Stev, i skaldediktningen betegnelse på et omkved som vendte tilbake med noen strofers mellomrom i en dråpa. Det kan bestå av en eller flere linjer, men det inngår som del av strofen, vanligvis som siste linje eller linjer. Senere ble betegnelsen brukt om folkevisens omkved (innstev, etterstev).

I Norge brukes nå stev helst om en enkelt firelinjet strofe, ofte av lyrisk innhold. Det finnes to slags stev, gamle stev og nye stev. I gamlestevet rimer første og tredje linje; nystevet har lengre linjer, som er parvis forbundet, de to første med et kvinnelig rim, de to siste med et mannlig. Gamlestevet er det eldste slag diktning med enderim man kjenner fra Norden. Det omtales i sagaene og kalles i islandsk litteratur danz. Nystevet dukker først opp etter reformasjonen. Stev ble mye brukt i vekselsang (stevjing eller stevkamp). I gjestebud eller danselag kvad man stev til hverandre, oftest med spottende eller eggende innhold. Sangerne hadde gjerne et tillært forråd av stev som de tilpasset etter omstendighetene, men noen ble også improvisert i stridens hete. Stevtradisjonen holdes levende av flere utøvere i dagens folkemusikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.