Joyce, James
Joyce, James
Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.
Virginia Woolf

Virginia Woolf, britisk forfatter som var en mester i bruken av «stream of consciousness». Foto fra 1902.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Modernisme er innen litteraturen et ord som både brukes om en litterær epoke med en mulig tidsangivelse rundt 1890–1970 og om litteratur med spesielle litterære trekk. Kjennetegn på modernismen er både et eksperimentelt formspråk og en livsfølelse preget av storby og fremmedgjøring.

Mer spesifikt brukes begrepet innen litteratur om 1900-tallets nye og eksperimentelle litteratur, som fikk en blomstringstid særlig i tidsrommet 1915–1930 (høymodernismen). Da utkom romaner som James Joyces Ulysses (1922), Franz Kafkas Prosessen (1926) og Virginia Woolfs Mrs. Dalloway (1925), lyriske verk som T. S. Eliots The Waste Land (1922) og dramatiske verk som Luigi Pirandellos Seks personer søker en forfatter (1921).

I norsk litteratur kan vi finne modernismen allerede i Knut Hamsuns roman Sult og i Sigbjørn Obstfelder og Kristofer Uppdals lyrikk, men en tydeligere modernistisk bevissthet trer frem først etter andre verdenskrig. Erfarne romanforfattere som Johan Borgen og Tarjei Vesaas utga da utpreget modernistiske romaner. Sentrale lyriske modernister er Claes Gill, Paal Brekke, Rolf Jacobsen og Gunvor Hofmo. På 1960-tallet ble modernismen fornyet og konsolidert av den såkalte Profil-kretsen, med lyrikere som Kjell Heggelund, Jan Erik Vold og Einar Økland og prosaister som Dag Solstad og Espen Haavardsholm. Etter 1970 kan man ikke lenger tale om en modernistisk dominans i høylitteraturen. Det litterære feltet er blitt mer heterogent, og modernistiske, realistiske og romantiske impulser lever side om side og gjerne blandet i hverandre.

Som underavdelinger av litterær modernisme kan regnes imagisme, ekspresjonisme, futurisme, dadaisme, surrealisme, absurdisme og konkretisme.

Generelle kjennetegn

Modernistiske kunstverk hadde opprinnelig i seg en ny livsfølelse og stemning, skapt av raske samfunnsendringer, nye dynamiske teknologier og et mer sansemettende storbyliv. Samtidig fremstod verkene som vanskelige, utfordrende og uten hensyn til gamle skjønnhetsstandarder.

Modernismen er også en reaksjon på tidligere perioder. Romantikken ble nå forbundet med svulstig inderlighet, og realismen ble forbundet med overflatisk skildring av det banale og gjenkjennelige. Modernistene ville ha et sterkere forhold til virkeligheten, ikke minst den indre, sjeldne og avstikkende virkeligheten.

Grunnstemninger som angst, ensomhet, bortkommenhet og fremmedgjøring knyttes ofte til modernismen, men den kan også signalisere frigjøring og løsrivelse fra alt gammelt. Haakon Bugge Mahrt skriver i sitt norske pionerverk, Modernismen, fra 1931: «Det som karakteriserer tiden er de uophørlige forandringer, uroen, den enorme nomadisme». Vestens ledende universiteter er blitt «kosmopolitiske og eksotiske som badehoteller», og USA er det nye sentrum.

Den viktigste modernistiske litteraturen fremstod ofte sjokkerende, ubegripelig, støyende og forvridd. Jakten på en ny virkelighetsnærhet gjør at litteraturens form gjennomgår ulike former for oppløsning av handling, personskildring, fortellerperspektiv og tematikk. En modernistisk roman kan bryte opp kronologien og er mer opptatt av stemninger, følelser og ulike perspektivskifter enn av å få frem en sammenhengende historie. Hovedpersoner og bipersoner fremstilles ofte i brokker og fragmenter. Av og til sees de bare utenfra, slik at vi utelukkende blir kjent med deres handlinger og bevegelser. Av og til føres vi inn i et kaotisk indre liv som ikke uten videre utgjør en håndgripelig identitet eller personlighet. Åpningen av Franz Kafkas Prosessen er klassisk: «Noen måtte ha baktalt Josef K, for uten å ha gjort noe galt, ble han arrestert en morgen.» I William Faulkners Larmen og vreden fra 1929 kastes vi mer rett inn i et uoversiktlig sansemylder:

«Gjennom gjerdet, mellom de bølgende blomsterbedene, kunne jeg se dem slå. De kom mot dit hvor flagget var og jeg gikk langs gjerdet. Luster lette i gresset ved blomstertreet. De tok opp flagget, og de slo. Så satte de flagget tilbake og de gikk bort til platået, og han slo og den andre slo. Så gikk de videre, og jeg gikk langs gjerdet. Luster kom tilbake fra blomstertreet og vi gikk langs gjerdet og de stanset og vi stanset og jeg så gjennom gjerdet mens Luster lette i gresset.» (Oversettelse av Hans H. Skei)

Lyrikk

Claes Gill

Claes Gill. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Claes Gill
Av /NTB Scanpix ※.

