Helgeland

Helgeland utgjør administrativt av tre tingrettsdistrikter, Brønnøy (Bindal, Sømna, Brønnøy, Vega og Vevelstad), Alstahaug (Alstahaug, Dønna, Grane, Hattfjelldal, Herøy, Leirfjord og Vefsn) og Rana (Hemnes, Lurøy, Nesna, Rana, Træna og Rødøy). Meløy lengst i nord hører til Salten tingrettsdistrikt.

Helgeland inngår i Nordland politidistrikt med unntak av Bindal lengst i sør som hører til Trøndelag politidistrikt.

Helgeland utgjør ellers tre prostier: Sør-Helgeland bestående av de samme fem kommunene som Brønnøy tingrettsdistrikt, Nord-Helgeland (Alstahaug, Dønna, Herøy, Lurøy, Nesna, Rødøy, Leirfjord og Træna) og Indre Helgeland (Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Vefsn). Meløy kommune hører til Bodø domprosti.

Berggrunnen i Helgeland er preget av den kaledonske fjellkjedefoldning ved overgangen silur–devon (kaledonske orogenese). En rygg av magmatiske bergarter, vesentlig granitt, går langs kysten nordover. Denne danner et fjellrekke med topper opp til 1200–1300 moh., noe høyere nord for Melfjorden i nord. Granittryggen er gjennombrutt av to fjorder, Vefsnfjorden og Ranfjorden. På begge sider av ryggen finnes mer eller mindre omdannede lagdelte bergarter, likeledes i de indre strøk av Helgeland. De høyeste fjellene består imidlertid stort sett av mindre, isolerte områder med gjennomsatte/overskjøvne magmatiske bergarter (f.eks. Kvigtind i Børgefjellet i Hattfjelldal, 1699 moh., Jetnamsklumpen i Store Børgefjell, 1513 moh., Ørfjellet på Saltfjell, 1751 moh.). Et viktig unntak er Helgelands og Nord-Norges høyeste fjellparti, Okstindan (1916 moh.), som ligger nord for Røssvatnet. Dette er består berggrunnen av glimmerskifer og glimmergneis.

I indre Helgeland, innenfor granittryggen, går dalførene stort sett nord–sør, og elvene er lange og vannrike som følge av manglende gjennombrudd mot vest (Vefsna, Rana). På vestsiden av granittryggen er dalene korte og bratte. Ute ved kysten, og særlig på øyene, er strandflaten velutviklet. Mylderet av småøyer setter sitt preg på kysten, særlig mellom Vega og Dønna. Farvannet mellom øyene er stort sett meget grunt og er egentlig en fortsettelse av strandflaten under havets nivå. Dyrkingsjorden ligger hovedsakelig på havavsetninger, skogsjorden på morene. Skoggrensen ligger på 600–700 moh. i indre strøk og synker vesentlig mot kysten.

Bosetningen på helgelandskysten er av meget gammel dato, og fra sagatiden finnes flere høvdingseter (Torget, Tjøtta og Dønnes). Fast bosetning i indre strøk begynte derimot først på 1700-tallet.

Siden den annen verdenskrig har det vært en markert forskyvning av bosetningen fra kysten til de indre strøk, i første rekke som en følge av den sterke industriutbyggingen her. Parallelt med dette har det vært en svekkelse av næringsgrunnlaget på kysten, som tradisjonelt har vært basert på primærnæringene, noe som har medført en sterk utflytting, særlig fra mange av øysamfunnene ytterst på kysten. Dette har resultert i at Indre Helgeland i 2016 har 55 prosent av Helgelands befolkning mot 40 prosent i 1950.

Jordbruket i Helgeland er et utpreget husdyrbruk. Brukene er gjennomgående små, særlig i kystdistriktene der jordbruket kombineres med fiske i atskillig utstrekning. Skogen betyr en del for jordbrukerne i indre Helgeland, stedvis også i fjorddistriktene; i disse områdene spiller skogbruket en viss rolle som selvstendig næring. Skogavvirkningen på Helgeland er betydelig, 146 900 m³ 2014, 84 prosent av fylkets. Fiske drives både i kystfarvannene og på bankene utenfor. Ellers en viss deltakelse i sesongfiskerier andre steder, f.eks. i lofotfisket, men dette har noe mindre betydning enn tidligere. Samlet ilandbrakte fiskefartøyene hjemmehørende på Helgeland 2014 fangster til en førstehåndsverdi av 449,2 mill. kr eller 16 prosent av fangstverdien for hele fylket. Bare en del av denne fangsten blir ilandført på Helgeland. For øvrig er drives det et betydelig fiskeoppdrett i kyst- og fjordkommunene på Helgeland.

Industrien har vokst frem på grunnlag av lokale ressurser som malm, tømmer, fisk og vannkraft. Det er gruvedrift på jernmalm i Dunderlandsdalen; malmen transporteres til Mo i Rana hvor den oppredes. Den malmbaserte stålproduksjonen i Mo ble avviklet 1989 og Fundia produserer etter dette skrapjernbasert stål. I Glomfjord er det en betydelig kjemisk og farmasøytisk industri. I Mosjøen ligger Elkem Aluminium Mosjøen og Aker Kværners mekaniske verksted. Sponplatefabrikk i Hattfjelldal. Ellers har Helgeland noe sagbruksvirksomhet og trevareindustri, likeledes båtbygging med lange tradisjoner. I kyststrøkene er det atskillig næringsmiddelindustri, i vesentlig grad fiskemottak og -foredling.

Helgeland har 2015 utbygd vannkraftverk med en samlet maskininstallasjon på 2050 MW og en midlere årsproduksjon på 9553 GWh, henholdsvis 56 og 60 prosent av fylkets samlede utbygde vannkraft. De største enkeltkraftverkene etter maskininstallasjon er: Svartisen i Glomfjord (600 MW), Rana (500 MW), Skjomen i Narvik og Kobbelv i Sørfold (begge 300 MW) og Nedre og Øvre Røssåga i Hemnes (henholdsvis 250 og 160 MW).

Turisttrafikken i Helgeland er økende, både i indre strøk og ikke minst på kysten.

Nordlandsbanen går gjennom indre Helgeland. E 6 følger stort sett samme trasé som jernbanen. Fra E 6 i Trofors går mellomriksvei til Sverige (Rv. 73). Langs kysten går Fv. 17 ("Kystriksveien i Nordland") med i alt seks ferger fra grensen mot Nord-Trøndelag via Brønnøysund og Sandnessjøen til Bodø. Det er bare tre veiforbindelser mellom indre og ytre Helgeland: Fv. 78 fra E 6 i Grane til Brønnøysund, Fv. 78 fra E 6 i Vefsn til Fv. 17 i Leirfjord med forbindelse til Sandnessjøen og Fv. 12/Fv. 17 fra E 6 i Mo i Rana til Nesna.

Ytre Helgeland er helt avhengig av sjøgående transport. Hurtigruten anløper i Helgeland Brønnøysund, Sandnessjøen, Nesna og Ørnes. Kommunale lufthavner i Sandnessjøen, Brønnøysund, Mosjøen og Mo i Rana med forbindelser på landets flyrutenett. Det går hurtigbåt på strekningen Sandnessjøen–Bodø. Svært mange av de mindre øysamfunnene har lokale hurtigbåtforbindelser.

Navnet er trolig av norrønt Hálogaland, se Hålogaland.