Skule Bårdsson

Skule Bårdsson var en norsk jarl, senere hertug, og kongsemne. Han var sønn av Bård Guttormsson på Rein og halvbror av kong Inge Bårdsson.

Da kong Inge døde sønneløs i 1217 hadde Skule et ganske sterkt arvekrav. Han var blant annet født innenfor ekteskap. Det var ikke rivalen Håkon Håkonsson. Mange tvilte dessuten på at Håkon i det hele tatt var kongssønn. En birkebeinerflokk gav likevel Håkon kongsnavnet. Skule beholdt forøvrig jarletittelen og var i realiteten den som styrte landet.

Først i 1223 ble Håkon formelt utropt til konge. Samtidig fikk Skule etter hvert mindre makt, både som kongens rådgiver og som jarl. Han skulle ha ¹/₃ av riket. Først Viken, fra 1223 det nordafjelske som jarledømme, fra og med Sunnmøre (selv krevde han landet til Sognesjøen), men fikk ikke stadfestet sitt krav på ¹/₃ av skattlandene.

I 1225 ektet Håkon Håkonsson Skules datter Margrete. I tiåret som fulgte ble forholdet mellom Skule og Håkon likevel svært vanskelig, og Skules politiske makt ytterligere nedskåret. Det endret ikke situasjonen at han fra 1237 fikk føre den mer fornemme tittelen hertug. Tvert imot er det sannsynlig at han nå måtte nøye seg med inntektene fra hertugdømmet sitt og gi fra seg styringsmakten.  

I 1239 gikk Skule til åpent opprør, lot seg hylle som konge på Øreting og gikk mot Oslo med en hær. Han vant en stor seier ved Låka i Nannestad, men tapte slaget om Oslo. Deretter dro han nordover tilbake til Nidaros og ble her drept av birkebeinerne, til tross for at han hadde søkt tilflukt i Elgeseter kloster. Birkebeinerne brente samtidig ned klosteret til grunnen.

Skule ble lenge oppfattet som en ærgjerrig og stortenkt, men utrygg og handlingshemmet tviler. Nyere forskning ser ham som en stor statsmann og dyktig regent, kanskje til og med grunnleggeren av den kongspolitikken som ble satt i system etter hans død. Litterært er Skule skildret av Andreas Munch i Hertug Skule (1864) og av Henrik Ibsen i Kongsemnerne (1863).

Etter alt å dømme var det hertug Skules fornemme gravstein fra midten av 1200-tallet som ble funnet i Trondheim i 1972 under arbeid i vestfløyen av Erkebispegården. Motivet på gravsteinen viser et mannshode i en tredelt bue. Over og rundt buen ser man et steinhus og et rundt festningstårn. Det viktigste er imidlertid båndet med rosetter som mannen bærer rundt pannen. Dette er utvilsomt en hertugkrans. Da steinen ble løsnet, viste det seg at den var av marmor, med meget fin dekor i tidlig gotisk stil, på den siden som vendte ned. Steinen har vært ca. en meter bred og 15–20 cm tykk. Lengden kjennes ikke, men det bevarte stykket er ca. 45 cm langt.

• Om Skule Bårdsson i Norsk biografisk leksikon