Modernistisk lyrikk har ofte ikke enderim eller fast rytme. Den bryter også gjerne med den nedarvede romantiske inderligheten der et selvnærværende jeg gir uttrykk for en samlet stemning og en forståelig følelse. Innslag av hverdagsord og dagligtale bryter opp den gamle høytideligheten og bidrar også til et mer prosaisk inntrykk. Billedspråket er ofte dunklere og mer springende enn før. T. S. Eliots The Waste Land fremstår umiddelbart som et kaos av beskrivelser, replikker, sitater og allusjoner som leseren selv må finne en slags orden i. Her et utsnitt fra diktets første del:

«Uvirkelige City,

under vinterdaggryets brune tåke,

strømmet en mengde over London Bridge, så mange,

jeg visste ikke at døden hadde gjort det av med så mange.

Sukk, korte og uregelmessige, ble åndet ut,

og alle hadde blikket stivt festet foran føttene.»

Drama

Modernistisk dramatikk topper seg i verk som Samuel Becketts Mens vi venter på Godot fra 1953 og Sluttspill fra 1957. I det første skuespillet blir selve ventingen på noe som aldri skjer, selve hovedsaken. De to landstrykerne som venter, starter med få eiendeler, øde omgivelser og liten innsikt – og ender opp med ytterligere reduksjon.

Epokeavslutning

De modernistiske formfornyelsene blandet seg etter krigen med den mer tradisjonelle realismen, og både romanen og novellen har siden levd godt med den blandingen. Fra 1960-tallet oppstod også en revitalisering av romantikken, og både lyrikk og prosa kunne igjen bli mer åpent bekjennende. Modernistisk kunst hadde fra tidlig i århundret hatt et nært forhold til populærkulturen, og denne forbindelsen ble også styrket på 1960-tallet. Alle disse tendensene bidro til at modernismen som egen epoke opphørte rundt 1970.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Per Thomas Modernisme (Universitetsforlaget, 2008).
  • Barzun, Jacques, Classic, Romantic and Modern (Little, Brown, 1961 [1943).
  • Bradbury, Malcolm og McFarlane, James, Modernism 1890–1930 (Penguin Books, 1976).
  • Brumo, John og Furuseth, Sissel, Norsk litterær modernisme (Fagbokforlaget, 2005).
  • Christie, Erling, Modernisme og tradisjon. Essays og artikler 1949–1959 (Aschehoug, 1983).
  • Hagen, Erik Bjerck, Norsk litteratur 1830–1875. Romantikk, realisme, modernisme (Dreyers Forlag, 2019)
  • Mahrt, Haakon Bugge, Modernisme (Gyldendal, 1931).

Kommentarer (5)

skrev Jane Eikeland

Hei!
Jeg ser at modernismen innen litteraturen blir betegnet med begrepet "litterær epoke". Er det ikke da en viss mulighet for at modernismen kan bli karakterisert som en litterær avgrenset
periode i steden for en samlebenevnelse for ulike strømninger, stilarter og eksperimentelle retninger innenfor både malerkunst, musikk og litteratur?

svarte Nicklas Jacobsen

Dette lurer jeg også på. Det står nemlig slik at "Modernismen er også en reaksjon på tidligere perioder.", dette indikerer at Modernismen er en periode. En litterær periode som et resultat av tidligere litterære perioder.

Er Modernismen da en epoke som Jane viste til eller er det en periode?

svarte Erik Bolstad

Beklager sent svar. Denne artikkelen handler om modernisme i litteratur. Vi har flere andre artikler om modernisme, som nå er tydeligere lenket opp.

skrev Jane Eikeland

Takk for svar! Det er anvendelsen av ordet "epoke" jeg synes er problematisk. Selve ordet indikerer en tidsangivelse for når den modernistiske litteraturen kom til uttrykk. Slik det framstår i ovennevnte artikkel ble det ikke skrevet modernistiske tekster etter 1970, noe en vel ikke kan fastslå.

svarte Guro Djupvik

Hei igjen, Jane!
Takk for observante og interessante kommentarer. I redaksjonen har vi diskutert akkurat dette, og tenker dette er nyansert ved at det definisjonen har rommer mer enn bare "epoke".

"Modernisme er innen litteraturen er et ord som både brukes om en litterær epoke med en mulig tidsangivelse rundt 1890–1970 og om litteratur med spesielle litterære trekk." Begrepet rommer altså både litteratur fra en tidsepoke, og litteratur med spesielle litterære trekk.

Kom gjerne med innspill til bedre formuleringer på dette! :)
Vennlig hilsen Guro Djupvik, redaktør

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg