fredsslutningen ble det habsburgske riket (Østerrike-Ungarn) erstattet av en rekke nasjonalstater, mens den tyske keiseren ble avsatt og Tyskland ble en republikk (Weimarrepublikken).

Tyrkia

Det osmanske riket ble fratatt sine gjenværende landområder utenfor dagens Tyrkia og ble snart erstattet av den tyrkiske nasjonalstaten. Landområder som tidligere hadde tilhørt det osmanske riket eller vært det tyske rikets kolonier, ble gjort til såkalte «mandatområder». Mandatene ble administrert av land blant krigens vinnerstater (Storbritannia, Frankrike, Belgia, Japan, Australia, Sør-Afrika). Mandatene hadde en spesiell juridisk status under Folkeforbundet (League of Nations), en internasjonal organisasjon som ble opprettet som en del av fredsoppgjøret for å bevare freden.

Mens de europeiske landbaserte imperiene (Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn) ble oppløst, beholdt altså Storbritannia og Frankrike sine oversjøiske imperier. Disse ble til og med utvidet (dersom mandatområdene ses som del av imperiene).

Kina

Kina (Historie) (Chiang Kai shek, arbeider-henretting)

I 1927 brøt Chiang Kai-shek, leder for nasjonalistene i Guomindang-(Kuomintang)-hæren, samarbeidet med kommunistene, og hans soldater henrettet arbeidere som hadde tatt makten i Shanghai.

I 1911 hadde det kinesiske Qing-dynastiet brutt sammen. Det ble erstattet av Republikken Kina året etter. Mot slutten av første verdenskrig hadde Kina erklært sentralmaktene krig. Ved fredsoppgjøret i Versailles ble Japan tildelt tyske besittelser i Kina. Den kinesiske 4. mai-bevegelsen tok sitt navn fra protester mot denne avgjørelsen organisert 4. mai 1919. Bevegelsen fikk stor innflytelse med sin vekt på modernisering, kinesisk identitet og motstand mot utenlandsk innblanding.

I 1921 ble det kinesiske kommunistpartiet stiftet. I begynnelsen av 1920-årene hadde både sovjetiske og kinesiske kommunister betydelig påvirkning på den brede nasjonalistbevegelsen, Guomindang. Da bevegelsens leder Chiang Kai-Shek i 1927 massakrerte kommunister i Shanghai og tok full kontroll over Guomindang, ble det begynnelsen på en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister. Borgerkrigen skulle vare frem til kommunistenes seier i 1949, med unntak av perioden 1937–1945, da de to partene inngikk i en løs allianse i krigen mot Japan.

Japan

Japansk propagandaplakat

Japansk propaganda for antikominternpakten, en pakt inngått mellom Japan, Nazi-Tyskland og Italia (aksemaktene). Øverst bilder av Hitler, Konoe og Mussolini, nederst barn med de tyske, japanske og italienske flaggene.

Japan hadde stormaktsambisjoner i Sørøst-Asia, og hadde gradvis styrket sin stilling siden Meiji-restaurasjonen i siste tredel av 1800-tallet med militære seire mot Kina i 1895, Russland i 1905 og ved å ha vært på den seirende siden i første verdenskrig.

Fra midten av 1930-tallet inngikk Japan i en stadig nærmere relasjon til Hitlers Tyskland, og de to landene inngikk Antikominternpakten i 1936.

India

I India økte uavhengighetsbevegelsen sin oppslutning kraftig i mellomkrigstiden. Mahatma Gandhis ideer om ikkevoldelig sivil ulydighet sto sterkt i bevegelsen i denne perioden og ble en inspirasjonskilde for mange, langt utover Indias grenser.

Afrika

Det meste av Afrika hadde blitt kolonisert på slutten av 1800-tallet. Under første verdenskrig hadde en rekke afrikanske soldater tjenestegjort i kolonilandenes hærer, og allerede før krigen fantes det diverse former for motstandsbevegelser mot kolonistyret. Det forekom ingen betydelige grenseendringer i Afrika i kjølvannet av krigen, men Storbritannia og Frankrike fikk nå kontroll over land som hadde vært under tysk og osmansk kontroll.

Ingen av de afrikanske koloniene oppnådde selvstendighet under mellomkrigstiden. For det meste var de afrikanske motstandsbevegelsene i denne perioden langt svakere enn i India. Det oppsto betydelig kontakt mellom afrikanske intellektuelle (for eksempel Aimé Césaire), afro-amerikanske intellektuelle (for eksempel William E. B. Du Bois) og aktivister i denne perioden.

