Rauni Magga Lukkari

Lukkari debuterte 1980 med diktsamlinga Jieŋat vulget («Isen brister»), hvor spørsmålet om samisk identitet tas opp, for så å følges videre i senere bøker der kulturkonflikter og motsetninger mellom tradisjon og tilpasning blir viktig: Báze dearvan, Biehtár (Farvel, Peter) kom i 1981.

Diktsamlinga Mørk dagbok fra 1986 (Originaltittel: Losses beaivegirji) ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Kvinners identitet og hennes frihet som enkeltmenneske er sentrale temaer i boka. Boka er gjendiktet til norsk ved Laila Stien og Harald Gaski. Flere av Lukkaris diktsamlinger er gjendiktet til norsk ved Laila Stien. Både i denne boka og i diktsamlinga Mu gonagasa gollebiktasat/Min konges gylne klær(1991), er kunnskap om duodji, samisk håndverk, sentral i problematiseringen av samiske kvinners situasjon. Samiske kvinner kan oppleve å være marginalisert både som same, kvinne og samisk kvinne.

Kvinnen er sentral i Lukkaris dikt, og kvinnens sorger, gleder, drømmer, interesser og tanker formidles ved hjelp av et rikt språk og tradisjonelle ordbilder. Lukkari er en forfatter som tør å komme med kritikk innenfra, og tematiserer saker som det tidligere ikke har vært snakket mye om i det samiske samfunnet.

Diktsamlinga Árbeeadni (1996), vant Davvi Girji og Sparebanken Nord-Norges samiske skjønnlitteratur-konkurranse i 1996. Boka er gjendiktet til norsk ved Laila Stien med tittelen Morslodd (1998) og til engelsk ved Kaja Anttonen med tittelen The Time of the Lustful Mother (1999).

Lukkari har skrevet flere prologer til ulike arrangement over hele Nordkalotten. Mari Boine har satt musikk til flere av Lukkaris dikt og diktene hennes er publisert i flere antologier.

I 1993 debuterte Lukkari som dramatiker med monologen Dearvvuođat, som ble satt opp av Beaivváš sámi našunálteáhter. Monologen er skrevet i diktform og ble utgitt som bok i 1999. Den kom samme år ut i norsk oversettelse ved Laila Stien, med tittelen Farvel. Temaet i teksten er selvmord, etter at det var en selvmordsbølge blant unge samiske menn i Indre Finnmark. Teksten minner om at du ikke er alene, og at enhver har rett til å leve.

Monologen Lihkošalmmái/En lykkens mann kom ut i samisk-norsk parallellutgave i 2007. Teksten er oversatt til norsk av Johannes Lukkari. Monologen ble framført første gang på Tromsø monologfestival i 2003. I 2007 var stykket et av åtte stykker som ble valgt ut til å vises på Norsk dramatikkfestival.

Lihkošalmmái/En lykkens mann var i 2007 det første samiske dramatiske stykket som er satt opp på Nationaltheatret og Det norske teatret, med Nils Ole Oftebro som Lykkens mann. Stykket handler om Lykkens mann, som ble kastrert av sin mor som barn. Han er nå en eldre man. Etter morens død og han ser tilbake på sitt liv, sammen med en dominerende mor og søstre, og en far som eksisterte i skyggen av mora. Perspektivet veksler mellom fortelleren og Lykkens mann, mellom barndom, ungdom og nåtid. Språket er nær den samiske dialekten på finsk side av Tanaelva.

Ironi, noe som hentydes allerede i tittelen, er et sentralt virkemiddel i teksten og et kjennetegn ved Lukkaris forfatterskap. Teksten stiller kritiske spørsmål til hvordan en dominerende mor har stor makt og kan bruke den destruktivt overfor sine barn, og belyser utfordringer ved å leve på grensen mellom to land.

Satireboka Lex Sápmi ja eará joccit. Lex Sápmi og andre stubber, kom ut i samisk-norsk parallellutgave i 2009. Oversettelsen til norsk er ved Johannes Lukkari. Tekstene i boka er kåserier som Lukkari har skrevet for NRK Sámi radio. Forfatteren kommer med samfunnskritiske betraktninger om livet i det samiske samfunnet.

Lukkaris siste utgivelse er barneboka Gonagasbárdni. Gii sihkui álddu gatnjaliid (2016), med illustrasjoner av Aino Hivand.