marxisme

Marxisme, fellesnavn for Karl Marx' tanker og teorier og de senere forsøk på å tolke og videreføre dem.

Den viktigste historiske forutsetning for Marx' filosofi er å finne hos Georg W.F. Hegel i hans tanke om at menneskets arbeid bestemmer (konstituerer) dets bevissthet, og dessuten i hans dialektikk. Marxismen har arvet læren om at den historiske utvikling gjennomløper faser som følger på hverandre og står i en bestemt logisk relasjon til hverandre, nemlig som posisjon, negasjon og negasjon av negasjonen, eller som tese, antitese og syntese. Anvendt på den politiske virkelighet representerer det borgerlige samfunn med dets kapitalisme posisjonen, proletariatets diktatur eller sosialismen negasjonen og det kommunistiske, klasseløse samfunn negasjonen av negasjonen. Marx søker årsaken til menneskets ufrihet og fremmedgjøring i de sosiale betingelser for dets arbeid.

Overgangen fra det kapitalistiske til det sosialistiske samfunn skulle ifølge Det kommunistiske manifest foregå ved vold, gjennom revolusjon. Kapitalen har derimot mange tolket dit hen at Marx mente kapitalismen gjennom en rekke kriser av stadig alvorligere karakter til slutt ville oppløse seg selv. Konkurransen ville, mente han, nødvendigvis føre til et stadig fall i profittraten. Men profitten er livsnerven i den kapitalistiske økonomi, og derfor ville den fallende profittrate føre til en katastrofe.

Marxismen er en materialistisk teori i den forstand at den snur Hegels absolutte idealisme på hodet. I sin metode fremtrer den som dialektisk materialisme. Som livsanskuelse fremtrer den som materialistisk historieoppfatning, et historiesyn som har vist seg fruktbart som arbeidshypotese og som har ført til et intenst arbeid med å utforske sammenhengene mellom økonomiske, politiske og åndelige fenomener.

I marxismens økonomiske teori er merverdi et sentralt begrep. Arbeideren selger sin arbeidskraft til kapitalisten, som tjener på handelen ved å tilegne seg produktets merverdi. Arbeideren yter mer arbeid enn det som trengs for å produsere de varer han kan få kjøpt for sin arbeidslønn, og denne overskuddsverdien som tilføres produktet, tilfaller kapitalisten i form av profitt. Produksjonsforholdene gjør derfor at arbeideren utbyttes. Med produksjonsforholdene menes ikke bare den tekniske fremgangsmåten ved produksjonen, men også, og først og fremst, den sosiale organisering av arbeidet.

Marxismen var fra 1880-årene den offisielle teori for de tyske sosialdemokratier og for mange andre sosialistiske partier. Da arbeiderbevegelsens internasjonale samhold ble sprengt ved krigsutbruddet 1914, og ved splittelsen mellom kommunister og sosialdemokrater, mistet marxismen mye av sitt tak på sosialdemokratiet, men ble til gjengjeld det obligatoriske utgangspunktet for all teori i de kommunistiske bevegelser i Sovjetunionen og de nye kommunistiske stater.

Innen sosialdemokratiet blusset likevel interessen for marxismen opp igjen, særlig under den store økonomiske krisen i 1930-årene. Samtidig ble Marx' ungdomsskrifter utgitt. Særlig interessant er den videreutvikling av marxismen vi finner hos en rekke tyske tenkere på denne tiden: Ernst Bloch, Walter Benjamin, Theodor W. Adorno, Max Horkheimer, Herbert Marcuse og Georg Lukács (se nymarxisme). De gir blant annet viktige bidrag til en marxistisk litteraturteori, musikkteori og sosiologi.

I Marx' ungdomsskrifter vakte begrepet fremmedgjøring stor interesse hos eksistensialistene, og da Jean-Paul Sartre i sine senere skrifter forsøkte å lage en syntese av marxisme og eksistensialisme, er det her han finner kontaktpunktet. Innenfor den ortodokse, kommunistiske marxisme var det liten interesse for ungdomsskriftene, som bare ble oppfattet som uttrykk for den ennå umodne Marx' tenkning, og i det hele stor skepsis overfor den nye vestlige «marxologi». Også i 1960-årenes venstresosialisme i Vest-Europa opplevde Marx' politiske tanker en renessanse.

Se for øvrig marxistisk filosofi, nymarxisme, marxisme-leninisme, leninisme, kommunisme, eurokommunisme og austromarxisme.