Latin-Amerika

Det meste av Latin-Amerika hadde blitt uavhengig fra kolonistyre tidlig på 1800-tallet. I mellomkrigstiden var verdensdelen sterkt preget av USAs gjentatte innblanding. Den mexicanske revolusjonen førte til en ny grunnlov i 1917 og en ny politisk struktur. En rekke reformbevegelser oppsto på kontinentet i perioden, ofte preget av nasjonalisme.

I kjølvannet av den store økonomiske depresjonen som fulgte Wall Street-krakket i 1929 tok flere latinamerikanske regjeringer initiativ til kraftig statsledet industrialisering. I Brasil var politikken fra 1930 dominert av president Getúlio Vargas under et stadig mer diktatorisk styre.

Vekst og kollaps

USA, krakket -29

Krakket på New York-børsen i oktober 1929 innledet en lang økonomisk depresjon i mellomkrigstiden.

Av /KF-arkiv ※.

De tidligste etterkrigsårene var preget av økonomisk nedgang og stagnasjon. Den påfølgende oppgangen startet først i USA, og kom så noe forsinket til Europa. En av årsakene til at veksten satte inn i Europas økonomier senere enn i USA var problemer knyttet til Tysklands betaling av krigserstatninger til de seirende statene. Med Dawes-planen i 1924 kom det til en ny ordning for betaling av krigserstatningene. Omtrent fra samme tid økte også veksten i europeiske økonomier.

1920-årene, og da spesielt den siste halvdelen, var en periode da en rekke nye typer produkter ble bredt tilgjengelig for forbrukere, slik som kjøleskap, biler og radioer. Typisk ble de fleste slike produkter utbredt i USA betraktelig tidligere enn i Europa.

Den økonomiske oppturen varte til oktober 1929, da New York-børsen kollapset. Dette ble inngangen til en periode som gjerne omtales som «Den store depresjonen», med økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet i store deler av verden. De globale økonomiske problemene fikk store politiske konsekvenser. I USA var president Franklin D. Roosevelts store reformprogram, kalt New Deal, en direkte respons på depresjonen. Dette reformprogrammet innebar betydelige statlige inngrep for økonomisk omfordeling og utjevning, noe som av mange ble og blir oppfattet som fundamentalt uamerikansk.

I Tyskland var de økonomiske problemene sterkt medvirkende til at Hitler og hans parti NSDAP kunne gripe makten i 1933.

Mellomkrigstiden i Norge

Storstreik
Den norske arbeiderbevegelsen var på fremmarsj i mellomkrigstiden. Folkets hus i Oslo var et viktig samlingspunkt. Bildet er muligens fra storstreiken i 1921.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Politisk var mellomkrigstiden i Norge preget av ustabilitet og skiftende regjeringer. Dette har mye å gjøre med at Arbeiderpartiet i denne perioden vokste fra å være et lite parti til å bli det aller største partiet, og bare sakte og motvillig ble akseptert som en potensiell samarbeidspartner av andre partier. I 1918 tok Martin Tranmæls radikale fløy makten i Arbeiderpartiet, som snart ble medlem av Lenins tredje internasjonale (Komintern).

Til dels på grunn av paripolitikken klarte ikke det norske næringslivet å skape samme vekst i slutten av 1920-tallet som i mange andre land.

Selv etter bruddet med Komintern i 1923 forble Arbeiderpartiet et svært radikalt parti, frem til en moderat vending som ble befestet på landsmøtet i 1933. I 1935 gikk Arbeiderpartiet inn i regjering med Bondepartiet (se kriseforliket), en regjering som skapte en uvant politisk stabilitet og ble sittende frem til utbruddet av andre verdenskrig.

Norge videreførte sin nøytralitetspolitikk og nedprioriterte utgifter til Forsvaret.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dickinson, Frederick R. World War I and the Triumph of a New Japan. New York: Cambridge University Press, 2013.
  • Gerwarth, Robert. The Vanquished: Why the First World War Failed to End, 1917–1923. London: Penguin, 2016.
  • Kershaw, Ian. To Hell and Back: Europe, 1914–1949, London: Penguin, 2016.
  • Mishra, Pankaj, From the Ruins of Empire: The Revolt Against the West and the Remaking of Asia. London: Allen Lane, 2012.
  • Priestland, David. The Red Flag: A History of Communism. London: Allen Lane, 2010.
  • Thomas, Martin. The French Empire Between the Wars: Imperialism, Politics and Society. Manchester: Manchester University Press, 2005.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg