Helgeland, den sørligste del av Nordland fylke. I nord strekker Helgeland seg til Saltfjellet og halvøya Kunna nordligst i Meløy kommune. Helgeland omfatter således kommunene Bindal, Sømna, Brønnøy, Vevelstad, Vega, Alstahaug, Herøy, Dønna, Leirfjord, Nesna, Lurøy, Træna, Rødøy og Meløy (ytre Helgeland), samt Hattfjelldal, Grane, Vefsn, Hemnes og Rana (indre Helgeland), i alt 18 832 km² med 85 204 innb. (2004), 49 % av fylkets areal og 36 % av folketallet. Helgeland utgjør administrativt 3 prostier bestående av de nevnte kommunene unntatt Meløy som hører til Bodø domprosti, de 3 tingrettsdistriktene Brønnøy, Alstahaug og Rana og politidistriktet Helgeland. Politidistriktet omfatter ikke Bindal i sør og Rødøy/Meløy i nord; de hører til henholdsvis Nord-Trøndelag og Salten politidistrikter.

Berggrunnen i Helgeland er preget av den kaledonske fjellkjedefoldning ved overgangen silur–devon. En rygg av magmatiske bergarter, vesentlig granitt, går langs kysten nordover. Denne danner et fjellområde med topper opp til 1200–1300 moh., noe høyere nord for Melfjorden helt i nord. Granittryggen er gjennombrutt av to fjorder, Vefsnfjorden og Ranfjorden. På begge sider av ryggen finnes mer eller mindre omdannede lagdelte bergarter, likeledes i de indre strøk av Helgeland. De høyeste fjellene består imidlertid stort sett av mindre, isolerte områder med gjennomsatte/overskjøvne magmatiske bergarter (f.eks. Kvigtind i Børgefjellet i Hattfjelldal, 1699 moh., Jetnamsklumpen i Store Børgefjell, 1513 moh., Ørfjellet på Saltfjell, 1751 moh.). Et viktig unntak er Helgelands og Nord-Norges høyeste fjellparti, Okstindan (1916 moh.), som ligger nord for Røssvatnet. Dette er dannet av glimmerskifer.

I indre Helgeland, innenfor granittryggen, går dalførene stort sett nord–sør, og elvene er lange og vannrike som følge av manglende gjennombrudd mot vest (Vefsna, Rana). På vestsiden av granittryggen er dalene korte og bratte. Ute ved kysten, og særlig på øyene, er strandflaten vel utviklet. Mylderet av småøyer setter sitt preg på kysten, særlig mellom Vega og Dønna. Farvannet mellom øyene er stort sett meget grunt og er egentlig en fortsettelse av strandflaten under havets nivå. Dyrkingsjorden ligger hovedsakelig på havavsetninger, skogsjorden på morene. Skoggrensen ligger på 600–700 moh. i indre strøk og synker vesentlig mot kysten.

Bosetningen på helgelandskysten er av meget gammel dato, og fra sagatiden finnes flere høvdingseter (Torget, Tjøtta og Dønnes). Fast bosetning i indre strøk begynte derimot først på 1700-tallet. Siden den annen verdenskrig har man hatt en markert forskyvning i bosetningen fra kysten til de indre strøk, i første rekke en følge av den sterke industriutbyggingen her.

Jordbruket i Helgeland er et utpreget husdyrbruk. Brukene er gjennomgående små, særlig i kystdistriktene der jordbruket kombineres med fiske i betydelig utstrekning. Skogen betyr en del for jordbrukerne i indre Helgeland, stedvis også i fjorddistriktene; her spiller skogbruket ellers en viss rolle som selvstendig næring. Skogavvirkningen på Helgeland er betydelig, 136 258 m³ (2002, 78 % av fylkets). Fiske drives både i kystfarvannene og på bankene utenfor. Ellers en viss deltakelse i sesongfiskerier andre steder, f.eks. i lofotfisket, men dette har noe mindre betydning enn tidligere.

Industrien har vokst frem på grunnlag av lokale ressurser som malm, tømmer, fisk og vannkraft. Det er gruvedrift på jernmalm i Dunderlandsdalen; malmen transporteres til Mo i Rana hvor den oppredes. De største kraftverkene finner man i Røssåga (410 MW) og Dalselva (500 MW). Helgeland har om lag 53 % av fylkets utbygde vannkraft. Den malmbaserte stålproduksjonen i Mo ble avviklet 1989 og Fundia produserer etter dette skrapjernbasert stål. I Glomfjord produserer Yara bl.a. mineralgjødsel og kalksalpeter. I Mosjøen ligger Elkem Aluminium Mosjøen Aker Kværners mekaniske verksted. Sponplatefabrikk i Hattfjelldal. Ellers sagbruk og trevareindustri og båtbygging med eldre tradisjoner. Fiskeoppdrett, fiskemottak og -foredling i kyststrøkene.

Nordlandsbanen går gjennom indre Helgeland. E 6 følger stort sett samme trasé som jernbanen. Fra E 6 i Trofors går mellomriksvei til Sverige (Rv. 73). Langs kysten går Rv. 17 med i alt seks ferger fra grensen mot Nord-Trøndelag via Brønnøysund og Sandnessjøen til Bodø. Få forbindelser mellom indre og ytre Helgeland. Ytre Helgeland er helt avhengig av sjøgående transport. Hurtigruten anløper Brønnøysund, Sandnessjøen, Nesna og Ørnes. Kommunale lufthavner i Sandnessjøen, Brønnøysund, Mosjøen og Mo i Rana med forbindelser på landets flyrutenett.

Navnet er trolig av norrønt Hálogaland.