marxisme

Ifølge Marx er kapitaleiernes brutale utbytting av arbeiderklassen selve drivhjulet i kapitalismen. For å sørge for sitt livsopphold har flesteparten i et kapitalistisk samfunn ikke annet valg enn å søke lønnet arbeid hos kapitalistene. Det er disse som rår over produksjonsmidlene (som fabrikker, maskiner og råvarer), og som har investeringskapasitet. Måten kapitalistene utnytter dette på, er ved å lønne arbeiderne langt mindre enn arbeidets faktiske verdiskaping.

Dette «merarbeidet», altså den porsjonen av arbeidsdagen der arbeiderens verdiskaping overstiger det som gis tilbake som lønn, hevder Marx er grunnlaget for all profitt og rikdom i kapitalismen. Jo lavere lønnen er i forhold til verdiskapingen, jo rikere blir kapitalisten, og jo bedre vil hen kunne hevde seg i konkurransen med andre kapitalister.

Kapitalistene kunne ta i bruk to strategier i denne sammenheng: enten senke lønnsnivået og forlenge arbeidsdagene (absolutt merverdi), eller effektivisere arbeidsprosessen (relativ merverdi). Sistnevnte kunne oppnås med disiplinering av arbeidsstyrken, innføring av nye arbeidsteknikker (spesialisering og arbeidsdeling) og mer utbredt bruk av maskiner (industrialisering og teknologi).

Marx mente imidlertid at kapitalistene ikke var frie og selvstendige. Også de var underlagt «kapitalens autoritet». På grunn av markedskonkurransen hadde de ikke annet valg enn å presse mest mulig verdi ut av produksjonen og hevde seg blant andre kapitalister for ikke å miste markedsandeler og investeringskapasitet og slik gå konkurs. Produksjonen ville derfor være i uopphørlig utvikling med effektivisering og nye teknologier. Markedet ville ustanselig utvides og fyre opp under rastløst forbruk. Samfunnet ville, skrev Marx, preges av «den stadige revolusjoneringen av produksjonen, den uavbrutte rystingen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen».

Med denne utviklingen ville arbeidet reduseres til repetitive operasjoner i en stadig mer intensiv industriell produksjonskjede hvis formål hovedsakelig var å øke kapitaleierens profitt. Arbeiderne ville bli til abstrakt arbeidskraft, og selve arbeidet ville oppleves som stadig mer meningsløst og umenneskelig. Ifølge Marx ville samtlige av det kapitalistiske samfunnets borgere på denne måten bli mer og mer fremmede for sin egen menneskelighet (se fremmedgjøring) og styres av kapitalens lover og humørsvingninger (se Kapitalen).

Marx mente videre at denne nådeløse utviklingen av kapitalismens infrastruktur ville fortone seg som usynlige kulisser for det fremvoksende forbrukersamfunnets begjær etter nye varer og tjenester, dets såkalte «varefetisjisme». Marx hevdet derfor at det i varefetisjismen lå en misoppfatning av kapitalismens grunnleggende funksjonsmåte. Hans begreper om ideologi og falsk bevissthet handler om lignende misoppfatninger.

Marx forsto kapitalismen som en ukontrollerbar og umettelig vekstøkonomi i stand til å bryte ned og legge under seg alt som sto i veien for den.

På grunn av dens umettelige vekstbehov mente Marx at kapitalismen ville forvandle stadig større deler av menneskets livsverden til markedsverdier. Dette kalte han for «opprinnelig akkumulasjon», som betyr å innlemme i kapitalismens markedssystem noe som opprinnelig står utenfor den. Slik ville kapitalismen progressivt bre seg ut over hele kloden og gjøre samtlige sosiale, politiske og menneskelige hensyn til et spørsmål om kapitalistisk profitt.

Veksten var imidlertid drevet frem av systematisk overproduksjon som jevnlig ville føre til økonomiske kriser med brutale konsekvenser især for arbeiderklassen og fattige samfunnslag.

Samtidig hevdet Marx at jo mer kapitalismen utviklet seg, jo mer ville dens interne spenninger bli uholdbare og fyre opp under en stadig mer organisert og internasjonal arbeiderbevegelse. Dette skulle progressivt danne rammen for en verdensomspennende revolusjon som ikke bare var å forstå som arbeiderklassens frigjøring fra borgerskapets undertrykking, men også som det endelige punktum på klassekampen som Marx mente hadde formet hele menneskets samfunnshistorie.

Gjennom en sosialistisk overgangsperiode skulle revolusjonen føre over i et klasse- og statsløst kommunistisk samfunn basert på likhet og demokrati. Det berømte slagordet «fra alle etter evne, til alle etter behov» står for dette.

En konfliktfull maktovertagelse ville være nødvendig for at arbeiderklassen skulle sikre overgangen til kommunismen, mente han. I denne overgangen skulle klasseskillene bygges ned, privat eiendom skulle omfordeles gjennom kollektivisering av produksjonsmidlene, staten som autoritært styringsorgan skulle forvitre gjennom demokratisering, arbeidet skulle baseres på menneskelig nytteverdi i stedet for økonomisk bytteverdi og profittjag, og en ny likhetsbasert kultur skulle vokse frem.

Etter Pariserkommunen i 1871 var Marx forferdet over borgerskapets utbredte voldsbruk for å forsvare egne klasseinteresser. Da hevdet han at revolusjonær voldsbruk for å forsvare arbeiderklassens maktovertagelse ville være et nødvendig onde. Han tok også i bruk begrepet proletariatets diktatur.

Marx baserte sin kritiske analyse av kapitalismen på en materialistisk historieoppfatning. Denne fremholder at for å forstå et samfunn er det dets økonomiske grunnstruktur som må studeres, altså hvordan produksjonen av varer og tjenester organiseres for å dekke befolkningens behov. Grunnstrukturen innbefatter produksjonsmidler og produksjonsmåte, sosiale klasser og deres maktforhold, grunnlaget for samfunnets rådende ideer (se ideologi og overbygning) samt teknologisk utvikling og forholdet til naturen, og danner slik rammen for en historisk samfunnsepoke.

Marxismens sterke idé er at det utspiller seg en klassekamp i denne grunnstrukturen. Kampen kommer av det konfliktladede motsetningsforholdet mellom de rike og styrende samfunnsgruppene, de ulike mellomsjiktene, og de arbeidende og fattige samfunnslagene. Klassekampen utgjør «historiens indre motor» i den forstand at motsetningsforholdene ville bli mer og mer uholdbare og slik fremprovosere en revolusjon som ville danne utgangspunktet for en ny samfunnsstruktur.

Marx forsto slik verdenshistorien som suksessive stadier i klassekampens historie. Denne beveget seg fra det primitive stammesamfunnet til det antikke slavesamfunnet, med en avstikker til den asiatiske produksjonsmåten, og videre til det europeiske føydalsamfunnet og inn i 1800-tallets industrikapitalisme. Enden på klassekampens historie skulle nås med det fremtidige klasseløse kommunistiske samfunnet. Marx spesifiserte ikke om dette var historiens definitive endestasjon eller begynnelsen på et nytt og uforutsigelig historieforløp.

Ortodoks marxisme er knyttet til statskommunismen, med leninismen, stalinismen, trotskismen og maoismen som hegemoniske teorier. Det insisteres gjerne på det kommunistiske partiets lederrolle for arbeiderklassen, som kan gå hånd i hånd med en teori om arbeiderklassens «falske bevissthet». Typisk forfektes en streng eller deterministisk forståelse av kapitalismens og klassekampens historiske utvikling (se dialektisk materialisme), staten gis en sentral rolle som revolusjonært styringsorgan, og voldsbruk kan rettferdiggjøres som revolusjonært middel.

Heterodoks marxisme har typisk mer å gjøre med demokratiske verdier, kulturkritikk, minoritetspolitikk, opprørskultur, autoritets- og partikritiske linjer, nedenfra-og-opp-politikk gjerne i form av demokratiske beslutningsinstanser som arbeiderråd og kooperativer, og iblant også vektlegging av politisk eksperimentering og «utopisk» oppfinnsomhet. Ofte svekkes grensene til anarkisme, libertarianisme, liberalisme, sosialisme eller sosialdemokrati i heterodokse tradisjoner.

Blant de mer kjente heterodokse teoritradisjonene kan det trekkes frem austromarxisme, luxemburgisme, Frankfurterskolen, eksistensialistisk marxisme, humanistisk marxisme, situasjonisme, strukturalistisk marxisme, arbeiderisme, analytisk marxisme, postmarxisme, marxistisk feminisme, økologisk marxisme, marxistisk postkolonialisme.

Iblant benyttes «heterodoks» i mer historisk forstand for å betegne statspolitiske alternativ til Sovjetunionens «ortodokse» hegemoni på den kommunistiske verdensscenen, der titoismen, trotskismen, castroismen, maoismen og også eurokommunismen står i særstillinger.